214. «Guds vei» — «helliggjørelse»

Ingen blir helliggjort uten ved å gi nøye akt på seg selv. Selvstudie i Åndens lys bringer kunnskap om meg selv og om Gud. Har vi først fått et grundig kjennskap til oss selv, da har vi senere i livet lettere for å bevare oss rene og ustraffelige for Guds åsyn. Paulus har studert sin egen person og har gitt en ypperlig fremstilling av seg selv i forhold til Guds lover i Rom. 7. kapittel. Derfor er også dette kapittel selve grunnvollen for helliggjørelseslæren.

Han skriver i nevnte kapittel til de som «kjenner loven». Hvor meget får han ikke sagt her bare med få ord. Kjenner loven! Den som er under loven kjenner ikke loven; for han kjenner ikke dens hensikt. Man må altså ved loven være løst fra loven for å kjenne loven. Rom. 7. kapittel gjelder derfor frigjorte sjeler, som en tid av sitt liv var under loven, men som nå er løst fra den. Rom. 7, 4.

Mens vi var under loven var vi bundne til loven. Men nå er vi ved Kristi legeme løst fra loven, for at vi kan bære frukt for Gud.

Under loven eksisterer altså ingen helliggjørelse. Vi må inn i «Kristi legeme» for å bli likedannet med Sønnens bilde.

Loven er da vel ikke synd, siden jeg ikke kan bli helliggjort ved den? Nei, langt derfra, den er hellig, rettferdig og god. Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. Jeg kjente ikke min fordervede natur uten å forsøke å holde en hellig lov. Loven brakte meg altså kunnskap om min totale fordervelse. Men nettopp denne åpenbarelse om total fordervelse — det er Kristi død. Han som ikke visste av synd ble gjort til synd for oss. Der henger vi nå på korset — på forbannelsens tre — sammen med ham.

Denne trosstilling blir å beholde under hele helliggjørelses-prosessen.

Nå er vi ferdig med oss selv og med loven. Vi vet at i oss selv bor det intet godt.

Tvert om bor det meget ondt i oss selv. Det er alt dette onde, som nå under helliggjørelsen skal dø og bli til intet — innen legemet — på korset.

Vi må lære å forstå forskjellen mellom å være død fra loven ved Kristi legeme og å ha oppnådd død innen selve legemet. Rom. 7, 4 og Fil. 3, 10.

Hele helliggjørelses-prosessen ligger mellom disse to slags død.

Den første død fra loven er en tilregnet død for Jesu skyld. Den annen død i Kristi legeme er en tilegnet død ved lydighet og troskap mot den Hellige Ånd.

Alt det som nå foregår mellom den her nevnte første og annen død, gjelder det da å granske nøyere i den Hellige Ånd, i skriftenes lys og i praktisk liv.

Nå står vi da fullt rustet med den Hellige Ånd som iboende kraft og med et kjød, hvori det ikke bor noe godt. Så får vi da se å karre oss frem så godt vi kan. Hvor Jesus gikk hen, vet vi, og veien vet vi. Veien han gikk var tvers igjennom det kjød, hvori der ikke var noe godt. Det var forhenget som skilte fra Gud. Nå vet vi veien. På denne vei treffer vi alle våre fiender, men de er vårt brød. Der er altså mye mat på denne nye og levende vei. Og vi vet, at Jesus ga sitt kjød for verdens liv, og at hans kjød er «sannelig mat.»

Betlehem, hvor Jesus ble født, betyr brødhuset. Men vi kan også si, at Jesu legeme er selve brødhuset.

Hvorfor da så kummerlig lite og dårlig åndelig ernæring?

Jo, det kommer derav, at man ikke slakter og eter. Slakt og et! sa det himmelske syn til Peter. Man bruker ikke Åndens sverd!

Man er forsiktig for ikke å støte den rike grosserer, som er til så stor velsignelse i økonomisk henseende for menigheten. Og den fine fru med gullarmbånd er jo som kjærligheten selv; for hva skulle vel kvinnemisjonen kunne utrette uten hennes verdifulle støtte. Og så alle de andre, som jo så lett kunne ta anstøt og gå over til en annen forsamling.

Ak og ve! Kjød opp og kjød i mente! Våkn opp sverd, hugg til høyre og hugg til venstre, la oss få noe å leve av; for Herrens sverd er fullt av blod. Esaias 34, 6. På en slik slaktedag kan man gjøre sitt hjerte tilfreds. Salme 149, 6. Jer. 48, 10. Matt. 10, 34.

Bort med kjødelig forsiktighet! Sverd over snakkerne! og sverd over hver den som holder sitt sverd tilbake fra blod for et levebrøds skyld, for ussel vinnings skyld.

Hva er så tørrhet og treghet i forsamlingen? Jo, man slakter for lite og eter for lite. Så sitter det da rundt om på krakkene noen åndelig forkrøplete skapninger, som alle lider av underernæring.

Nå har vi hatt en god slaktedag på lokalet, nå lever vi, for vi har fått mat, og så går vi hjem igjen og grunner i gullgruven, Rom. 7.

For hva jeg gjør, vet jeg ikke. V. 15. Et underlig punkt. Vet jeg ikke hva jeg gjør? Jo, du vet hva du gjør etter din egen forstand; men den duger jo ikke ifølge Guds forstand. Du vet ikke hva du gjør, om utfallet blir godt i Guds øyne eller ondt. Ja sier noen, når jeg besøker en syk, da vet jeg å ha gjort godt. Langt derifra. Den syke kan kanskje ikke fordra ditt nærvær, og en bedre enn du må stå og vente til du finner behag i å gå. Og så går du hjem med følelsen av å ha gjort noe godt. Men var det da virkelig godt? Slik kan vi fortsette å gå i detaljer. Den vise Paulus sier: Jeg vet ikke hva jeg gjør, og ingen bør anse seg bedre enn ham. Abraham dro ut i tro uten å vite hvorhen han kom.

For jeg gjør ikke det som jeg vil, men det som jeg hater, det gjør jeg.

Det er kun våkne mennesker som finner visdommen i dette. Det som jeg hater, det gjør jeg. Tross Åndens dåp, tross tungetale, tross profetisk gave. Det jeg hater, det gjør jeg.

F. eks.: Bestem deg for hva du vil. Velg en av de beste gjerninger du vet. Beflitt deg på å gjøre det så godt du kan, og så omsorgsfullt du formår. Når denne gjerning så er utført, og du kommer hjem og tenker etter i ditt hjerte, vil du finne at den kunne ha vært utført ganske annerledes. Du traff mennesker som du hadde unødig samtale med. Mannen du skulle tale med var ikke i humør, så du selv ble noe nedstemt. Tiden var ikke rett valgt osv. osv. Meningen var god, men du hater det du fikk utført, for det rakk ikke frem slik som du hadde tenkt det, og så var det ingen som satte pris på det du gjorde. Du finner hos deg selv at det klebet så meget av ditt eget «jeg» ved det. Det blir verre og verre jo mer du tenker på det. Det eneste som hjelper er å glemme det som er bak og jage videre mot det som er foran.

Men noe har du lært ved dette. Du har lært at dine beste gjerninger er som et besmittet klestykke. Du har lært å hate deg selv og dømme deg selv. Du har også lært hva det vil si «ikke å være lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus.» 1. Kor. 9, 21. Du har lært at Guds lys over dine gjerninger er der, for at du ytterligere skal renses og gå inn i en dypere erkjennelse og forståelse. Døden er virksom i deg for at livet skal komme frem.

Er det da så farlig å gjøre det man hater? Akk nei! Men det er farlig ikke å være såpass våken at man kan øyne å ha gjort noe, som ikke kunne ha vært gjort langt bedre.

Dette var den ene gode helliggjørelseslekse, og neste gang vi gjør noe vi hater, så er vi mer avpusset enn første gang.

Hvor lenge skal jeg så holde på med å gjøre det jeg hater? Jo, så lenge det er en gnist av liv i deg. For på denne måte mister vi livet. For så lenge det finnes noe igjen av synden i mitt kjød, så lenge vil noe av denne synd klebe ved mine gjerninger.

Ingen tør vel påstå, at det var bedre å ha det slik at alt det vi gjorde var såre vel gjort, plettfritt, lyteløst, rent guddommelig osv. Hvis så var, da antar jeg vedkommende snart tok sete sammen med Satan i det ytterste Norden.

Rom. 7, det som de frie forsamlinger og pinsefolket nærmest lar tilhøre lovtrellen, det er for oss en gullgruve til å få forstand av. Håper de ovennevnte kjære venner snart også får øynene opp for det, og går til erkjennelse av sin skammelige feiltagelse.

En annen lov i lemmene

Tenk Paulus så en annen lov i sine lemmer. Når man strides i forsamlingene, så er den annen lov virksom. Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden iblant eder? Er det ikke av eders lyster, som fører krig i eders lemmer? Jak. 4, 1. Tenk at også Jakob så denne lov. Og de han skrev til — ja, jeg tviler på at de så denne lov. Jakob måtte jo undervise dem om den. Antar de roste seg av Åndens dåp og tellet nådegavene og sine rene lærebegreper på sine 10 fingrer. Men allikevel førte lystene krig i deres lemmer.

Hva er så å gjøre

Jo, hvor jeg strider mot denne lov av all min kraft og enda blir tatt til fange under syndens lov som er i mine lemmer, nettopp der er min åndelige begrensning. Det er mitt kjød. Jeg gjør det jeg hater, en «legemets gjerning» kommer frem. Hva slags gjerning er så det? Jo, det er en gjerning som synden i ditt kjød har tvunget deg til å gjøre, fordi du ennå ikke var moden nok og sterk nok og åndelig nok til å kunne holde den tilbake. Ja, men er ikke det en alminnelig synd, som nevnt i Gal. 5, 19, nemlig kjødets gjerning? Nei, for jeg tjente Guds lov med mitt sinn, og det gjør ikke de som gjør kjødets gjerninger. Men hva skal jeg nå gjøre for å bli kvitt denne «legemets gjerning»? Jo, den skal dødes ved Ånden, så skal jeg leve. Rom. 8, 13. Nå er jeg atter fri som fuglen; men hver gang jeg gjør noe som jeg ikke ville ha gjort, da må jeg døde det. På den måte blir jeg mer og mer varsom, mer og mer skarp overfor synden og mer og mer helliggjort. Synden i lemmene, eller «syndelegemet» Rom. 6, 6 blir mer og mer gjort til intet. All bevisst synd er vi korsfestet for, men den ubevisste henger igjen i våre lemmer. For det er som forløste fra synden vi er trådt i rettferdighetens tjeneste og har vår frukt til helliggjørelse. Rom. 6, 22.

Vi må da si med Paulus: Jeg elendige menneske! hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!

Dødens legeme er det legeme som skal dø. I dette legeme bor synden. Selv om den ikke får herske over meg hva åpenbare synder angår, så makter vi dog ikke å seire der hvor vi er kjødelige. Følgen blir da, at vi må gi de eksisterende forhold medhold og si:

Gud være takk ved Jesus Kristus vår Herre! — Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. Rom. 7, 25.

Og nå vil jeg spørre: Er det noen mann her i denne verden, som kan drive det til mer enn å tjene Guds lov med sitt sinn? Alle må vel si: Nei, til mer kan man ikke drive det.

Og så vil jeg atter spørre: Finnes der noen mann i hele verden, som kan tjene Guds lov med sitt kjød? Ethvert fornuftig menneske må svare «nei».

Vi tjener altså Guds lov med vårt sinn, og syndens lov med vårt kjød. Dette er det ingen tvil om. Det var to i Rebekkas liv, og de støtte mot hverandre. Den ene var elsket og den annen hatet, endog før de var født. Isak hadde løftene, men allikevel måtte en Esau utskilles fra hans liv.

Er det da noe underlig, om en Esau blir utskilt fra vårt liv? Vi er vel ikke for gode til det!

Vanskeligheter er til for å overvinnes!

Det merkelige er, at når jeg tjener Guds lov med mitt sinn, da er det ingen fordømmelse — selv om jeg naturnødvendig må tjene syndens lov med mitt kjød.

For Livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. Rom. 8, 2.

Går det da an å være frigjort fra syndens og dødens lov og enda bære på en «annen lov» i sine lemmer? Ja det er nettopp det som går an. Vi kan si som bildet, at Noah ble frelst fra syndens lov og dødens lov, da han fulgte arkens oppdrift. Men han var aldeles ikke frelst fra «den annen lov» i sine lemmer. Han tok med seg sin falne natur og plantet den på den nye jord.

For å forstå må vi gå i detaljer — tilbake til enheten — og spørre: Hva er syndens lov, den vi er fridd fra? Jo, enhver fristes, idet han drages og lokkes av sin egen lyst, deretter, når lysten har unnfanget (i mitt sinn), da føder den synd. Sinnet har da tjent syndens lov. Det er vi fridd fra; for vi tjener jo Guds lov med sinnet. Og så videre: Når synden er fullmoden føder den død. Disse to lover er vi frigjort fra.

Hvilke ting har vi da å dra med, etter at vi er løst fra loven og har fått Ånden, som var oss lovet? Jo, vi har:

Men hva får vi så igjen, under den prosess som foregår med oss, når vi går denne nedad stigende «dødens vei?»

Jo:

Da Paulus var i Efesus traff han noen troende, som ikke engang hadde hørt at den Hellige Ånd var kommet. Ap. gj. 19. Da Paulus la hendene på dem, kom den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord.

Disse menn var i alt omkring tolv.

Siden gikk han inn i synagogen og talte frimodig i tre måneder, idet han holdt samtaler med dem og overbeviste dem om det som hører Guds rike til. Men da noen forherdet seg og ikke ville tro og «talte ille om Guds vei», da skilte han disiplene fra dem og holdt daglig samtaler i Tyranus’ skole.

Vi ser herav at når Paulus riktig skulle utvikle «Guds vei», da forherdet mengden seg der inne i synagogen, og Paulus måtte skille disiplene fra dem.

Akkurat det samme i dag. Man vil gjerne høre om Åndsdåp og tungetale, om hva Gud i Kristus har gjort «for oss»; men så snart det blir tale om hva Gud skal gjøre «i oss», da snører man hjertene sammen. For Paulus forkynte troens lydighet. Det ble stilt krav til disiplene, og det tåltes ikke. Rom. 1, 5. 15, 18 og 16, 26. Og så talte de ille om Guds vei.

Hvordan taler man i dag ille om Guds vei?

Man kaller den for lovtrelldom, fordi det forekommer krav om lydighet mot den Hellige Ånd på denne vei.

Hva hjelp er det for et menneske om han blir døpt med den Hellige Ånd, og taler i tunger på nesten hvert møte, hvis han ikke lyder Ånden? Ånden er hos de aller fleste satt i bann. Og taler noen i Ånden, så det går imot kjødet, da blir han «sunget ned». Det religiøse forretningsvesen må først og fremst tas hensyn til. Dette er å tale ille, synge ille og handle ille mot «Guds vei», og de vitner som stevner frem på denne vei.

Har man det på den måte, da tal i tunger så veggene revner, be gjerne så ild faller ned fra himmelen. Skriv helliggjørelseslære vegger opp og vegger ned. Du er på avveier og forblir å være på avveier. Gud er ikke med deg og med din fremgang er det forbi.

Derfor, la oss ransake oss selv, om vi i ånd og sannhet befinner oss på «Guds vei», og at vi går frem på den.

For Gud gjør ikke forskjell på folk, og det er meget alminnelig at sannheten vokser opp av jorden. Salme 85, 12.