237. Hva vi har i vente

I Noah dager så Herren at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tankers påfunn kun var onde den hele dag. 1. Mos. 6, 5. Og likesom Noahs dager var, således skal menneskesønnens komme være; for likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal også menneskesønnens gjenkomst være. Matt. 24, 37 og flg.

Hva likhet har så våre dager med Noahs dager? Jo, de har den likhet at menneskets ondskap er stor på jorden, og at alle dets hjertes tankers påfunn er onde den hele dag. Man eter og drikker, tar til ekte og gir til ekte, skiller seg og gifter seg påny fort vekk stikk imot Guds Ord. Ondskapen er stor på jorden; for man lever etter sine kjødelige lyster og tar ikke hensyn til samvittigheten og til ham som oppholder alt som ellers ville forgå. Lovene blir ikke respektert, så lovløsheten sniker seg inn alle vegne. Uskyldige småbarn må lide for foreldrenes synder. Foreldrene er ugudelige og må så selvfølgelig oppdra sine barn til å bli lik seg selv.

Når så straffedommen kommer i form av arbeidsløshet, uår, jordskjelv, krig og pest, står man målløse over at Gud som er kjærlighet, kan la slikt noe komme. Jorden ble forbannet da en syndet, hvor meget mer forbannet blir den ikke, når hundreder av millioner synder? Gud er kjærlighet, og han straffer strengt brudd på kjærlighetens lover. Det er ikke mer enn rettferdig; for Gud er også rettferdig. Det er anledninger nok til å vende om fra ondskapen, men man vil ikke. Man vil fråtse i sine syndige lyster, idet man tenker som så: Etter oss kommer syndefloden. Dog, man regner feil; for en personlig dom forestår. Den som ikke finner meg, skader sitt liv; alle de som hater meg, elsker døden. Ord. 8, 36. Se, alle sjeler hører meg til, så vel faderens sjel som sønnens sjel, meg hører de til. Den sjel som synder, den skal dø. Esek. 18, 4.

Hva legemet angår, da sørger man som regel for at det ikke skal lide nød, idet man tegner livsforsikringer og materielle forsikringer. Men når det gjelder menneskeåndens evige vel, da kappes man om å ruinere seg selv. Man sørger vel for å nyte noen få års timelig velvære, og ofrer gladelig sjelens evige frelse på vellystens alter til stor glede for onde åndsmakter. Og det skulle Gud se på uten nå og da å sende alvorlige varsler og straffedommer? Vi bør være forstandige og resonnere som så, at han som har skapt himmel og jord og dannet oss av jordens støv, vet litt mer enn vi forstår. For man kan jo ikke vente av selvkloke mennesker, at de skulle erkjenne at vi er aldeles udugelige til å forstå noe, uten det blir gitt oss ovenfra. Herren ville ha spart Sodoma og Gomorra hvis det hadde vært 10 rettferdige i staden. 1. Mos. 18, 32. Vi ser herav, at Gud sparer for ulykker når det er rettferdige i en by og et land. Men i Sodoma var der ikke engang ti. Så lot Herren regne over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, fra himmelen. 1. Mos. 19, 24. Gud er i går og i dag den samme, ja til evig tid. Ut herfra kan vi forstå: Hvem forderver hjemmet? Den ugudelige. Hvem forderver fedrelandet? De ugudelige. Hvem forderver jorden? De ugudelige syndere. Hvem forårsaker straffedommen fra Herren? De som lever etter sine lyster.

På den annen side kan vi spørre: Hvem bringer velsignelse? Den gudfryktige. Hvem er årsak til at et land og et folk blir spart? De rettferdige. Hvem er de beste fedrelandsforsvarere? Guds folk.

Bevis for dette kan du finne i 5. Mos. 28. kapittel. Les dette med ettertanke. Dersom Israel ville høre sin Guds røst, da skulle de bli satt høyst over alle folkene på jorden, og Herren ville byde velsignelsen å være i deres låver og i alt hva de foretok seg. Men hvis de ikke ville lyde Herren sin Gud, da skulle forbannelser av alle slags komme over dem, inntil de ble helt ødelagt.

Akkurat det samme gjelder oss i dag. Gud har ikke forandret seg, og han slumrer ikke, den store «Folkenes Vokter». Salme 121, 4. Luk. 2, 28—32.

Når kongene i Israel var ugudelige og førte folket etter seg, da kom straffedommene hakk i hæl. Og når de fornektet sin Herre og konge, vår Herre Jesus Kristus, så de hengte ham på et tre, da ble de landsforvist og må svi for det inntil den dag i dag.

Gud elsker menneskene såre høyt, og den umåtelige frelse han har nedlagt i sin sønn for oss, beviser det. Gud vil i ham gjøre oss til arvinger over alle ting. Åp. 21, 7. Når menneskene derfor avviser en så stor frelse for en kortvarig nytelse av synden, da kan vi vel ikke undres over, at Gud vekkes til nidkjærhet mot en sådan tøylesløs ugudelighet.

Men nå er det ikke bare ugudeligheten ute i verden vi har å strides med. Innen kristendommen bereder man også vei for «den lovløse» idet man nær sagt alle vegne forkynner en «budløs Kristus» og et «budløst evangelium». Den fhv. svenske statskirkeprest N. P. Wetterlund sier: Der er 111 vers i bergprediken. Av disse har man kun beholdt et halvt vers: «Forlat oss vår skyld». Resten har man sendt til Sinai. Ja, man er rask til å sende Jesu befalinger til Sinai. Hvorledes skal så åndens lover få omskape mennesket til et «Guds menneske?» Åndens lover regnes for trelldom, blir harselert og sendt til Sinai. Også i forsamlinger som skulle vite bedre, gjør man Kristus budløs. Kjødet får på denne måte ikke noen verdig motstand, og det kan av samme grunn gjøre seg gjeldende både innenfor og utenfor menigheten. Dette hyller man som frihet, idet man motsetter seg Kristi bud, hvis mening det er å holde kjødet med dets lyster korsfestet. Av samme grunn ebber all sann kristendom ut, og man står igjen med et halvt vers i bergprekenen: Forlat oss vår skyld.

Under alt dette benytter Satan og hans religiøse medhjelpere anledningen til å forkynne frihet og lovløshet, så endog mange av de som engang begynte oppriktig, drages med ut i falsk frihet og antikristelig budløshet.

Slik er tilstanden hos de såkalte troende på det tidspunkt, da de antikristelige horder besetter skjøgen og gjør henne til sin bolig.

Dog, Gud være takk, det finnes sjeler i vår lovløse tid som holder Guds bud og som elsker hans lys og sannhet. Disse bor på hans hellige berg — høyt over skjøgens trolldom og horeri med verdensånden. Det er også disse, og kun disse, som kan seire i vår tid. For på dette himmelske Moria befinner det seg kun sjeler, som vil ofre sin Isak; for der er Guds alter, og der er hans boliger. Salme 43. Befinner man seg lenger nede, må man nødvendigvis drikke av skjøgens horeris beger, det som alle folkeslag har drukket av.

Derfor la oss lyde Herren som sier: Gå ut fra henne mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noen av hennes plager. For hennes synder når like til himmelen, og Gud har kommet hennes urettferdige gjerninger i hu. Derfor skal hun bli i skjenket dobbelt i det beger hun har i skjenket. Åp, 18, 4 og flg.

Det vi nå går i møte er skjøgens dom. Dyret (verden) som hun rider på, og som hun underholdes av, skal snart komme til å hate henne og gjøre henne øde og naken, og hennes kjød skal de ete, og henne selv skal de oppbrenne med ild. Åp. 17, 3 og 16. Dyret hun rider på er skarlagenrødt. Vi ser allerede hvorledes dyret begynner å hate skjøgen, og det øyeblikk det røde dyr får makten, er skjøgen også ferdig med sine trolldomskunster. Dommen over henne kommer i hast til stor glede for alle himmelens innvånere. Åp. 19, 1—3, og til glede for alle oppriktige sjeler, som hun har pint og plaget og holdt utenfor. Hennes smigrerier for dyret tok en dårlig ende. Slik går det hver den som ikke elsker Gud av hele sitt hjerte og med all sin kraft. Men de som bor på hans hellige berg: På Moria og Sion, de skal stå som seirende på den dag skjøgen får drikke Herrens vredes beger. For de har tatt avstand i tide, og de har latt seg lede av sannhetens ånd ut fra alt, hen til ham hvis føtter engang skal stå på Oljeberget, så det skal revne. Han alene er seierherren, og hver den som forlater seg på ham, skal aldri bli til skamme.