22. Troens lydighet

Han, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus vår Herre, ved hvem vi fikk nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene til hans navns ære. Rom. 1, 4 og 5.

Før troen kom hadde vi en tro — en lovisk tro, som var så sterk, at den maktet å holde oss i varetekt under loven til den tro kom, som skulle åpenbares. Gal. 3, 23. Den loviske tro kan ikke kalles Kristi tro; men en menneskelig tro på Kristus. Derfor er den heller ikke den endelige tro, men kun en foreløpig, som sammen med samvittigheten og åndens overbevisning virker som en lovisk tuktemester til Kristus. Komne til ham og gjort til ett med ham vil Kristi tro bli virksom ved gjerninger, hvilke fremkommer som en frukt av troens lydighet, til hvis drift kraft utgår fra åndenes Fader. I Guds rike kommer alt an på lydighet. Fallet kom ved ulydighet; men oppreisningen skjer ved lydighet. Kristi tro er legemets — menighetens — lov, uten hvilken ingen helliggjørelse kan finne sted; for ved denne tro venter vi i ånden på det som rettferdigheten gir oss håp om. Gal. 5, 5. Vi ser her, at det er rettferdigheten som gir håp; men umulig kan man være rettferdig uten ved troens lydighet. For den rettferdige: Ved tro skal han leve.

Under loven finnes ingen nåde, ettersom det utenfor legemet ikke finnes noe offer. I er skilt fra Kristus, I som vil rettferdiggjøres ved loven; I er falt ut av nåden. Gal. 5, 4. I legemet derimot gis det oss både nåde og sannhet. Og det kan Gud gi nettopp der, fordi legemet er ofret. Alt som hører til liv og gudsfrykt er gitt oss i Kristus Jesus. Vi får der nåde ved ham, for at Guds langmodighet skal bli virksom, inntil vår delaktighet i Kristi offer inntrer og åpenbarer for oss Guds rikdom på langmodighet og nåde.

Ved troen forenes vi både med Kristi person og med nåden, og fra den tid av gjelder hverken omskjærelse eller forhud noe, men bare tro, virksom ved kjærlighet.

Det er som oftest at man selv gjør seg forestillinger om, hva man skal tro og ikke tro. Denne tro har intet med Kristi tro å bestille. Kristi tro blir oss åpenbar i vår menneskelige ånd og bevissthet og vil alltid peke i retning av større gudsfrykt, mer hengivelse, større omsorg og større ofre etter kjødet. Kristi tro har sine røtter i Gud selv og kan ikke fattes av vår forstand, skjønt den er i full harmoni med Guds forstand og hans hellighetsplaner med oss. Kun i tillit til, at Gud vil vårt beste kan vi ved Guds nåde handle etter den tro, der åpenbares oss — uten å se utgangen og resultatene, som kun Gud har forbeholdt seg selv til vår herlighets åpenbarelse med Kristus på hin dag, da vi alle skal fremstilles for Kristi domstol og få lønn etter hva der er skjedd ved legemet, enten godt eller ondt.

Over alt herlig ligger der et dekke, og det er ikke behagelig for det ytre menneske blindt å følge troens vei; men ved praksis overraskes vi gang på gang ved å finne Guds herligheter forsvarlig gjemt under de dekker, som av mennesker ingen anseelse har. Ved øvelse i å grave etter Guds skjulte skatter under disse dekker, kommer man med tiden så langt bort fra det religiøst store og anseede, at man kun blir betraktet som en sådan skrøpelig tingest, der visstnok har noen særmeninger for seg selv, men som aldri vil kunne nå opp til å glimre fra de meget ettertraktede religiøse høyder. Ved Guds nåde er det fremdeles vår akt å holde oss til det lave, til det som ingen anseelse har, og i tro vet vi, at vi der skal i Guds kraft undergrave de grunnvoller hvorpå de religiøse høyder hviler, og fryde oss med en uendelig glede, når vi ser det ramle, hvortil det forfengelige religiøse menneske satte sin lit og sin ære.

Etter Guds lover og vilje går veien nedad — oppad. Kristi tro er vår leder gjennom livet, og den som har Kristi tro må nødvendigvis også ha Kristi gjerninger, og har man Kristi gjerninger og tro, må man nødvendigvis også ha Kristi liv.

Vi kan umulig tro noe, uten der blir talt noe, ettersom troen kommer ved hørelsen. Vår talsmann, den Helligånd, er alltid virksom — inne og ute, under arbeide og i hvile, hva den overbeviser om og taler i sjelens indre og i samvittigheten har vi å tro og lyde. Dette kalles i bibelen: Troens lydighet, for hvis skyld Paulus var kalt til hedningenes apostel. Uten troens lydighet skjer ingen vekst — ingen fremgang og ingen frukter. Visstnok kan man være trofast vanegjenger på et eller annet lokale og tilsynelatende glede seg nå og da; men noen rettlinjet, målbevisst mann og kvinne blir man ikke, før man har lært å vandre i den dype hemmelighet: Troens lydighet.