215. Oppstandelseskraften

Hvem kan vel til fulle fatte hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft, som han viste på Kristus, da han oppvakte ham fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over enhver makt og myndighet og velde og herredom og ethvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden men også i den tilkommende. Ef. 1, 19 og flg.

Det står om Noahs ark, at Gud ved den fordømte verden. Alle ugudelige druknet i vannet, mens Noah og hans hus ble frelst i arken. Hebr. 11, 7. På samme tid som Noah og hans hus ble frelst, gikk de ugudelige til grunne.

Nå er Kristus oppreist til vår rettferdiggjørelse. Når vi finnes i ham, da er vi i den frelsesark, som Gud har beredt for sitt folk. Likesom Gud ved Noahs ark fordømte verden, således er nå alle de mennesker under fordømmelsen, som ikke er gått inn i Kristus Jesus. Derfor heter det også i Rom. 8, 1, at det ingen fordømmelse er for dem, som er i Kristus Jesus. De er gått inn i arken og er nå frigjort fra syndens og dødens lov. Men likesom Noah og hans hus tok med seg sitt kjød og blod inn i arken, således har også vi tatt med oss kjød og blod inn i Kristus. Derfor heter det: Eller vet I ikke, at eders legeme er Kristi lemmer. Barna ble delaktig i kjød og blod, derfor fikk han i like måte del deri. Hebr. 2, 14. Noah gikk altså inn i arken med en annen lov i sine lemmer, som stred mot loven i hans sinn. Rom. 7, 23. For frelsen i arken var ikke en renselse fra kjødets urenhet. Derfor er heller ikke dåpen (motbildet) noen frelse fra kjødets urenhet.

Dog, der er en frelse fra den annen lov i lemmene, eller om man vil kalle det: fra kjødets urenhet. Denne frelse foregår meget langsomt. Under det at det gamle menneske holdes ved tro på korset, så blir syndelegemet (den annen lov i lemmene) tilintetgjort. Dette skjer etter at vi er døpt med en Ånd til å være ett legeme med ham. For det som var umulig for loven, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet. Legg merke til, at Gud sendte sin Sønn for syndens skyld, og at han fordømte synden i kjødet. Synden fikk sin dom og straff i kjødet. Lyster og begjæringer ble drept i kjødet. De fikk aldri råde og herske, men ble fornektet og dødet. Dette verk gjorde Gud i Kristus, idet Jesus ofret seg i kraft av en evig Ånd og led døden i kjødet. Derfor ble han også gjort levende i Ånden. På denne måte ble en ny og levende vei banet gjennom forhenget, hans kjød. Alt i kraft av en evig Ånd.

Nå er den annen Adam blitt til en levendegjørende Ånd, og med nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss (vår menneskeånd) Jak. 4, 5. Denne vår ånd vil han gjøre levende. Dette er frelsen ved hans liv, kfr. Rom. 5, 10, og denne frelse skjer, etter at vi er kommet inn i arken, inn i Kristi legeme. Etter at Gud har forlikt oss med seg selv ved sin Sønns død.

Denne frelse skjer i oppstandelseskraften, med troens lydighet, ved vandring i lyset, likesom han er i lyset; for da renser Kristi blod oss fra all synd. Den synd her tales om, er den iboende synd, den passive. For den som vandrer i lyset kan ikke synde, så han gjør mørkets gjerninger. Synden i legemet blir altså gjort til intet i Kristi lidelses samfunn derved, at vi stadig hengis i hans død, for at Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Rom. 6, 6 og 2. Kor. 4, 11. Paulus slapp alt for å vinne Kristus, så han kunne få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelse, idet han ble gjort lik med ham i hans død, Filp. 3.

Oppstandelseskraften krever, at vi slipper alt på jorden. Noah — kunne ikke henge ved noe i den gamle verden. Hans hjerte og sinn måtte være løst, helt og holdent. Under bygningen av arken som tok en såre lang tid, ble han også mer og mer løst fra den. Av den grunn måtte det så lang tid til for å få arken ferdig. Men da den endelig var ferdig, da var også Noah ferdig med den gamle verden. På samme tid var også den gamle verdens synder fullmodne, og Guds langmodighet hadde stått sin prøve.

Nå er også vi kommet inn i arken, hvor vi bygges opp sammen med de andre til en Guds bolig i Ånden. Under dette arbeid løses vi mer og mer fra verden og dens lyst. Og når hele arken (Kristi legeme) er ferdig bygget, da løftes vi opp i skyene for å bli Kristus lik og for å se ham, som han er.

Hva gjorde denne verdens høvdinger med herlighetens Herre? Jo, de forfulgte ham og naglet ham til forbannelsens tre. I all sin visdom, så var dette deres visdom, at de i Kristus Jesus så en farlig mann, enn skjønt han utelukkende gjorde godt alle vegne.

Når nå Gud oppreiste ham fra de døde, da har han samtidig fordømt verden ved ham, akkurat som han ved arken fordømte den gamle verden. Fariseernes ord gikk i oppfyllelse: Det siste er blitt verre enn det første; for Kristus er oppstanden. Gud mottok ham som verden forkastet. Dermed har verden også forkastet seg selv. Nå har da også Gud lagt alt under synd, for at all frelse og all forbannelse ene og alene finnes i hans Sønn Jesus Kristus.

Men i oppstandelseskraften ligger håp. Derfor heter det, at endog skapningen lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse. Rom. 8, 19. Kraften av hans oppstandelse forplanter seg endog til skapningen. Herav forstår vi, hvor uendelig kraftig denne hans oppstandelseskraft virker. Endog vi som har Åndens førstegrøde sukker med oss selv, idet vi stunder til legemets forløsning.

Oppstandelseskraften virker stille og dragende på hele naturen. Jesus sier: Når jeg blir opphøyet, vil jeg dra alle til meg. Samtidig overbeviser den verden om synd, rettferdighet og om dom. Om synd, fordi de ikke tror på ham, om rettferdighet, fordi Kristus er oppstanden og er gått til sin Fader, om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt. Verdens fyrste er den ånd som er virksom i vantroens barn, nettopp derfor kjenner de den samme dom som hviler over verdens fyrste. Men i Kristus og hans Ånd er der ingen fordømmelse; for han er oppreist til vår rettferdiggjørelse. Derfor vitner Guds Ånd med vår ånd, at vi er Guds barn, for vi overbevises om rettferdighet, fordi vi er oppreist med ham og satt i det himmelske i Kristus Jesus.

Han er satt over all makt og myndighet og herredom, og ethvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den tilkommende. Og Gud har gitt ham som hode for menigheten, som er hans legeme. Satan gjorde sitt aller beste for å holde Jesus nede i døden og dødsriket. Endog romerske soldater ble satt til å passe på hans grav. Men intet hjalp. Oppstandelseskraften veltet den store sten bort, og Jesus sto opp fra de døde. Han ble ikke forlatt i dødsriket, ei heller så hans kjød tilintetgjørelse. Dødens veer kunne ikke holde ham nede i dødsriket, men Gud oppreiste ham og gjorde ham både til Herre og Messias, den Jesus som Jødene korsfestet. Ap gj. 2.

I denne oppstandelseskraft finner man «de helliges samfunn», hvor vi vokser opp til en Guds bolig i Ånden. Ved dannelsen av dette samfunn er da også alt annet samfunn satt ut av betraktning. De døde kan ha samfunn så lenge egeninteressen kan tjene på det; men «de helliges samfunn» er hevet over alt dette, fordi det blomstrer i oppstandelseskraften.

Kristi legeme kan ikke oppstykkes i partier. Når derfor partier eksisterer og dannes, da skjer det i vantro. Hyrdene samler fårene om seg selv og sin egen person for å danne en levevei. Guds Ord sier, at når vi har mat og klær skal vi dermed la oss nøye. Og dette har Gud lovt; for når vi først og fremst søker Guds rike og hans rettferdighet, da skal vi få alt det annet i tilgift. Partier, partisinn og partiånd er ikke i ham. Det skiller Guds folk og er av djevelen. Derfor må vi alltid holde oss rene for den slags. Vil andre innlemme og utelukke noen fra sitt parti, så får det bli deres egen sak. Skriften gir ikke noen myndighet til å danne partier. Også over sådan myndighet er Kristus hevet. Den menighet Kristus har laget, er levende, det er en levende Guds menighet, hvor han er hode og vi lemmene. Men den menighet menneskene danner er teatralsk. Man innsetter apostler, hyrder og lærere, som kanskje aldri noensinne har hatt en sådan stilling i Kristi legeme. Deres uvitenhet i Guds kunnskap er borgen for det. Det er teater, man leker menighet. Men det er jo så med småbarn, de leker, småpiker med dukker og gutter med trehester. Men Guds menighet er ingen lek. Den er en levende virkelighet.