203. Det gamle menneske

Da vi jo vet dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham. Rom. 6, 6.

Ved tro visste apostelen dette. Når vi tror syndenes forlatelse, da har vi tilgivelse, og når vi tror at det gamle menneske ble korsfestet med ham, da tror vi ikke mer enn vi bør tro. Når det gamle menneske ferdes om nede av korset, da er det i vantro og selvgodhet. Man tror bedre om seg selv enn Gud tror. Av samme grunn kan det gamle menneske lage menighet, ta tiende og holde hele forsamlingen nede i uvitenhet til egen fordel. Det gamle menneske kan opptre som den argeste katolikk og som den mest nidkjære protestant. Det kan vitne og be samt lede møter av hvilken som helst art, — ja selv enhetsmøter. Det gamle menneske kan inneha alle geistlige stillinger fra biskop til klokker, emissær og predikant. Det kan tåle all slags forkynnelse, bare det slipper å høre om sin egen korsfestelse. Ordet om korset vekker dets vel begrunnede harme. Og dog hører det hjemme der. Det er forbannet på forbannelsens tre. Hva som helst — bare ikke korset. Det ynder tale om frihet og at Jesus har gjort alt, så det kan slippe fri. Jesus led og ble prøvd istedet for meg mener det gamle menneske. Derfor liker det å høre om herlighetene i tusenårsriket, om frigjørelse fra kors og trengsler og om løfter uten betingelser. Det teller løfter og fortier betingelser og formaninger. Det trives utmerket innen alle religiøse gjøremål og påtar seg et hvilket som helst verv — helst det mest anseede. Det fråtser i fattigfolks kollekt og tiende og svelger grådig gaver av alle slag. Det holder øye med korsets forkynnere som manndraperne gjorde det med blodhevneren, og det søker å berge sitt liv ved gudfryktighets skinn uten kraft. Det er ivrig beskjeftiget med å innskrive medlemmer eller å se seg forarget på dem som gjør det. Det bukker dypt for rikdom, personsanseelse og ære og overser fattigdom og den ringes sak. Det reiser og nyter, eter og drikker, idet alltid krake søker make. Det tar seg godt ut i kjødet og beundrer ethvert bidrag i den retning. Er det riktig heldig og oppnår en religiøs toppstilling som leder eller iverksetter av velgjørende virksomhet, da utfolder det en makeløs evne til å kunne skrape sammen penger. Ja det preker sådan, at enhver må få den oppfatning, at sann gudsfrykt er et pengespørsmål.

Jo, jeg takker! La oss få det gamle menneske på korset, så blir vi også fritatt for dets himling med øynene, pengetiggeriet og hele uvesenet. Det var det gamle menneske som forfulgte profetene og slo dem i hjel, ja det korsfestet av avind endog herlighetens Herre. Det var det gamle menneske som sa: Så snart pengene på kistebunnen klinger, da sjelen utav skjærsilden springer. Den samme ånd behersker det gamle menneske i dag, kun har det valgt andre metoder for pengeinnsamlingene. Peter hadde ikke sølv og gull, men han hadde Guds kraft. Mesteren selv hadde ikke det han kunne helle sitt hode til. Men det gamle menneske hviler seg på elfenbens senger og oppdikter sanger som David, og vil gjerne gjøre heltegjerninger. Men opp på korset med det, så blir det slutt på alle dets meritter.

Men det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors, hvorved verden er blitt korsfestet for meg og jeg for verden; for hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning.

Og så mange som går frem etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds Israel! Gal. 6, 14—16.