263. Skevas sønner fikk pryl

Men også noen av de jødiske åndemanere som for omkring, tok seg fore å nevne den Herre Jesu navn over dem som hadde de onde ånder, og sa: Jeg maner eder ved den Jesus som Paulus forkynner.

Det var noen sønner av Skevas, en jødisk yppersteprest, syv i tallet, som gjorde dette.

Men den onde ånd svarte dem: Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg om; men I, hvem er I?

Og mannen som den onde ånd var i, sprang inn på dem og vandt over dem begge to og overmannet dem, så at de måtte fly nakne og såret ut av huset. Ap. gj. 19, 13—16.

Jesus kjenner jeg og Paulus vet jeg om, men I, hvem er I?

Vi ser som oftest verdslige mennesker ber til Gud og respekterer ham; men Jesus Kristus vil de ikke vite av. Slik er det også med de onde ånder, de ånder som er virksomme i vantroens barn. De liker ikke å høre tale om Jesus, han som i sitt kjøds dager beseiret dem. Navnet Jesus får dem til å flykte eller til å bli rasende.

Gud er en ånd, så ham må de erkjenne som sin overmann; men at noen i kjød og blod har beseiret dem, det liker de ikke. Derfor hører vi verdsligsinnete mennesker tale så flott om Gud; men navnet Jesus fortier de. Hans vanære må de ikke dele med ham. Alt dette kommer av at den ånd som bor i disse vantroens barn, ikke liker å høre navnet på sin overmann.

Gud sendte sin sønn og fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3. Synden kom aldri ut av hans kjød. Den ytret seg som fristelse, men ble som sådan slått tilbake; synden ble fordømt i kjødet. Dermed beseiret han også alle onde ånder i sitt kjød, de som ellers ikke kan nå inn i hjertedypet uten gjennom kjødet. Dette er den nye og levende vei gjennom hans kjød. Derfor er hver ånd som bekjenner Kristus å være kommet i kjød, av Gud. Ånden strider mot kjødet og kjødet mot Ånden. Den Ånd som strider mot kjødet er av Gud; men den ånd som sparer og forsvarer kjødet, er av satan. De onde ånder hadde prøvd seg på Jesus, men var blitt slått tilbake. Derfor sa de: Jesus kjenner vi. De kjente ham som sin fullkomne overmann. Og Paulus vet vi av. De kjente Paulus som en som hadde begynt å oppta kampen mot dem ved å korsfeste kjødets lyster, det som var selve inngangsporten for de onde åndsmakter. Men I, hvem er I? Skevas sønner var aldeles uvitende om at onde ånder skulle bekjempes ved kjødets korsfestelse. De hadde naturligvis i alle sine dager levd på menneskelig vis, og så var de blitt religiøse, som sin far, ypperstepresten. Når de da fikk se andre drive ut onde ånder, så syntes de naturligvis å være like bra som både Paulus og alle andre. De skulle da også gjøre tegn og undere; men det hele endte med at de fikk seg en god drakt pryl, så de nakne måtte forlate huset.

Mange skal på hin dag si at de har utdrevet onde ånder i Jesus navn; men Jesus skal si: Vik bort fra meg, I som beflitter eder på urett, jeg kjente eder ikke.

Det så virkelig ut for deres øyne som de hadde utdrevet onde ånder ved Jesus navn. Men saken er nok den, at det ikke ble utdrevet noen ond ånd; men det foregikk åndebytte. En rå og brutal ånd ble byttet med en religiøs hovmods og fariseerånd. Og dette skjedde i Jesu navn; men det var en annen Jesus og en annen ånd; for den sanne Jesus kjente dem aldri da de alltid beflittet seg på urett, — også når de drev ut onde ånder. De onde ånder forlater ikke så snart sitt bytte. De ba Jesus om å få fare i svinene, dersom de ble utdrevet. Matt. 8, 31. De vil ha en bolig. Her var det ikke tale om åndebytte, men virkelig utdrivelse. Og vi ser også at hele svinehjorden styrtet seg ut for stupet ned i sjøen og døde. Men de onde ånder døde ikke. De gikk rundt og søkte en annen bolig; for satan har forlatt sin egen bolig.

Disiplene forsøkte å helbrede en månesyk; men de kunne ikke. Jesus truet ham da, og den onde ånd fór ut av ham, og gutten ble helbredet. Matt. 17, 18. Da gikk disiplene til ham i enrom og sa: Hvorfor kunne vi ikke drive den ut? Jesus sa: For eders vantros skyld. Dette slags farer ikke ut uten ved bønn og faste.

Vi ser herav at denne slags ånd lå dypt begravet nede i kjødet. Man kunne ikke nå frem til den uten ved faste og bønn. På veien gjennom kjødet kommer man også til denne slags ånder. Jesus var nådd frem til den; men disiplene hadde hverken bedt eller fastet nok. Denne slags ånd var skjult for dem, og det var den onde ånds redning. Men for Jesus var den åpenbar og ble drevet ut.

Tenk da på Skevas sønner og alle av dem likesinnede, som er runde og trivelige i sitt kjød. Ingen vei går igjennom deres kjød, intet skarpt åndens sverd har fått splittet deres forheng. Og dog er de hovmodige nok til å ville drive ut onde ånder. En djevel kan ikke drive ut en djevel; men en djevel kan avløse en annen djevel. Der må krefter til av et annet rike for å drive ut en ond ånd.

Dette bør man erindre, når man gir seg av med å drive ut onde ånder. Hvis ikke kan man gjøre regning med å få pryl, som Skevas sønner.