211. Rikdom

Vil du bli rik, da vær forberedt på å nedlegge på «rikdomsalteret» et liv i hardt arbeide. Rettferdsfølelse og din ære må ofres. Din helbred, søvn og samvittighet, ditt gode navn og rykte, ja også din sjel kreves av deg. Men under alt dette gjennomstinger du deg selv med mange smerter, og du gjør deg forhatt, fordi du tilbakeholder det som skulle glede andre. Gud er rik, han eier himmel og jord, men han har gitt bort alt sammen til oss, idet han sier: Alle ting er eders. Ingen kan med rette si at dette og hint er mitt, det tilhører meg. Selv om vi har skjøte på vår eiendom, så er vi dog kun forvalter over de midler Gud har betrodd oss. Og vi er utro husholdere, hvis vi har denne verdens gods og ser vår broder lide mangel på det nødvendige og ikke hjelper ham. Snart må vi forlate rikdommen og overlate den til andre. Hva har vi da igjen for alt strev eller rikdom? Vi har samlet i haug, men andre bruker det. Arvingene gleder seg til vår dødsdag. Der hvor skatten er vil også hjertet være. Og så går man inn i evigheten med hjertet fylt av kjærlighet til det gull andre skal forbruke. Er ikke også dette forfengeligheters forfengelighet?

La oss derfor ikke ha dette synlige for øye, men må vi heller beflitte oss på å samle oss skatter der hvor møll og rust ikke tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler. Evige og verdifulle skatter. Glem derfor ikke å gi og gjøre godt; for sådanne ofre behager Gud og frelser oss fra gjerrighetsånden, som endog er i stand til å drepe ved sult, slike ofre som har penger nok til å underholde en hel landsbybefolkning. Og hvor kujonaktig blir ikke den gjerrige? Rent menneskelig sett blir han en dåre; men han blir da rik, og midt i sin rikdom er han ynkelig fattig, så han visselig ville fryde seg om han kunne få enkens skjerv.

Derfor oppta kampen i tide mot jag etter rikdom og mot gjerrighetsånden; for disse to laster er nær beslektet.