208. Kampprisen

La ingen frarøve eder kampprisen ved ydmykhet og engledyrkelse. Kol. 2, 18.

Man kan neppe overvære et møte, ikke tale med en person, ikke gjøre et stykke arbeide uten å vinne eller tape en kamppris. I Guds lys er det stadig nok av mørke å kjempe imot. Kjødet trekker med seg uvaner og verdslighet lenge etter at man er kommet til troen på Kristus. Et menneske med anseelse for sin lærdom, dannelse eller rikdom blir sett opp til fremfor andre fattige sjeler. Her taper massevis av kristne kampprisen. Denne synd herjer innen hver eneste forsamling og bringer dom og død med seg. Man er så langt borte fra å vinne kampprisen som østen er fra vesten. Forsøk på å vinne den ville bli holdt for ukristelig og ukjærlighet, og ende med utkastelse. I lukkede kretser utvelger man seg en broder eller søster med en sterk menneskeånd og med kjødelig anseelse og driver så engledyrkelse med dem. D.v.s. man beundrer og oppvarter dem på alle mulige måter fremfor noen annen. Det ser ut som om noen ikke kan leve uten en sådan «engel», og det ser ut som om noen ikke kan trives uten å bli dyrket. Alt dette er og forblir kjød, selv om det har et moderlig eller faderlig skjær av religiøsitet over seg. Man holder kjød for sin arm, hjertet viker fra Herren, og man har en «engel» som sitt hode i stedet for Kristus. Kampprisen er tapt.

Uten kamppris heller ikke en prøvet tro. 1. Pet. 1, 7. Gud sender prøvene for å prøve vår tro og vår troskap. Skal vi bli dyktige menighetstjenere, da må vi vinne prisen. Gud har gitt lys og kraft nok til å vinne den. Men helder hjerte og sinn til kjødelige fordeler, da vinner man aldri kampprisen. Derfor sier Jesus med ettertrykk: En ting sier jeg eder alle, våk!

Å sole seg i andres anseelse er tap av kamppris. Jesus hadde ingen anseelse, så man kunne ha lyst til ham. Her sies det jo med rene ord, at mennesker har lyst til ansete personer, og det er med dem man driver engledyrkelse. Ute i verden er personsanseelse rent påtagelig. Det hender at butikkbetjeningen får ordre av sin sjef til å løpe fra sine kunder og ekspedere først og fremst folk med anseelse. For dem bukker og skraper man, tar frem det beste i hele butikken, og det merkelige er, at de får som regel varene endog billigere enn folk uten anseelse. Derfor blir det med rette sagt, at skal man ut og handle og få noe billig og godt, da må man kle seg i sin fineste drakt. Å, hvor disse herrer kjøpmenn, som tar så mange ved nesen selv blir tatt i nesen. Alt dette har man arvet fra fedrene og sleper på det år og dag etter at man er blitt frelst fra det aller verste. Noen er endog så opphengt i persons anseelse at de steiler ved et eller annet mindre lærd uttrykk, selv om talen helt igjennom er åndelig. For å kunne tilfredsstille slike kjødelig kresne vesener må man minst ha studert til prest.

Det må bli en vanesak for oss å vinne kampprisen. Hertil hører også dette, at man overlater til Guds styrelse alt det man selv ønsker som menneske skulle gå i lås. Oppta kampen mot den kjødelige uro i sin egen kropp. Hvile i Guds ledelse av alle ting. Gud gir anledning i massevis til å vinne kampprisen og bli seierherre, men som oftest bøyer man sin nakke til trelleåket og blir hale i stedet for hode. Man blir udugelig i Herrens tjeneste. Menneskefrykt frarøver hele året rundt ellers gudfryktige sjeler kampprisen. En sladreaktig tunge har hele ryggen full av stjålne kamppriser. En munn som elsker søtsaker svelger kampprisen og lar buken dra avgårde med seg. Ingen av disse vandrer på den nye og levende vei gjennom kjødet. Tenk, vi skal gjennom kjødet, gjennom de kjødelige lyster, som strider mot sjelen. Her er veien lagt og her er kampprisene også lagt ferdig for oss.

Forsøk å vinne kampprisen, kjære sjel. Er det litt vanskelig til å begynne med, så vil det snart bli en vanesak. Man blir innstilt på å vinne den. En usigelig god vane, som gir glede i hjerte og marg i benene, og som bærer hjem en masse gode frukter. Søk ikke å komme bort fra alt og alle med en kjødelig fred, men skjerp ditt åsyn og skill det edle ut fra det uedle. Det vil det kunne sies om deg som Gud sa om Jeremias: Til en prøver har jeg satt deg i blant mitt folk. Jer. 6, 27.