236. Lys og sannhet

Der kom forleden en troende mann inn på et av våre møter, og han sa: «Det er så underlig med de kristne i våre dager, de tåler ikke å høre sannhet.»

Hvor sant er det ikke, man elsker ikke sannheten og dog sier Jesus: Jeg er sannheten. Vår tid vil ha nåde og vekkelse, men spør ikke etter sannhet og rettferdighet. Det var ikke så med David, han sier:

«Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg, la dem føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger.» Salme 43, 3.

Det er Guds lys og sannhet som leder oss til Sions berg og til hans boliger. Ved lys og sannhet treffer vi de mest oppriktige sjeler på jorden; men de som ikke vil vandre i lys og sannhet, treffer aldri hans boliger. De treffer mer eller mindre urettferdige mennesker, d.v.s., de treffer sine like. Lys og sannhet leder oss til Guds alter, til vår fryds og gledes Gud. Salme 43, 4. Det er alteret man er redd for, det er korset og Kristi lidelsessamfunn man avskyr. Derfor kommer man heller aldri til vår fryds og gledes Gud. Gleden i Gud som er vår styrke, får ikke komme til sin rett, fordi man ikke av helt hjerte elsker rett og hater urett. Det ene følger nødvendig av det annet.

«Du elsker rettferd og hater ugudelighet, derfor har din Gud, o Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre. Av myrra og aloe og kassia dufter alle dine klær, fra elfenbens slott fryder deg strengelek.» Salme 45, 8 og 9.

Her ser vi lønn for kjærlighet til sannhet og rett. Man elsker glede, men kommer aldri til gledens kilder, fordi man ikke vil gå veien gjennom sannheten til gleden.

Men de som vandrer i sannheten, kommer til vår styrkes Gud og til hans alter og til hans boliger. De kommer til «de helliges samfunn».

Såre herlig er kongedatteren der inne.

Hennes kledning er gjennomvirket med gull. I stukne klær ledes hun frem til kongen. Jomfruer, hennes venninner, følger henne, de føres inn til deg. De ledes frem med fryd og jubel; de går inn i Kongens slott. Salme 45, 14—16.

Dette er talt om sjeler som har tatt imot kjærlighet til sannheten. De har tatt imot kjærlighet til sannheten om sin egen dårlighet. Med denne er de trengt frem til Guds alter, hvor ilden har fortært, lutret og renset dem, så de er blitt «såre herlige» og deres klær (gjerninger) er gjennomvirket med gull.

Vår tids kristne sier seg å være rike og ikke fattes noe, og dog er den alt overveiende del av dem både ynkelige, usle, fattige, blinde og nakne. Åp. 3, 17. Og hva er grunnen? Jo, de elsker ikke rettferd, og de hater ikke urett i den grad man må gjøre det for å få Guds kraft og Guds glede. Man blander seg med ugudelige mennesker og mister kraften. Hos. 7, 8 og 9. Prestene lever ikke isolert fra verden og dens styre. Tvert om deltar de både i det ene og det annet, som ikke hører Guds rike til. Ja, de ville vel bli høyst upopulære innen sitt prestekall om de utelukkende henga seg til gudsfrykt. Av samme årsak er kraften og gleden borte. Det guddommelige må da erstattes med død kunnskap, som ingen sann troende kan leve av. Det samme var tilfelle i det gamle Israel, se Esek. 44, 10 flg. og Lukas 11, 37 og ut kapitlet. Det er intet nytt under solen.

Den derfor som søker lys og sannhet kommer uvilkårlig bort fra vår tids presteskap, ja de kommer endog bort fra flertallet av vår tids predikanter: De kommer til Guds boliger, d.v.s., til den som vandrer i lyset, likesom han er i lyset. Også dette er fra Herren.