243. Kristi frihet og kirkelig syndetrelldom

Til frihet har Kristus frigjort oss. Gal. 5, 1. Det er godt og velsignet å være fri. Kristus gjør fri; men synden binder. Jesu Kristi Ånd fører oss til båndene som binder oss, og vil vi da bekjenne og erkjenne vår synd, da blir vi virkelig fri. Åndens sans er alltid liv og fred, alltid frigjørelse, alltid seier, trøst og glede. Stå derfor fast i denne frihet og la eder ikke atter binde og legges under trelldoms åk, hverken av synden, eller av mennesker som beherskes av synden. Vi har en eneste Herre og hersker, det er vår Herre Jesus Kristus. All apostolisk tjeneste, all lære- og hyrdetjeneste, all profetisk tale skal, når den er guddommelig, gå i retning av frigjørelse fra synd. Den skal føre mennesket inn i de helliges samfunn. På dette kan også åndene prøves. Men hvem er vel dugelig til å prøve åndene, når de ikke selv er fri? Det er kun som frigjort fra synden jeg kan bedømme min stilling. Når vi ligger under for synd, da trenger vi hjelp til å komme ut av den. Men hvem er her i sannhet de rette hjelpere? Vi vet Jesu ofring den ene gang befrir oss fra synden; men hvor har vi Kristi medarbeidere, de der som en av tusen formår å føre mennesket på de rette veier, så man ikke atter og atter igjen bindes av synden og av mennesker, som alle søker sitt eget. Job 33, 23. Vi har mange får som søker føde, men hvor er hyrdene. Hvor er gressgangene?

«Herrens ord kom til Jeremias, at kong Sedekias skulle utrope frihet for alt folket i Jerusalem. At enhver skulle gi sin hebraiske trell og enhver sin hebraiske trellkvinne fri, så ikke noen skulle holde sin jødiske bror i trelldom.

Da adlød alle de høvdinger og alt folket som hadde inngått den pakt at enhver skulle frigi sin trell og enhver sin trellkvinne, så de ikke mer holdt dem i trelldom; de adlød og ga dem frihet.

Men siden vendte de om og tok tilbake de treller og trellkvinner, som de hadde frigitt, og tvang dem til å være treller og trellkvinner». Jer. 34. kapittel.

Ja, det ligner mennesket på en prikk. Så lenge det er vekkelse, så lenge Herren virker kraftig ved sin nåde, da er man villig, da slipper man fri, da bringer man ofrene, da roper man halleluja, da taler man i tunger og profeterer. Men når prøvetidene kommer, da griper hver og en sin gamle trell og trellkvinne. Da ser man seg om etter sine gamle synder og sine gamle vaner, da er det slutt med å være fri og gi fri. Man er atter den gamle innbitte synder med et anstrøk av religiøsitet over seg, den gamle gjerrige knark som alltid sier: gi hit, gi hit, og som trenger nåde over all denne ugudelighet. Derfor tåler de heller ikke å høre en eneste sannhet, de må bare ha nåde. Og som deres åndelige trøstere har vi da nå som i gamle dager et overvettes stort flertall av predikanter. Men hva sier Herren: I har ikke hørt på meg og utropt frihet, hver for sin bror og hver for sin neste. Se jeg utroper frihet for eder, sier Herren, så I overgis til sverdet, til pesten og til hungeren, og jeg gir eder hen til å bli mishandlet av alle jordens riker. Vers 17.

Sådan gjør Herren, når man ikke lyder ham. Dette er åndens lover; for Herren er Ånden. Det er ikke bare i Jerusalem og i Jødeland han gjør det; nei, han gjør det iblant etansethvert folkeslag under himmelen.

I «For Fattig og Rik» av 20/9 d. a. forteller pastor Fredrik Wisløff atskillig om forholdene i Amerika, hvordan frafallet innen kirkene florerer. Foran en episkopal kirke i Brooklyn er det like før jul oppslått to plakater, den ene gjelder nattverd og den annen dans. En dør leder til kirken, en annen til dansesalen. W. gikk inn for å undersøke saken på nært hold. «Dansen var i full gang! Det var fullt av unge par over hele gulvet. Ballklædte damer! Etter siste mote. Orkestret var et av Brooklyns «beste» med den mest skjærende, eggende jazzmusikk: trommer, saksofon, klarinett o. a. Av og til stemte man i med musikken og sang viser. Det hele ble kringkastet.

Lederen pep stillhet. Nevnte neste dans. Og så igjen. Det var nesten bare unge. En eldre mann tok imot billettene. Et par eldre damer holdt på i kjøkkenet å steke pølser. Ellers bare unge. På en plakat sto: Hot Dogs 10 c. Hot Dogs er slengordet for varme pølser.

Så ble det en liten pause. Sigarettene kom frem. Men bare for et øyeblikks hvil. Så til igjen.

Nå foreslår lederen at lysene skal slukkes. Bifall. De kulørte lykter under taket slukkes så. Isteden tennes en lykt ved døren. Den veksler stadig i farger, rødt, grønt, fiolett osv. Den skal gi virkningsfulle lyseffekter over damenes kostymer, idet de i dansen passerer midtgulvet. Ellers er det tussmørke.

Overfor oss sitter et ungt par. Hun kommer seg opp på hans fang. Det er mørkt i krokene. Vi reiser oss. Finner våre frakker og går. Vi har fått nok! Vi føler oss tomme, såre og vrede.» Pastor Fr. W. skriver videre:

«Ved min seng knelte jeg ned den kvelden og ba en inderlig bønn for den «kristne kirke». Jeg minnes ordet om ødeleggelsens vederstyggelighet på hellig grunn. Jeg minnes det forferdelige bilde av «den store skjøge», som vår bibel tegner. Nå hadde jeg sett henne krassere enn noen gang før».

Når nå prestene samtykker i disse danser og pølseaftener, som gir sitt overskudd til kassen «Guds sak» da kan man tenke seg hvor formørket det hele er. Forretningen går og «humla suser».

Men har det ikke vært så i alle dager? Esekiel sier i det 22. kapittel: «Dets prester gjør vold på min lov og vanhelliger mine helligdommer; mellom hellig og vanhellig gjør de ingen forskjell, og mellom urent og rent lærer de ikke noen å skjelne, og for mine sabbater lukker de sine øyne, og jeg blir vanhelliget midt iblant dem.

Dets profeter stryker over for dem med løs kalk, idet de skuer forfengelighet og spår dem løgn, sier de: Så sier den Herre, Herre, — enda Herren ikke har talt.

Landets folk øver vold og røver rov, og den elendige og den fattige undertrykker de.

Og jeg søkte iblant dem etter en mann, som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, for at jeg ikke skulle ødelegge det; men jeg fant ingen».

Ja, i sannhet, Guds helligdommer ligger nedtråkket i våre dager. Vi behøver ikke å reise til Amerika for å se det. Hvor finnes de prester som lærer folket å skille mellom hellig og vanhellig, mellom urent og rent, som stiller seg i gapet for Guds åsyn?

Men så går det som i Esekiels dager: «Så utøser jeg da min vrede over dem; ved min harmes ild gjør jeg ende på dem; deres vei legger jeg på deres hode, sier den Herre, Herre». Vers 31.

Det er godt å holde seg til Herrens ord, og ikke vike av fra det, hverken til høyre eller til venstre.

Folket i våre dager blir opplært til at det er rett å gjøre Guds vilje. Dersom da noen gjør Guds vilje og ved denne blir snudd opp og ned på, da sier man straks: Den mann er gal. Om dette er både presten og profeten enig. Guds ord og Guds vilje omskaper mennesket, så alt blir nytt. Det gamle er forbiganget. Men nå synes både presten og profeten at det gamle er såre godt og at det nye er tipp topp galt. Er ikke det et kraftig bevis for at «Guds vei» er aldeles skjult. Gasjen og kollektene er såre meget mer dyrebare enn den vei, som er ny og levende og som går gjennom forhenget, hans kjød. Naturmennesket kan ikke studere seg til prest. Det blir man i gjenfødelsen, som Peter sier:

«Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.»

Prester som ikke er overført fra mørke til hans underfulle lys, kan ikke forkynne Kristi dyder, og som følge herav er de heller ikke Guds prester, selv om de er ansatt av folket. En prest må ha noe å ofre. Det som nå i våre dager skal ofres, ligger i legemet, og hvorledes kan man ofre noe innen legemet, når man ikke kan fri seg for synden utenfor legemet? 1. Kor. 6, 18.

Vår «hellige kirke», som man sier, kan ikke hjelpe noen, den kan ikke engang redde seg selv ut av uføret. Her hjelper personlig initiativ langt mer enn både prester og kirkeinstitusjoner. For hver og en får se til å rive himlenes rike til seg med makt. Noen hjelp til dette fra prester og kirker kan man ikke vente.