212. Frigjørelse fra synden

Det er en alminnelig mening, at det ikke går an å bli frigjort fra synden i dette liv. Dog sier skriften: Men nå da I er frigjorte fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse og til utgang et evig liv. Rom. 6, 22. Frigjørelse fra synd i denne forstand vil si at vi er frigjort fra syndens makt. Synden skal ikke lenger herske over oss. Rom. 6, 12.

Den fra fallet nedarvede synd ligger riktignok i våre lemmer, men vi skal ikke lyde dens lyster, for vi er blitt tjenere for den vi lyder, enten for synden til død eller for rettferdigheten til liv og fred. Det er altså to krefter i vårt dødelige kjød. Jeg mener her i den gjenfødte sjel. Det er «nådens og rettferdighetsgavens» overvettes rikdom, og det er «den annen lov i mine lemmer», Rom. 5, 17 og Rom. 7, 23.

Nå kommer det da an på meg selv, hvem jeg vil tjene. Det hele ligger i viljen. Vi kan ikke unngå fristelser, men vi behøver ikke å lyde fristelsen. Enhver fristes, idet han drages av sin egen lyst. Jak. 1, 14. Den lyst man kan drages av, det er jo synden i kjødet. Men så står det et lite ord: deretter, når lysten har unnfanget, føder den synd. V. 15. Vi har fått makt av Gud til å seire i fristelsen, så dette «deretter» ikke behøver å føre oss ut i gjørlig synd. Når et menneske fristes, da må han selv adlyde fristelsen om det skal føre oss til synd. Men det vil vi nå ikke lenger. Vi vil nå tvert om tjene Guds lov med vårt sinn. Rom. 7, 25.

Men nå sier Paulus i samme vers at han tjener syndens lov med sitt kjød. Han tjener altså på samme tid Guds lov med sinnet og syndens lov med kjødet. Hvorledes skal nå det forstås?

Jo, ved å se nøkternt på saken, så vil vi forstå det ganske klart av det praktiske liv. Tenk på den mest åndelige mann du kjenner her i verden. Han streber av alle livets krefter for å være Gud lydig, og han har også oppnådd store resultater. Dog, ved nærmere berøring med ham vil du finne atskillige ting hos ham, som tilhører livet i denne verden, og som på ingen måte stammer fra den Hellige Ånd og det nye liv. Det kommer altså gjerninger frem fra denne gudfryktige manns liv, som stammer fra hans kjød. Han tjener altså syndens lov med sitt kjød, skjønt han av hele sitt sinn tjener Guds lov. Hva skal vi så kalle disse gjerninger, som fremkommer fra hans kjød? Jo, Skriften gir løsning. Når han får se noe hos seg selv som ikke er fremdrevet ved den Hellige Ånd, så skal han døde (d.v.s. dømme) disse gjerninger, fordi de er fremdrevet av en «annen lov i hans lemmer» Rom. 8, 13.

Når for eksempel en ellers gudfryktig predikant fyller sitt blad med reiseskildringer, da vil vi alle forstå at det er kjødet som er i aktivitet. Eller når en predikant bruker kjødelige våpen og driver på dør folk, som sier ham imot, da forstår vi det er kjødet som er i tjeneste. Begge disse kan visstnok mene det bra i sitt sinn, men loven i lemmene drar avgårde med dem. Dersom nå disse predikanter dømte sine legemets gjerninger, da ville de omsider bli frelst fra dem. Men blir de beholdt, da er det stagnasjon i livet. Man er og forblir småbarn i Kristus — tross både alder og store menigheter.

Det er altså to slags frigjørelse fra synd. Den første frigjørelse er frigjørelsen fra syndens og dødens lov. Rom. 8, 2. Den annen frigjørelse, som også er fullkommengjørelse, er frigjørelsen og veksten ut fra syndens lov i lemmene. Den første frigjørelse er også omtalt i Kol. 2, 11, hvor det heter at vi er avkledt «kjødets legeme» (det legeme som gjorde synd og tjente synden) ved Kristi omskjærelse. Den annen frigjørelse, som skjer litt etter litt, er omtalt i Fil. 3, 7—16. Denne frigjørelse er også en frigjørelse i retning av det fullendte. Dette hadde ikke Paulus ennå grepet. Han tjente ennå syndens lov med sitt kjød, tross det at sinnet av all makt var innstilt på å tjene Guds lov.

Saken er nemlig den at kjødet hverken er eller kan være Guds lov lydig. Så lenge det finnes den minste gnist av kjød hos oss, så vil det få utslag i en eller annen retning. F. eks. i stadig velvære, vellevnet, alltid reise på første plass, ta inn på kostbare hoteller, fråtse i fattigfolks kollekter osv. osv. Alt er og forblir kjød, som må dømmes, om man vil leve. Gud gjør nemlig ikke forskjell på folk.

Hva er så å gjøre? Jo vi får våke over oss selv og søke å gripe oss selv i våre egne utslag av kjødet, og så fordømme dette og rette på det, så livet kan bli mer fullkomment en annen gang. På den måte vil vi gå fra lys til lys og fra kraft til kraft. Hvorfor vet man intet om Gud? Nei, fordi man pleier kjødet, som er selve forhenget, som skiller oss fra Gud. Riv ned dette kjød, så er adgangen til Faderen åpen. Men massene liker også å stulle og stelle pent med kjødet, og følgen blir den at man helst vil ha en predikant som gjør det samme, så han endog kan forsvare kjødet. Men er det å gjøre tjeneste ved forhenget (kjødet)? eller er det å gjøre tjeneste ved ildofferalteret? Nei, det er å være prest for folket og ikke for Gud. Av folket får man derfor også sin lønn, så man kan pleie sitt kjød både under reiser og etter, ettersom det passer.

Av samme årsak blir man fiender av korset og korsets ord. Man vil ha Kristus og kjødet i god behold samtidig, og man forstår ikke at det er krig mellom kjød og ånd. Og den som vil være tjener for Ånd, han må nødvendigvis komme i strid med enhver som forsvarer kjødet, i hvem og hos hvem dette kjød enn måtte befinne seg. Dannet kjød og udannet kjød spiller ingen rolle for Gud, på korset med det, for det er forbannet. Siden det nå gjelder kun en ny skapning i Kristus Jesus, så mener vi å være på den riktige side og i Åndens tjeneste, når vi drar sverdet mot alt kjødelig vesen, som gir seg skinn av gudsfrykt, og som dårer folks hu. For de som har fått tjeneste i helligdommen, bærer skylden for all synd mot helligdommen og deres egen prestetjeneste. 4. Mos. 18, 1.

Når man derfor år etter år fortsetter med å gjøre påtagelige legemets gjerninger, og ikke døder disse ved Ånden, da forstår vi at gamle predikanter og såkalte ledere, fortsettende kan være barn i Kristus. De taler som barn, skriver som barn og utfører barnestreker midt i sin egen forsamling, som de på ingen måte makter å føre frem til hodet, Kristus. De går med andre ord aldri inn i et dypere liv, og frelses aldri fra den annen lov i lemmene, som Paulus sier han så. Men disse erkjenner åpent og ærlig, at de ikke engang ser en sådan lov. Og hvorledes skal de da bli frelst fra den?