242. Menneskesønnens dager

Som det var på Noahs tid, skal det også være i menneskesønnens dager. Og hvorledes var det i Noahs dager? Jo, jorden var fordervet for Guds ansikt, og jorden var full av vold. Da så Gud jorden, og se den var fordervet. For alt kjød hadde fordervet sin vei på jorden.

Da sa Gud til Noah: Alt kjøds ende er kommet for mitt ansikt; for jorden er full av vold av dem, og se, jeg vil forderve dem med jorden. 1. Mos. 6, 11—13.

Det fører ansvar med seg å være menneske. Det står en Gud bakom og ser på alt. For hans ansikt gjør hvert menneske sin gjerning. Det er mennesket som forderver jorden (se vers 12).

Så klager man da over onde tider i stedet for å klage over sin egen ugudelighet. Arbeidsherrer står mot arbeidere og arbeidere står mot sine arbeidsherrer. Det brukes vold, lockout og streik. Så kommer fattigdom og nød. Innen ekteskapet bruker man vold; idet man bryter ubarmhjertig det som skulle være hellig her på jord. Man skiller seg og gifter seg påny. På den måte gjør man vold mot sine barn, som mister sin mor eller sin far. Ubarmhjertigheten sitter i høysetet. Og så tror man at alt dette skal forløpe ustraffet. Hvilken feilregning og hvilken dårskap!

Vi som er kommet til troen, vet hvor nøyeregnende Gud er. Han fører oss tilbake i livet og lar oss se på vår vei. Og vi må som Sakkeus pent gjøre godt igjen det vi har gjort ondt. Ikke bare mot Gud, men også mot mennesker. Det skal bli en hard tørn for «voldsmennesket» å gå tilbake i livet og i Guds lys se på sine gjerninger. For enhver skal få igjen etter sine gjerninger, etter det som er skjedd ved legemet, d.v.s. etter alt det han gjorde mens han var i legemet. Det skal da ikke bli hyggelig å se tilbake på skilsmisser og ekteskapsbrudd; for arbeidsgiverne på sultelønninger og for arbeiderne på all sin misnøye når forholdene forøvrig var rimelige. Det skal ikke bli hyggelig for folkelederne, når de har ført folket vill, hen i fordervelse. La oss huske på den endelige oppgjørsdag. For den er nærmere enn du aner.

Fiendskapet mot kristendommen øker dag for dag, fordi Satan ved alle voldshandlinger får mer makt, og hjertene blir mer forherdet. Og hvem bærer ansvaret? Jo, de som egger til vold først og fremst, og dernest de som øver vold. En menighetens tjener skal ikke være voldsom. Vi forstår herav at «vold» er av Satan. Når nå jorden er full av vold, så er den kommet tilbake til Noahs dager, da alt kjød har fordervet sin vei.

Den i partier og fiendskap splittede kristendom skal så visst ikke gjøre saken bedre. Den er for kraftesløs til å gi verden tro. Det var jo de kristnes enhet som skulle få verden til å tro, men nå ser ikke verden annet enn hat og splittelse alle vegne. Og så tenker de som så: la meg bli hvor jeg er.

I dagene før syndefloden åt man og drakk, tok til ekte og bortgiftet, inntil den dag Noah gikk inn i arken. De aktet ikke på det før syndfloden kom og tok dem alle bort. Således skal også Menneskesønnens komme være. Matt. 24, 38 og 39.

Hva vil det si, at de åt og drakk, tok til ekte og bortgiftet. Jo, de så kun hen til jordiske fordeler. Guds bud og Guds vilje i samvittigheten ga de aldri akt på. De brøt ekteskap og bortgiftet igjen til andre fort vekk. Det hele dreide seg om å ete, drikke og tilfredsstille sine lyster. De mindre bemidlede led vold; for den som var rik, kunne skaffe til veie alt det som kunne tilfredsstilles.

Som det var i Noah dager, er det også nå. Men hva sier skriften: Og nå I rike! gråt og jamre over eders ulykker, som kommer over eder!

Eders rikdom er råtnet, og eders klær er blitt møllete; eders gull og sølv er rustet bort, og rusten derpå skal være til vitnesbyrd mot eder og ete eders kjød som en ild. I har samlet skatter i de siste dager!

Se, den lønn I har forholdt arbeiderne som har skåret eders åkre, den skriker, og høstfolkenes rop er kommet inn for den Herre Sebaots ører.

I har levd i vellevnet på jorden og etter eders lyster; I har gjødt eders hjerter til slaktedagen! Jak. 5, 1—5.

Kan vi ikke se at Jakobs spådom går i oppfyllelse?

Skriker ikke den lønn som er forholdt arbeiderne, og er ikke høstfolkenes rop kommet inn for den Herre Sebaots ører? Er ikke gullet og sølvet rustet bort derved, at hvor det er rikdom, der øker skattene, der står tiggerne i kø ved dørene, og der ankommer tiggerbrev i massevis. Før i tiden bar man respekt for den rike, men nå er alt slikt falt bort. Man resonnerer simpelthen som så: Han er rik, og han skal gi, han skal skatte ekstra o.s.v. Dette er hevnens dager over de rike, fordi de forholdt arbeiderne hans lønn.

Men til oss som tror, sier Jakob: Vær tålmodige, brødre, til Herren kommer! Se, bonden venter på jordens kostelige grøde og bier tålmodig på den, til den får høstregn og vårregn. Vær også I tålmodige, styrk eders hjerter! For Herrens komme er nær. V. 7 og 8.

Hva vil Jakob si oss her? Jo, at vi ikke skal blande oss opp i den strid som er mellom arbeidsgiverne og arbeiderne. Ikke blande oss inn i Guds dommer over de rike i de siste dager, men leve i tålmodighet og la oss nøyes med det vi har; for Herren kommer snart, og da skal også vi få høste hva vi har sådd. Bonden må tålmodig bie på jordens kostelige grøde, således må også vi bie tålmodig på den grøde vi har sådd. De rike høster igjen hva de har sådd, således skal hvert menneske høste igjen hva han har sådd.

Hvem er vis og forstandig blant eder? Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet! Jak. 3, 13.

Nettopp dette trengs i vår tid: visdoms saktmodighet. Hvor skjønt å se en ferd i visdoms saktmodighet. Det er en fyrstelig ferd, hvor et annet rike som ikke er av denne verden, kommer til syne. For den visdom som kommer ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter. Uten tvil og uten skrømt. V. 17.

Men er det den visdom som blir praktisert i våre dager? Nei, det er avind, beskhet, trettesyke, praling, overdådighet, ond lyst o.s.v. All sådan visdom er jordisk, sanselig, djevelsk. Når så dette blir sådd ut som sed, da kan man tenke seg hvordan høsten blir.

Ugudelige foreldre som på langt nær kan styre sin egen gang, skal oppdra barn. Man kan tenke seg hvilken sed de sår i barnehjertene. Selv bereder de vei for den lovløse, og de opplærer sine barn til å bli verre ugudelig enn seg selv. For det er nå engang så, at barna mottar uutslettelige inntrykk fra foreldrene. Düsseldorfmorderen sa jo offentlig, at det var dårlige inntrykk fra hjemmet som fra først av førte ham på avveie. Tenk hvilket ansvar slike foreldre har! Vi har også religiøse mennesker som er voldsomme mot sine barn. Jeg kjenner barn som ikke ville komme hjem så lenge faderen levde, fordi han hadde vært hard. Og jeg ble forferdet, da sønn av en fremragende Ordets forkynner sto på prekestolen og talte om sine reiser i Amerika, hvorledes hans hjerte var blitt hardt over den behandling han fikk i hjemmet, men at dog Guds ånds milde røst hadde fått myknet ham opp, så han nå selv var en Ordets forkynner.

Se, hvor vanskelig det er å være en forløper, et eksempel, som man drages imot. Som oftest tar man sitt kjød til hjelp og vil tvinge barna til å være lovisk kristne. Dette vekker hat og bitter motstand, som kanskje varer ved et helt liv.

Når vi tenker over alt dette, så vil vi lettere forstå hvorledes det vil være i Menneskesønnens komme:

Da skal to være ute på marken, en tas med, og en annen lates tilbake. La oss si at denne mark er misjonsmarken eller en annen religiøs arbeidsmark. Kun den ene ble tatt med, når Herren kom. Den annen var altfor kald og verdslig. Det var for meget av fariseeren i ham.

To kvinner skal male på kvernen, en tas med, en annen lates tilbake. Den kvern disse to kvinner maler på kan være «arbeide for Guds sak». Men kun den ene ble tatt opp. Den annen ble tilbake.

Våk derfor! for I vet ikke, hva dag eders Herre kommer. For vi lever i Menneskesønnens dager!