216. Den første kjærlighet. Guds råd i hjertedypet

Jeg har imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Åp. 2, 4.

Hva er den første kjærlighet? Mon det ikke er, at man gjerne hører sin elskedes røst? Gjerne gjør etter den elskedes vilje, og med glede står i den elskedes hemmelige råd? Hva skulle ellers være den første kjærlighet?

Menighetens engel i Efesus hadde forlatt den første kjærlighet. Han sto ikke lenger i den høyestes råd, og han gledet seg ikke som tidligere ved å høre sin brudgoms røst. Som følge derav var heller ikke hans siste gjerninger som de første. Hvis han holdt ved på denne måte og ikke vendt om, da ville Gud flytte hans lysestake fra dens sted. Jesus befant seg midt imellom de syv gull-lysestaker. Åp. 1, 13. Det vil si, at lysestaken, menigheten, sto på sin plass for Kristi åsyn. Hvis nå menighetens engel ikke ville vende om og gjøre de første gjerninger, da ville Gud flytte hans lysestake bort fra sitt åsyn, så en annen engel og en annen menighet, som var bedre kunne innta plassen sammen med de seks andre lysestaker.

Mon det ikke også i dag er menigheter og menighets engler, som engang sto for Kristi åsyn, men som nå har fått sin lysestake flyttet, fordi de ikke hørte Åndens røst i hjertedypet. Andre menighetsengler og andre menigheter er rykket opp på deres plass, og så står man igjen med noen golde erindringer om den herlighet og det lys man engang hadde, idet man fører krig og er hatefull og avindsyk på den menighet, som har inntatt deres plass. Sauls hat til David gjentar seg; for det er intet nytt under solen.

Menighetens engel i Efesus hadde mange gode sider; men han var etterhånden gått mer opp i menigheten enn i Jesus Kristus selv. Dette ligger snublende nær, ettersom menigheten ikke alltid er så åndelig som den burde være. Av samme årsak spurte Jesus Peter, før han ga ham sitt embete som hyrden i menigheten: Elsker du meg mer enn disse? Enhver menighetens tjener bør i sitt hjerte kunne svare: Ja, Herre, du vet jeg elsker deg mer enn disse. Hvis ikke kan øret bli tunghørt for Jesu Kristi stemme og åpent for menighetens krav, og følgen blir, at Jesus blir stående utenfor menigheten, som han sto utenfor døren og banket i menigheten i Laodikea. Åp. 3, 20.

Når menighetens engel (forsvarer, talsmann, forstander) forlater den første kjærlighet, da blir han grepet av noe annet enn kjærlighet til Kristus. Den religiøse forretning går ham til hode, og dermed følger persons anseelse, storaktighet i levnet osv. Yteevnen kommer i forgrunnen. Personsanseelsen ender som oftest i det sørgelige, at man midt i menigheten får et fattigkvarter og et kvarter for storfolket. Man får et Øst-London og et West-End; En sådan lysestake (menighet) er flyttet, og fordervelsen kommer hakk i hel i form av misunnelse, avind, trette osv. Man har sluppet forderveren inn i menigheten. Manasse eter Efraim, og Efraim Manasse; begge tilsammen er de mot Juda. Man biter til høyre og hungrer, og eter til venstre og blir ikke mett. Es. 9, 20, 21. Forbindelsen ved den Hellige Ånd er avbrutt, der er intet syn (guddommelig åpenbaring), og folket blir tøylesløst. Ord. 29, 18. Og ved ord lar en trell seg ikke tukte. Vers 19. Det hele er i et Babels forvirring, og Babel kan ikke leges. Man har forlatt den første kjærlighet og sitter igjen med nådegavene, mens Ånds-åpenbarelser og guddommelig syn forlengst er borte.

Derfor vend om og gjør de første gjerninger, før lysestaken blir flyttet, for da er der intet håp om noensinne for en slik menighet å komme helt frem i lyset. Den enkelte kan reddes ved å forlate den menighet, hvis stake er flyttet, for igjen å slutte seg til den menighet, som står i den første kjærlighet.

Vi må gå helt tilbake til den enkle begynnelse, når vi skal vende om til den første kjærlighet, og vi beviser vår første kjærlighet derved, at vi holder hans bud. Men for å holde hans bud må vi høre hans røst. Troen kommer jo ved hørelsen. Vi må derfor tilbake til kjærligheten til brudgommens røst — Guds Ord — i hjertets råd. For Guds Ord dømmer over hjertets skjulte tanker og råd. Hebr. 4, 12. Her har vi anledning til i den spede begynnelse å dømme våre tanker og vårt råd, så Guds tanker og hans råd kan få inngang i vårt hjerte. Troskap mot Guds røst i hjertets innerste er den guddommelige livåre, som fører kraft og lys frem til Guds menighet. Brudd her er død og undergang. Her er alteret og her er dommeren og dommen. Fra dette alter strømmer velsignelsens dobbeltbekk ut til folket og bringer med seg liv og åndelig vederkvegelse. Den første kjærlighets frukter forplanter seg til hele menigheten. Derfor er det en livsbetingelse for menigheten å ha åpne ører for hva Ånden sier til menigheten.

I Job heter det: Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der innsuget visdom? Job. 15, 8. Dersom en menighet mangler representanter i dette aller høyeste råd, da er den dødsdømt, hvor finansielt storartet den enn kan blomstre, og hvor tallrik på medlemmer den enn måtte være.

David lover Herren, som ga ham råd. Salme 16, 7. For Herrens råd står fast evinnelig. Salme 33, 11. Det nytter ikke å stride mot Herrens råd, og heller ikke skal man noensinne få overtaket over de Herrens vitner, som mottar sine ordrer fra hans velsignede råd.

Et liv levd i Guds rådslutning er et liv levd i den første kjærlighet. For du leder meg ved ditt råd, og deretter opptar du meg i herlighet. Salme 73, 24. Vi forstår herav, at det er de mennesker som lar seg lede av Guds råd, som blir opptatt i herlighet. Gud er såre forferdelig i de helliges hemmelige råd, og fryktelig for alle de som er omkring ham. Salme 89, 8.

Når man derfor lar alt Guds råd fare og ikke vil vite av hans tilrettevisning, så vil også Herren le av dem i deres ulykke, og han vil spotte, når det kommer som man frykter. Ord. 1, 24 og flg.

Det er mange tanker i en manns hjerte, men Herrens råd skal få fremgang. Ord. 19, 21.

Av alt dette forstår vi, at frafall fra Herrens råd er frafall fra den første kjærlighet. Dette kommer ingen mann forbi, ei heller noen menighet. Åndens lover står evinnelig fast, og kjennskap til disse kommer ved hørsomhet og troens lydighet. Å stole på en vekkelse som gikk over land og by for mange år siden, at man den gang var velsignet, er bedrag hvis man ikke nettopp nå i dag hører Guds røst og står i hans hemmelige råd. For Kristus lever for alltid å trede frem for oss, for alltid å tale til oss, og for alltid å veilede oss til all sannhet.

Apostelen Paulus holdt ikke noe tilbake, men forkynte menigheten i Efesus hele Guds råd. Ap. gj. 20, 27.

Etter denne skala bør enhver Guds tjener måle seg, om han er i den tilstand at han kan holde prøve. Hvis han det er, da vil han også være dyktig til å kunne si: «Etterfølg meg, som jeg har etterfulgt Kristus.»

Guds menigheter sukker etter sådanne tjenere.