209. Det store enhetsmøte

Der var et stort fiendskap mellom jøder og hedninger. Jødene trodde seg nemlig å være så meget bedre enn hedningene, fordi Gud hadde utvalgt dette folk fremfor andre folkeferd. Men var de nå i bunn og grunn bedre? Ak nei! Stefanus sier om dem: I harde halser og uomskårne på hjerte og ører! I står alltid den Hellige Ånd imot, som eders fedre således også I. Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre? og de drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulle komme, han som I nå har forrådt og myrdet. Ap. gj. 7, 51 og 52. Likeså sier Paulus i Rom. 3. kap.: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en. Loven ble føyet til for overtredelsenes skyld.

Enten det nå var jøder eller hedninger, så hadde de da et kjød, som var i fiendskap mot Gud å dra med.

For nå å få en ende på dette fiendskap som var mellom jødefolket og hedningene, og for å få gjort en basis for fred folkene imellom og de enkelte individer imellom, så måtte Kristus Jesus iføre seg kjød og blod. Se Hebr. 2, 14. Dette kjød ble naglet til korset, og ved dette sitt kjød avskaffet han den lov, som kom med bud og forskrifter. Budene og forskriftene var jo gitt for det kjød som var i fiendskap mot Gud og som ikke kunne være Guds lov lydig. Det er da klart, at når dette kjød ble korsfestet, da bortfalt budene og forskriftene av seg selv. Likeså bortfalt den ære jødene påberopte seg fremfor hedningene, når de kunne rose seg av å ha fått en sådan lov. På den måte kunne både jøder og hedninger — uten å ha noe å rose seg av den ene frem for den annen — forlikes i en ånd med hverandre i Gud på korset, hvor fiendskapet ble drept. Nå ble det fred for de som var langt borte og for de som var nær ved. Ef. 2, 15 og flg.

Anvendt i praksis i vår tid vil dette si, at alle kristne kan forlikes og komme til enhet i samme ånd med Gud og med hverandre, når kjødet holdes på korset. Er det ikke kjødet som danner partier? Og er ikke partier av Djevelen? Jo, visselig. Altså «på korset» med alt kjød, og så forsvinner partiene — istene og anene. La oss møte til det store enhetsstevne «på korset med alt kjød.» Da kommer freden som floden over hver eneste en, enten vi har vært langt borte, eller vi var nær ved.

Til frihet har Kristus kalt oss, men d.v.s. til en frihet med et korsfestet kjød. Når det er tale om frihet — uten å være korsfestet med ham, så er det selvbedrag. For kjødet kan ikke være Guds lov lydig. Når det derfor formanes til å bli stående i friheten, så vi ikke atter lar oss legge under trelldoms åk, Gal. 5, 1, så menes hermed, at vi skal fortsette i troskap å forbli på korset og akte oss som død for synden og levende for Gud. Med kjødet i denne korsfestede stilling med ham blir vi til ett kjød med ham. Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten. Ef. 5, 31 og 32. Herav fremgår at bruden er ett kjød med Kristus, og at dette kjød er på korset. Bruden lider derfor også korsfestelsen her i verden, hvilket også stemmer med: Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Gal. 5, 24.

Ut fra dette kors kan vi leve i Ånden og vandre i Ånden. Gal. 5, 25. Og i denne ene Ånd har vi adgang til Faderen. Ef. 2, 18. Derfor heter det også om Jesus, at han led døden etter kjødet, men ble gjort levende etter Ånden. Men fordi han selv har lidt i kjødet, idet han ble fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet. Hebr. 2, 18.

Enten vi nå er jøde eller greker, sort eller hvit, fattig eller rik, katolikk eller protestant, så kan vi alle komme til full enhet med Kristus på korset; for der drepes fiendskapet. Her kan vi møtes i en Ånd og i ett legeme. Her er det ikke tale om stor, større og størst; for den aller største blir alles tjener og den største blir som den minste. Til dette enhetsmøte innbys enhver som er trett av seg selv og sitt kjød, og som er trett av å være en trell under andres kjød. Herlige frihet.