265. Staden, Bruden, Lammets hustru

Og en av de syv engler som hadde de syv skåler fulle av de syv siste plager, kom til meg og sa: Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru.

Og han førte meg i Ånden bort på et stort høyt berg og viste meg den hellige stad Jerusalem, som steg ned av himmelen fra Gud. Åp. 21, 9 og 10.

Legg merke til at det var den engel som hadde de syv siste plager, som viste Johannes bruden. Det var engelen med den siste kalk for kjødet. For dommen innover på Guds hus, på oss, fullbyrdes først, før den går utover til dom over syndere. 1. Pet. 4, 1 og 17. Derfor måtte også Jesus bli menneske og lide døden etter kjødet for å kunne bli menneskenes dommer. Den samme prosess foregår nå med bruden, som er ett kjød med ham, for at hun også skal være med å dømme og regjere med ham i all evighet.

For å få øye på bruden må man føres av den engel som har de syv siste plager for kjødet, i ånden bort på et stort høyt berg. For bruden har kjempet seg gjennom de åndsmakter som har makt i luften, opp til Sions berg. Hun er bergkristen og har fast grunn under sine føtter. Staden kalles den levende Guds stad, fordi bruden er blitt gjort levende av den 2. Adam, som er blitt til en levendegjørende ånd. Hun er kommet til ham den levende sten og er selv blitt til en levende sten. Det var denne sten bygningsmennene forkastet i sin bygning. De har dermed også forkastet den stad som Gud er byggmester og skaper til — det nye Jerusalem. Han ble forkastet av mennesker. Det er altså ikke nok å være blott og bart et menneske med et kjød som strider mot Ånden. 1. Pet. 2, 4—9. Staden består av mennesker som lider døden etter kjødet og blir gjort levende etter ånden. Av mennesker som stadig hengis i døden, for at Jesu liv skal åpenbares i deres dødelige kjød. 2. Kor. 4, 10—12. Vi ser herav at alt beror på det liv vi lever i våre kjøds dager. For det er nå, mens vi har kjød og blod, at vi kan utvise troskap. Nå kan Gud se hvilket sinnelag vi har, om vi virkelig elsker ham mer enn våre lyster, om vi virkelig vil holde hans bud.

Staden hadde Guds herlighet, og dens lys var som den kosteligste sten, som krystallklar jaspis. Også dette er ganske naturlig; for lider vi med ham, da skal vi også herliggjøres med ham. Lyset fra de herliggjortes legemer var som krystallklar jaspis. I dette lys skal folkeslagene vandre. Åp. 21, 24. De tåler ikke og har aldri tålt i sine kjøds dager Guds herlighet og Lammets lys, derfor vil de i all evighet ikke tåle det. De har ikke tålt dommen i lyset, og de har aldri mistet sitt liv slik som Mesteren selv og hans brud. Derfor må folkeslagenes lys være skjermet ved den krystallklare jaspis. Men staden selv opplyses hverken av sol eller måne, men av Guds herlighet og Lammets lys. V. 23. Nå er det slik at de fleste mennesker, som jo utgjør folkeslagene, lar seg nøye med syndsforlatelsens nåde, som man pleier å si. Lenger rekker som regel ikke kristenlivet, og dog er dette bare begynnelsen. Lammets lys kaller de for dom og å dømme. Og det er jo ganske riktig; for dette er dommen at lyset er kommet til verden. Når man nå unndrar seg Guds herlighet og Lammets lys i dette liv, så har man unndratt seg denne herlighet og dette lys også i evigheten. Dog, disse folkeslag påkaller Herrens navn, og de blir frelst til å vandre i stadens lys, i brudens lys. Her har vi atter helligdommen (tabernaklet) og forgården. Forgårdskristne og tempelkristne. Folkeslagene skal styres og ledes av det lys som utgår fra staden.

Gud viste Johannes i tegn, hva som snart skulle skje. Og tegn må tydes. Og Herren, den Gud som utdeler sin ånd til profetene, har sendt sin engel for å vise sine tjenere det som snart skal skje. Åp. 22, 6. Altså forstår vi herav, at det kun er hans tjenere som i ånden får tydning av de tegn som åpenbarer det som snart skal skje. Alt går naturlig for seg.

Staden ligger i en firkant, og dens lengde er så stor som bredden. Og han målte staden med røret: tolv tusen stadier; lengden og bredden og høyden på den er lik. 21, 16.

Staden er altså kubisk. Lengden, bredden og høyden er lik. Enhver som vandrer på den nye og levende vei gjennom forhenget, som er kjødet, blir innholdsrike mennesker. De blir kubiske kristne ved troslydighet og ved daglig å ta korset opp og fornekte seg selv. De derimot som ikke tar korset opp og ikke fornekter seg selv, men synder på nåden og forlater seg omsider på syndsforlatelsens nåde, de blir overfladiske kristne, kvadratkristne, og de kan med rette bruke sitt forslitte slagord: Se ikke på oss, men på Jesus. For skal man se kvadratet fra siden ser man slett intet. Paulus kunne si: Etterfølg meg, som jeg etterfølger Kristus. Han hadde godstykkelse i sin kristendom, den var blitt legemlig eller om du vil kubisk. Hver den som strider mot synden like til blodet, får dybde i sitt liv, og det er denne dybde som engelen måler med sitt gullrør. Syndsforlatelse kan ikke måles; for det er intet liv bakom; men troslydighet kan måles. Det er der mening i. Tenk selv, og Gud skal gi deg lys.

Jesus selv gikk i dybden. Han var som menneske lydig inntil døden, ja korsets død. Han uttømte sin sjel like til døden. Også Paulus var aktet som et slaktefår; men i alt dette vant han mer enn seier. Og fordi Jesus var gått foran og hadde beseiret fyrstedømmer og makter, og det i sine kjøds dager, så kunne Paulus si disse kubiske ord: For jeg er viss på at hverken død eller liv eller engler eller makter eller noe nærværende eller noe tilkommende eller krefter eller det høye eller det dype eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Rom. 8, 37—39. For i ham bor guddommens hele fylde legemlig. Kol. 2, 9. Derfor vil enhver som befinner seg i legemet få all den hjelp han trenger for å kunne vokse opp til manns modenhet, opp til ham som er hode for legemet, som er menigheten. Av samme grunn må all kunnskap og all visdom søkes innen Kristi legeme. Selv lys over staden, det himmelske Jerusalem, må søkes innen legemet. Og hver den som leter etter bibelsk kunnskap og lys utenfor legemet, søker forgjeves. Herav forstår vi at kun de gudfryktige, de som holder hans bud, får av hans sanne lys. Alt lys som man tror seg å få utenfor legemet, er kun falsk lys. Slå det fast, og glem det aldri. For utenfor staden (med Lammets lys) er mordere, trollkarer og alle som utøver vederstyggelighet og løgn.

Også forståelsen om bruden, som er det himmelske Jerusalem, må finnes i hans legeme, hvori alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede. For bruden er ett kjød med Kristus, han som led døden etter kjødet. Har du tenkt på det? Da må jo også bruden lide døden etter kjødet. Dette blir noe ganske annet enn syndsforlatelsens nåde, som man sier. Når det kjød som kan synde, blir korsfestet og må lide døden, da blir det seier over synd. Jesus tålte Guds lys og ofret seg selv i kraft av en evig ånd. Bruden tåler Lammets lys og ofrer seg også i kraft av en evig ånd. Herved får Jesus Kristus sin make, sin like, sin brud; for de har begge gått den samme livets og dødens skole. Jesus elsket Faderen og holdt hans bud like inn i døden. Bruden elsker Jesus og holder hans bud like inn i døden.

Dette å være ett kjød med Kristus er ingen småsak. Disse som lider med ham, skal herliggjøres med ham. De som dør med ham, skal levendegjøres med ham. Det er disse som får Guds herlighet og Lammets lys. Det er staden i hvis lys folkeslagene skal vandre.

Her ser vi kongen, hans brud og hans folk i den tilkommende verden.

På den tid skal man kalle Jerusalem, Herrens Trone, og alle folkene skal forsamle seg til Herrens navn, til Jerusalem, og de skal ikke mere vandre etter sitt onde hjertes stivhet. Jer. 3, 17.

Så sier Herren: Jeg vender tilbake til Sion og vil bo midt i Jerusalem, og Jerusalem skal kalles den trofaste stad, og Herrens, Hærskarenes Guds Berg, det hellige Berg. Sak. 8, 3. Og det skal skje på den dag, da skal levende vanne gå ut fra Jerusalem. Sak. 14, 8.

Og han viste meg en elv med livsens vann som rant klar som krystall ut fra Guds og Lammets trone. Åp. 22, 1.

All velsignelse, all herlighet og alt lys går ut fra staden. For i den bor Gud og Lammet samt de ypperste og mest trofaste av alle hans skapninger, de som følger Lammet hvor det går, og som allerede i dette liv har mottatt guddommelig natur. De avindsyke blir utenfor; for denne sykdom må dø. Det er rik anledning til å fornekte seg selv og daglig ta korset opp. Det er rik anledning til å lide med Kristus. Bare du har sinnelag til det. Den som vil komme nær til, han kommer nær til ved Jesu blod, ved troslydighet. For av slike trofaste bygges staden. Vi bygges opp sammen med de andre til en Guds bolig i Ånden. Ef. 2, 19 og ut kap.

Abraham var lydig og drog ut til det sted han skulle få til arv. Og han oppholdt seg som utlending i det lovede land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til de samme løfter. For han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til. Hebr. 11, 8—10.

Også vi er fremmede og utlendinger, så lenge vi er tilhuse i dette legeme. Også vi venter på den stad med de faste grunnvoller, som Gud er byggmester og skaper til. Derfor er det godt ikke å slå teltpelene for fast her nede, men ha det usynlige og evige for øye.