20. De andre prøve det

Veien til Faderen (fullkommenheten) gjennom Kristus (veien) er meget enkel; men mennesket søker mange kunster. Guds Ånd gir oss kraft og undervisning på veien, da den ikke taler av seg selv, men hva den hører. Dens røst høres natt som dag, snart tuktende, snart veiledende og formanende. Dog er det mest alminnelig å tro seg fullt ut ferdig ved mottakelsen av den Hellige Ånd. i stedet for da å høre etter, hva Ånden taler, jubler man over å ha fått Ånden. En stor villfarelse. Derfor holder nå også en hel del mennesker, som for noen år tilbake mottok Guds Ånd, på å dø ut av mangel på næring. Den åndelige føde, der meddeles ved Ånden, går man glipp av, fordi man stadig kun jubler over å ha fått Ånden, og ikke mottar hva Ånden gir.

Følgen blir da den, at man omsider blir meget tørr, og tungemålsgaven og tydningen, som ellers skulle tjene til oppbyggelse, bruker man som våpen til å beseire hverandre innbyrdes.

Åndens dåp har i tidens løp båret forskjellige navn. Før denne siste “bevegelse” kalte man Åndens dåp for “frigjørelse”. En hel del ble frigjort og jublet over å være frigjort fra loven; men mesteparten for vill i sin frihet og gled uten å vite om det over i “falsk frihet,” fordi de hatet korset. De elsket gode følelser og delte gjerne alt godt med Kristus, men hatet Kristi lidelser og samfunnet med ham deri.

Kristus har enn i dag kasteskovlen i sin hånd, og han renser sin låve. Enhver vekkelse har sin prøvetid. Nå er det, at den siste “bevegelse” skal prøves, og vi kan være forvisset om, at det vil skje en masse frafall. Allerede på mange steder raser man mot korsets ord, da man taler i tunger, tyder og taler profetiske ord mot de personer, som våger å legge korset over deres søte følelser og velvære. Men likesom Kristus på korset seiret over alle fyrstedømmer og makter og førte dem i triumf ved ham, så skal også vi ved det samme kors seire over og få bukt med alle Kristi korses fiender, selv om de endog så tar alle sine gaver i bruk for å kjempe i mot de evige korsets ord.

Helt fra første stund har denne bevegelse manglet ledere, som i Kristi kjærlighet kunne ta seg av fårene. Lederne har fartet om på konferanser, og fra disse møter har de så skrevet og talt, om hva de har sett og hørt. Især har man da beundret størrelser i verden, der har beæret konferansen med sin nærværelse. Man har talt om og drøftet hva man skulle gjøre for å få verden til å tro, at tungetalen er av Gud o.s.v. Og mens lederne har vært på konferanser har ulven herjet i fåreflokken. Omsorgen for — hva verden sier — har vært stor, men ledelse innad har manglet totalt.

Følgene har da heller ikke uteblitt. Kjødelige elementer ute i by og bygd har utnyttet sine gaver best mulig til selvopphøyelse og vinning. Det har dukket opp hyrder av alle slags, der alle har kunnet bruke saksen til egen fordel, og det er vel også grunnen til, at fårene er blitt så snauklippet for virkelig åndelig forståelse og omdømme.

Dog, Gud være takk, det tar en ende med all galskap, så også med denne. Og så står man der igjen med de innvunne erfaringer. Korset skal — som i gamle dager — nok en gang skille det edle fra det uedle. Men det vil ikke gå godt for den, som setter sitt liv i sine gaver.

Gud har ikke gitt oss nådegaver, for at vi med dem skal bearbeide og hamre våre medmennesker, så vi ved dem skal vinne respekt og føre herskerstaven. Vi har fått dem for dermed å tjene hverandre til oppbyggelse. Og gjør man det, vil gavene bli til velsignelse og komme til sin rett.

Verden får tro hva den tro vil. Det er idel dårskap å ofre tid og krefter på å få den til å tro, at tungetalen er av Gud. Det viser i så tilfelle i hvor høy grad man er uvitende om Guds ords vitnesbyrd om tungetalen. I 1. Kor. 14, 2 heter det, at den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud; for ingen skjønner det; men han taler hemmeligheter i ånden.

Når nå talen med tunger ikke er for mennesker, men for Gud, hvor forfengelig er det da ikke å gjøre seg all umake for å få verden til å tro på en tale som kun er for Gud og ikke engang gjelder mennesker. Dernest er det hemmeligheter i Ånden. Hva har verden å gjøre med hemmeligheter i Ånden? Mennesker, som knapt forstår seg på ting, man kan ta i med hendene. Nei, slutt med den slags møye, det tjener kun til kjødets tilfredsstillelse; men vi er ikke kjødets skyldnere. Vår tid er kostbarere enn som så. Ingen skjønner det, og dermed får det bli. Kun kan tungetalen tydes i tro ved Ånden for at de troende kan oppbygges.

Det har i alle dager vært lederne (hyrdene), som har måttet bære ansvaret for fårenes villfarelse. Men når hyrdene har voktet seg selv og kun har hatt fårene for ullens skyld, har deres dager som hyrder tatt en brå ende.

Hva som nå først og fremst trenges er ordet om korset — Guds kraft. Det har vist seg og viser seg om igjen, at intet binder så kraftig sammen som korsets nagler. Satan flyr for korset; fiendskapet forsvinner på korset og Guds krefter åpenbares ved korset. Gud har velsignet ordet om korset, og mange har i de siste dager fått sine øyne opplatt for, at intet annet duger. Man har lært å se hulheten i all denne frihet som forkynnes — uten kors. Det loves frihet av sådanne, som selv er forgjengelighetens treller. Men korset driver slike frihetspredikanter på flukt, og derved blir de åpenbare, likesom alt annet fra mørkets fyrste.

Ved korset trives broderkjærligheten, idet man blir delaktig i de samme lidelser — Kristi lidelser —, og ved den samme Ånd mener man ett så langt man er kommet. Det man søker å lime sammen ved ytre bånd er ved korset gjort til ett på Golgata. Herlige kors! På dette tilintetgjøres fornærmelser og alt som vil skille. For dette flyr de feige, manndraperne, og alle som øver og taler løgn. For korset flyr de personer, som henger ved forføriske ånder og falske lærdommer, tillike med de, som kun søker å tilfredsstille seg selv og sine følelser, men som skyr lidelser av enhver art.

Loven er vår tuktemester til Kristus; men når vi er kommet til ham, gripes vi av korset, som i sin art avløser loven og fullbringer hva loven ikke maktet, for at vi ikke lenger skal tjene synden. Man kan bli frigjort fra loven; men aldri fra korset, så lenge vi er til huse i legemet. Dette bør de betenke, som jubler over frigjørelsen fra loven. Vi er ikke uten loven for Gud, det vitner korset om; men vi er i loven for Kristus ved det samme kors.

Så tror det forfengelige menneske, som hater Kristi kors, at han har mer kraft enn den, som tålmodig bærer korset. Dette er idel falske innbilninger og kun frukter av blind uvitenhet; for kraften består ikke i å tale med tunger, som man tror, men deri, at man seirer over seg selv og synden ved Kristi kors. Av frykt for gavene lar man kjødelige mennesker husere og forstyrre møtene. Man bryter av med tungetale og følelser folk som ber eller taler, og tar deretter selv ordet. Det er på høy tid man begynner å gå disse mennesker litt etter i sømmene, og intet kan prøve dem bedre enn korset; for, for det flyr alt og alle som ikke er av Gud og derfor ikke elsker sannheten.

Det ruller inn over oss en ny tid — en tid — da man trenger kraft til å motstå og beseire den antikristelige ånd, som for hver dag rykker oss nærmere inn på livet, og som søker å rive alle med seg. Vi vet, at den ugudelige ikke kan stå seg for denne ånd; men ved korset skal vi i Guds kraft bli stående etter å ha overvunnet alt. Må vi derfor lære å våke og be og bli sunne i troen og i Kristi undervisning, så vi med glede forventer vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse.