21. Menigheten

Nest etter Kristus er intet skjønnere navn gitt oss enn “menigheten”, den han kjøpte seg ved sitt blod. Der er mange slags forståelse av ordet “menighet”; men Gud har kun en forståelse, den han har åpenbart oss i Ef. 5, 31 og 32.

Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten.

Det heter “ett kjød” til forskjell fra en ånd. Mannen, — Kristus, forlot sin himmelske far, og han forlot sin jordiske mor, da han døde på korset. Han overlot sin mor til sin disippel Johannes, og han sa til sin far: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg. Han led døden etter kjødet for i sitt kjød ved døden å kunne oppta i seg selv sin menighet. Men er Kristus etter kjødet korsfestet, så er hans menighet det i like måte. Og den, som ikke er korsfestet etter kjødet, kan umulig være “ett kjød” med ham, og tilhører som sådan ikke menigheten, selv om han ansees for en av de høvdinger i en eller annen av de tallrike menigheter her nede.

Det er velsignet å praktisere menighetslivet, ettersom det er det dyreste eie vi har. Vi er jo alle døpt med en ånd til å være ett legeme — d.v.s. “en menighet”, enten vi er jøder eller greker, enten vi er treller eller frie; og vi har alle fått en ånd å drikke. 1. Kor. 12, 13.

Gud trekker bestemte linjer. Men menneskene leker menighet, og danner masser av menigheter på dåp, brødsbrytelse, forsamlingsmåter, om en eller annen person o.s.v. Gud dannet og danner fremdeles sin menighet på korset; idet han der har slått og fremdeles slår alt fiendskap i hjel. Korset er altså det sted, hvor Gud holder alliansemøter med mennesket, og det lykkes det ham å få i stand enhet og få drept fiendskapet. Noen annen menighet og en annen måte å få i stand enhet på finnes ikke. Skjønt nå dette er så liketil, så er det allikevel en stor hemmelighet, at Kristus og menigheten er “ett kjød.”