210. Den som seirer

Ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra. Åp. 3, 12.

Det går altså an å seire. Ved seier forstås en urokkelig fastholden på det som i hvert eneste tilfelle er rett, godt og sant. Men når vi nå lever i en ond verden, og vi selv fristes av det onde, så blir seieren kostbar nok for den som vil vinne seiersprisen. Det går an, men kun under stor årvåkenhet, bønn og ydmykhet. Når den seirende skal bli til en støtte i Guds tempel, så vil det si til en støtte for de troende, som jo er Guds tempel. Han skal aldri mer gå ut derfra. Nei, det er ved troskap man blir en støtte og det er ved fortsettende troskap man vedblir å være en støtte, og som sådan kan man ikke gå ut derfra. Når noen vil lokke deg ut av din faste stilling, da sier du «nei». Når ditt eget kjød drager og lokker, da sier du atter «nei». På den måte lever du et seirende liv. Når noe ukjent og nytt møter oss, da gjelder det å våke og be i en særskilt grad. For med nye forhold i livet kommer også nye fristelser.

Den som seirer skal sitte med Jesus på hans trone. V. 21. Seier fører til kongeverdighet, og det er jo også rimelig. Når vi ser ut over menneskemassene, så er de omtrent alle merket med syndens stempel. De bærer ikke preg av å seire over synden. Synden i sine fineste forgreninger strekker seg såre vidt. Den lever og hersker i kongers palasser og i spillernes hytter. Den sniker seg inn hos dommerne og de høyt stående autoriteter. Den som vil våke over synden og urettferdigheten på dens slibrige bane skal endog bli forhatt, nettopp fordi han opptar kampen mot synden, når den vil trenge seg inn på ham. Derfor har Jesus, han som er «Rettferds konge» — utlovet en stor belønning til hver den som seirer.

Også innen Guds forsamlinger sniker synden seg inn ved persons anseelse og all slags uredelighet i handel og vandel. Gamle syndige uvaner følger med, så det er langt frem til å leve et seirende liv, et liv som har tronen til belønning.

Men det er mulig for den som har fått lys over sin egen udugelighet, så han bier til Gud gir ham råd ved sitt øye, ved sitt syn på saken. På korset seiret Jesus over fyrstedømmer og makter. Dette er også vår seiersplass. Akte seg som død for synden og levende for Gud. Verden ligger under for syndens makt, fordi den ikke vil vite av korset. Ta korset opp og følg etter i Jesu fotspor, så vil seieren komme. Og med seier følger seiersglede, en glede som sømmer seg de hellige. Ved seier forstås, at Guds gjerninger kommer frem ved vårt legeme. Det er de rene hellige gjerninger som Gud har virket i oss ved sin Hellige Ånd. Disse skal den seirende bli gitt å iføre seg. Åp. 19, 8. Men ikke nok med det; for i Åp. 21, 7 heter det, at den som seirer skal arve alle ting. Det lønner seg å si nei til synden og ja til Åndens stemme. Hvem som har øre å høre med, han høre hva Ånden sier til menighetene.

En sådan stadig seier vil føre til det som apostelen Paulus omtaler i 1. Tes. 5, 23: Men han selv: Fredens Gud, hellige eder helt igjennom. For dette er Guds vilje, eders helliggjørelse.

De troende i alminnelighet legger altfor liten vekt på helliggjørelsen. Derfor er gleden på langt nær det som den burde være; men er det brist i gleden, så er det også brist i den kraft som skal gi seier, ettersom gleden i Gud er vår styrke. Når vi derfor arbeider på vår helliggjørelse med frykt og beven og samtidig søker å vinne mennesker, da utfører vi en dobbelt gjerning, fører en dobbelt kamp, og ettersom kampen er dobbel, blir man en tvekjemper. Det var Jesus. For når han gikk ut av verden med seier over Satan og mørkets makt, så etterlot han sine disipler, som seierspris, og disse fortsatte kampen i Mesterens spor.

Se jeg kommer snart, og min lønn er med meg, til å gi enhver igjen, ettersom han gjerning er. Åp. 22, 12.