Fristelser

4. Vi tror at Jesus i sitt kjøds dager ble fristet akkurat som oss, ettersom han for syndens skyld hadde iført seg menneskekjød. Men vi tror at han under alle prøvelser seiret, fordi han ikke hadde en jordisk far, men var unnfanget av den Hellige Ånd. I Åndens kraft kunne han da seire i alle hånde fristelser så fullstendig, at det ikke fantes svik i hans munn, ei heller kunne noen overbevise ham om synd. Hebr. 4, 15 Joh. 6, 38.

Vi tror at Jesus vant sin store seier ved å lide etter kjødet, hvori han jo var kommet av Davids ætt. Rom. 1, 3. Hebr. 2, 10. Vi tror han led seg tvers igjennom kjødet og derved fordømte all synd i kjødet. Rom. 8, 3. Derved fikk han laget en ny og levende vei igjennom forhenget, som er hans kjød. Dette verk begynte så snart Jesus lærte å skille mellom godt og ondt og var fullendt på Golgata kors, da han utbrøt: Det er fullbrakt. Da revnet forhenget mellom det hellige og det aller helligste fra øverst til nederst. Det var laget en vei gjennom kjødet like frem til Faderen. Selvfornektelsens vei, korsets vei, lidelsens vei, dødens vei.

Vi tror at frelste syndere har adgang til å vandre på denne vei, Mesterens vei; men at kun et ringe antall kristne gjør det, fordi de fleste er fiender av Kristi kors og Kristi lidelser. Hebr. 2, 11 og 17—18. Er vi blitt forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender (syndenes forlatelse), så skal vi så meget mere bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt. Rom. 5, 10. Det siste er vandring i lyset, vandring på veien, etter at vi har fått tilgivelse.

Den Hellige Ånd

5. Vi tror at summen av Kristi verk ligger opphopet i hans ånd. For det heter, at Jesus led døden etter kjødet og ble gjort levende etter ånden. Derfor er Jesu Kristi ånd, han som er den 2. Adam, blitt til en levendegjørende ånd. Etter at nå Jesus er oppreist fra de døde og er blitt herliggjort av sin Fader, har han fått den Hellige Ånd, som var lovet, så utgjød han da denne på pinsefestens dag. Ap. gj. 2, 33. Alle som nå lyder Ånden, får Ånden. Ap. gj. 5, 32. Jesus Kristus kan da fra sitt opphøyede stade ved sin ånd overbevise verden om synd, rettferdighet og dom. For Ånden taler ikke av seg selv; men hva han hører, skal han tale. Joh. 16, 13—14. Den da som har øre å høre med, han blir veiledet til hele sannheten og til et seirende liv; men den som ikke vil høre, tumler om i sitt kjøds villfarelse, selv om han forøvrig er propp full av skriftsteder og forretter som prest eller forstander. Det er like galt alt sammen, fordi ikke Jesus Kristus fra sitt opphøyede sete får lede ham ved sin gode ånd. For han er overhyrden.

Dåp

6. Vi tror på voksen dåp, da Gud ikke kan inngå noen samvittighets pakt med små, ubevisste vesener. Ei heller har disse små vandret noe gammelt levnet, så de etter dåpen skulle vandre i et nytt levnet. Ei heller har de noe kjødets legeme å avskjære, ettersom de aldri har syndet; men de er uskyldige, og himlenes rike hører sådanne til.

Men vi vet at voksne folk har levd etter kjødet og derfor trenger en Kristi omskjærelse, så de kan få avført seg sitt kjøds legeme, det legeme som syndet. Kol. 2, 11—12. Dette skal begraves med ham, for at vi også skal oppreises med ham for å vandre i et nytt levnet. Rom. 6. 4—5.

I Noahs dager ble åtte sjeler frelst ved vann, det som nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. De gudfryktige ble av arken løftet opp over vannet, mens de ugudelige druknet i vannet. Disse 8 sjeler ble satt ned på den nye jord for å vandre i et nytt levnet, som var ganske annerledes enn de menneskers liv som druknet. 1. Pet. 3, 20—21. Således også med oss. Vi avfører oss kjødets legeme, blir oppreist (ved arken Kristus) for å vandre et nytt liv. Vi har personlig inngått en pakt med Gud etter samvittigheten om å vandre et nytt liv.

Brødsbrytelsen

7. Vi tror på brødsbrytelse; for det er skrevet: Og han tok et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: Dette er mitt legeme, som gis for eder; gjør dette til minne om meg!

Likeså kalken, etter at de hadde ett, og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgydes for eder. Luk. 22, 19—20.

Jesu legeme er brutt, derfor kan det brytes; for han er død for våre synder og fra vår synd. Vi er nå døpt med én ånd til å være ett legeme. Et dødt legeme etter kjødet; for han led døden etter kjødet, og vi er døde med ham for også å skulle leve med ham. Er da Kristus i eder, da er vel legemet dødt p.gr. av synd, d.v.s. ordrene eller ledelsen for mitt liv kommer ikke fra mitt legeme, fordi synden bor i det; men ånden er liv p.gr. av rettferdighet, d.v.s. Kristus leder ved sin gode Hellige Ånd mitt liv. Under denne ledelse er kjødet med dets lyster korsfestet, de får ikke råde, men er døde og maktesløse. Derfor heter det også: Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn, at I fremstiller eders legeme som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste. Rom 12, 1. Skjønt det er dødt p.gr. av synden, så er det levende, når det settes under åndens drift, likesom en øks er død i seg selv; men blir levende, når noen bruker den.

Det er denne død som forkynnes under brødsbrytelsen. Dersom noen eter brødet eller drikker kalken uverdig, da synder han mot Herrens legeme; for Herren holdt sitt legeme i døden, så lenge han vandret her nede, og tilslutt ofret han det på korset. Han levde alltid under dette: Skje ikke min vilje, men din. Den vilje han fikk i og med det at han iførte seg kjød, som barna, den vilje ofret han. Hebr. 2, 14 og 18. For han søkte Faderens vilje og velbehag. Men den som lever — om ikke mer enn delvis — etter sine lyster, han holder ikke sitt legeme dødt p.gr. av synden, men lar den råde. Legemet fremstilles som syndens redskap stikk imot ånden i brødsbrytelsen. Derfor eter og drikker man seg selv til dom, når man gjør det uverdig. Brødsbrytelsen blir derfor et selvransakende måltid. Dersom man ikke gjør forskjell på Herrens legeme, da eter og drikker man seg selv til dom. Dette ord «forskjell» må jo mene forskjell mellom 2 ting. Det er litt vanskelig å forstå som det står; men jeg for min del har tenkt meg det sådan, at man ikke gjør forskjell på sitt eget legeme som synder og Kristi legeme som aldri syndet, og som nå er dødd bort fra synden. Og dog allikevel forkynner man Kristi død, skjønt det er bevislig at man ikke i praksis er død med ham. Derfor eter og drikker man seg selv til dom. 1. Kor. 11, 24—29.

Jesus sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Vi kan tale om kalken i 2 betydninger, nemlig: 1. At hans blod har runnet for oss (det er hans kalk) og 2. At vi i henhold til den nye pakts lover strider mot synden i kjødet inntil blodet (det blir vår kalk med ham). Når vi da forkynner Kristi død, så forkynner vi samtidig at vi er tro mot den nye pakts lover inntil blodet; for kalken er jo en pakt med ham i hans blod, og en pakt må nødvendigvis inngås minst med 2.

Det blir på denne måte alvorlig å ete av brødet og drikke av kalken, hvorfor det blir nødvendig for enhver å prøve seg selv. Fordi man eter og drikker uverdig, blir mange skrøpelige og syke, og mange sovner inn. Vers 30. Det kommer derav at man under brødsbrytelsen hykler og anstiller seg frommere enn man virkelig er, idet man forkynner Kristi død, den man i virkeligheten ikke praktiserer i sitt liv. Og så må Gud straffe med sykdom for å bringe til ettertanke. Hjelper ikke det, da sovner man inn — enten i den åndelige søvn, eller man hensover.

Enhet

8. Vi tror på enheten i legemet, da vi jo er døpt med en ånd til å være ett legeme, og vi har alle fått en ånd å drikke, enten vi er jøder eller grekere. 1. Kor. 12, 13. Når vi derfor alle drives av samme ånd og er lydige mot denne ene ånd, da er åndssamfunnet i orden imellom oss innbyrdes, likesom vårt forhold til Faderen og Sønnen er slik som Gud vil det skal være. Dette er legemets enhet, d. v. s. menigheten. Annen menighet har ikke Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd stiftet her på denne jord. Men vi har menigheter i massevis, hvor horkarler, tyver, skjøgekristne og alle slags djevel ånder huserer. Men det er Satans apespill, han som skal gjøre etter hva Gud gjør foran, for at det hele skal se så svart ut som mulig. Men vi vet, at der finnes en ekte enhet, et åndens samfunn; for vi taler av erfaring i denne sak. Ikke at vi er fullendt; men der finnes en fullkommenhet i sinnelag, som gjør oss til ett.

Også i denne enhet kan Satan få herje, hvis ikke hver eneste en holder sitt kjød korsfestet med Kristus. En liten urettferdighet fra en eller annen virker som en synål stukket inn i legemet. Alle krefter mobiliseres for å få nålen ut, synden fjernet. For samfunnet med Faderen og Sønnen tåler ikke synd. Ei heller samfunnet oss imellom, der jo er Åndens samfunn. Derfor, ta vare på samfunnet, på Åndens enhet og fredens sambånd. For har du først fått brudd på samfunnet, da er det ikke så liketil å få reparert det.