213. Befeste kall og utvelgelse

Derfor, brødre, legg enn mer vinn på å gjøre eders kall og utvelgelse fast. 2. Pet. 1, 10.

Ethvert menneske har sitt spesielle kall og sin særskilte utvelgelse. Likesom det er mange lemmer på det samme legeme, således er det også mange kall innen det samme legeme. Men alle kan de vokse opp til hodet — Kristus. En tjenestegutt på landet kan likeså snart vokse opp til hodet som en biskop i byen, og en tjenestepike likeså hurtig som husfruen. Det kommer bare an på troens lydighet. Men nå gjelder det å få klare linjer ad hvilken vei vi skal kunne få befestet vårt kall og vår utvelgelse. Vi må vel alle være enig i, at Jesus også i dette stykke var Mesteren, av hvem vi har å lære.

«La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus, han som da han var i Guds skikkelse ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av seg selv ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, idet han kom i menneskers lignelse, og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Derfor har Gud høyt opphøyet ham, og gitt ham det navn, som er over alt navn.» Filp. 2, 5—9.

Veien til befestelse av kall og utvelgelse går altså gjennom selvfornedrelse. I hvilken stand og stilling man enn befinner seg, så går det an å fornedre seg. Alt streb oppover tjener altså til å ødelegge Guds verk. Det er ikke farlig å bli sunget ned på et møte, slik som den bedende misjonær John Nelson Hyde ble det av uforstandige mennesker. Han bare tidde, denne Guds mann og når flere ble nidkjære over at han ble behandlet så dårligt, da bare unnskyldte han det de hadde gjort mot ham. Heller ikke er det noe å trakte etter å bli leder av en forsamling, dersom jeg på beste måte kan befeste mitt kall og min utvelgelse ved å sitte nederst. Vår sak er det å gå lavt ned. Guds sak blir det i sin tid å opphøye. Alle Guds tjenere har forstått hemmeligheten ved å gå ned. Paulus sier: «Men hva som var meg en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, Min Herre, er så meget mer verd.» Filp. 3, 7 og 8. Hermed slår apostelen fast, at all annen kunnskap var til hinder for kunnskapen om Kristus Jesus. Hvor klosset høres det da ikke ut, når man fra talerstolen så smukt og innflettende får fortalt sine tilhørere om alle sine eksamener. Vi trenger eksamen i å lyde og tro, i å gå ned, i å glemme det som er bak. Når Gud så omsider opphøyer, da skjer det på hans egen underlige måte for å gjøre de som tykkes seg å være noe, til skamme. Dette gjør han gjennom alle tider og alle slekter. Jesu mor var ringe i sine egne øyne, og hun hadde også lagt merke til Guds vei med de hovmodige. Dette kan vi se av hennes egne uttalelser: «Herren har sett til sin tjenerinnes ringhet; for se fra nå av skal alle slekter prise meg salig. Han gjorde et veldig verk med sin arm, han atspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker, han støtte stormenn fra deres høyseter og opphøyede de små; hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender». Lukas 1. kap. Atter bevis på, at kall og utvelgelse går gjennom selvfornedrelse. «Han leder de saktmodige i det som rett er, og lærer de saktmodige sin vei». Salme 25, 9. «Ydmykhet går forut for ære». Ord. 15, 33. Jesus gikk helt ned til jordens lavere deler. Nettopp derfor prises hans navn blant de mest forkomne, for hans velsignede ånd er virksom blant dem.

Hebr. 12, 3. Gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere (D.v.s. av folkets høvdinger, deres yppersteprest og prester samt alle de andre, som hørte på disse sine ledere, eller rettere sagt villedere).

Hvor dette Kristus liv åpenbares i kjød, må det igjen lide motsigelse av syndere. Men også dette medvirker til å befeste kall og utvelgelse; for tiden kommer, da Herren vender opp og ned, og ned opp, så det ansete blir ringeaktet og det ringetaktede ansett. Så de med forferdelse ser hen til ham som de har gjennomstunget.