De kristnes uvitenhet om forskjellen mellom sjel og ånd er meget alminnelig. Årsaken til dette må stikke deri, at man som regel ved «personlig liv» ikke utvikles i ånden der hen, at kunnskapen om spaltning mellom sjel og ånd blir en livsnødvendighet for videre fremgang. Man lar seg nøye med å være «sjelisk» kristen og når da aldri frem til å bli «åndelig» kristen. Fra prekestolene, hvor man som regel mest tar sikte på «syndere», får den «troende» ingen videregående undervisning om de ting, som kan kaste lys inn i bevisstheten om en sådan spaltning. Likeså blir som oftest «sjel» og «ånd» benyttet om hverandre på både rett og urett plass, så tilhørerne får et forvirret begrep om det hele. Man kommer nærmest til det resultat at sjel og ånd må være ett og samme.

Mrs. Penn Lewis skriver: «Naturligvis» kjenner elever som leser gresk de forskjellige ord i originalspråket, som omhandler ånd pneuma, sjel psyke og kjød sarx». Da disse ord ganske ofte forekommer i den senere betraktning over dette emne, så gjør man vel i å erindre seg disse benevnelser fra originalspråket.

Trangen etter Guds kunnskap er nok til stede hos mange troende, men Satan gjør det vanskelig for dem, og ved ikke å tro og stole på åndens vitnesbyrd, gir de som oftest tapt allerede i begynnelsen av sin åndelige løpebane. Det er derfor nødvendig, at Skriftens lærdommer om forskjellen mellom sjel og ånd blir brakt så klart som mulig — innen rekkevidden av de yngste troendes fatteevne.

«Den Hellige Ånd skal undervise eder om alle ting» Johs. 14, 26. Man kan trygt stole på Åndens undervisning. Den vil undervise hørsomme disipler, så de ved personlig erfaring settes i stand til å skille mellom «sjel» og «ånd» — uten å kunne gresk. Den av Ånden opplyste forstand vil gripe og fastholde Ordet, inntil man ut av den skrevne bokstav har fått sugd den åndelige forsikring. Men det naturlige (sjeliske) menneske kan ikke fatte de ting som hører Guds Ånd til, da det kun gis ved åpenbarelser til hver den som tror.

Sjelen (psyke) og dens funksjon

Hva er «sjelen» til forskjell fra «ånden», og hva er dens funksjon? Sjelen står mellom ånden og legemet, for direkte forbindelse mellom ånd og kjød er umulig. Deres forbindelse kan kun tilveiebringes ved et medium, og dette medium er sjelen. «Sjelen» er den møteplass hvor legeme og ånd forenes, skriver dr. Andrew Murray. Skjønt «sjelen» ved legemets sanser står i forbindelse med den ytre verden, så står den dog ved ånden i forbindelse med åndens verden.

G. H. Pember forklarer dette således: «Legemet kan vi kalle «sansenes bevissthet», sjelen «selvbevisstheten» og ånden «Guds bevisstheten». Atter sier han: «Legemet gir oss bruk av de fem sanser, sjelen gir forstand og hjelp for hvert øyeblikk for de følelser som kommer fra sansene, mens ånden er den høyere del ved hvilken vi kommer i direkte forbindelse med Gud, og ved hvilken vi kan begripe og tilbe ham».

Dr. Andrew Murray er enig i dette, når han skriver: «Gavene med hvilke sjelen var utstyrt, når mennesket ble til en «levende sjel», var «bevisst selvbestemmelse» eller «sinn og vilje». Men dette er igjen bare form og kar i hvilket åndens liv kan mottas».

Pember skriver igjen om menneskets skapelse, og om hvorledes den tredelte tilværelse ble formet: «Først dannet Gud det sanseløse kar, og dernest blåste han inn i det «en levende ånd» (1. Mos. 2, 7. Originalt i plural), og dette må referere til den kjennsgjerning, at Guds innåndning frembrakte et tofoldig liv — det sanselige (i betydning tilhørende sansene) og det åndelige .....» Han tilføyer videre: «Det er mulig, at meningen med bruken av «plural» i forbindelse med «livets ånde» er den, at Guds innblåsning fremkalte ånden, men samtidig fremkom «sjelen» ved åndens virkninger på legemet.»

Vi ser, at alle disse skribenter praktisk talt definerer «sjelen» som sete for personligheten (viljen og forstanden), stående mellom ånden med sin åpning mot den åndelige verden, og mot legemet med åpning for den ytre verden. Sjelen har således makt til å velge hvilken av disse skal beherske eller kontrollere det hele menneske.

Menneskets fall

Men ak, mennesket falt, og etter en tids forløp kunne resultatet sees som det er beskrevet av Herren selv i hans ord: Hver eneste hjertes tanke var idelig ondskap 1. Mos. 6, 5. Fallet kom først til syne i sjelens forstand; for det ble sagt til Eva, at det var et prektig tre, siden en kunne få forstand av det 1. Mos. 3, 6. Slangens innskytelse ble ikke gjort til karet av ler, eller det ytre menneske, for legemet var da aldeles behersket av ånden. Men det ble rettet til forstanden og grunnlagt på et tillatelig ønske om å avansere frem i kunnskap og makt i et ukjent kongerike av en annen verden. «Du skal bli lik Gud», sa Slangen. Han sa ikke at hun skulle bli lik en av markens dyr, som var skapt av Gud. Det var «kunnskapen» som fristet og antagelig den samme kunnskap som Gud mente å gi i sin tid. Men hun grep den før tiden og uten Guds vilje.

Apostelen Paulus’ ord i 1. Kor. 1, 19 er derfor meget betydningsfulle i forbindelse med denne side av fallet. For «ordet om korset», sier han, «er Guds kraft til å ødelegge de vises visdom». Siden synden fant vei til forstanden kommer frelsen ved korset, som ødelegger den «falne visdom» ved den samme mottagelighet for dets budskap. For forkynnelsen om «Kristus korsfestet» er for menneskers visdom en dårskap 1. Kor. 1, 18—25. Således har Gud i sin visdom tilveiebrakt frelse på en måte som deler med årsaken til at fallet kom. Derfor sier apostelen: «Dersom noen iblant eder synes å være vis, han bli en dåre, for at han kan bli vis; for denne verdens visdom er dårskap for Gud». 1. Kor. 3, 18 og 19.

Dessuten falt Eva ved å samtykke til den samme fristelse som hadde forårsaket Satans fall, for han sa: «Jeg vil bli den høyeste lik». Es. 14, 13, 14. Fristeren visste å tiltrekke seg Evas oppmerksomhet, idet han forestilte for henne noe høyere enn det hun selv eide; for hun var begrenset av et legeme gjort av støv, men hun hadde en sjel som var i stand til å sette pris på kunnskap og vekst gjennom den høyere del av den tredelte tilværelse.

Den fulle dybde av fallet ser vi ikke før enn etter års forløp, da beretningen om den tilstand menneskeheten var sunket ned til viste, at veien nedover gikk med hurtige skritt. Kunnskapen om godt og ondt, som mennesket mottok i Edens have, senket mennesket ned i «kjødet», så dets del i den tredelte natur som den hadde felles med den dyriske skapning, vant overhånd.

Da var det at Gud så ned på den falne menneskehet og sa: «Min Ånd skal ikke dømme blant menneskene til evig tid, for sin villfarelses skyld er det kjød». 1. Mos. 6, 3. Og så er det; for ikke alene har «døden hersket» over den falne Adam, men hvert eneste menneske er født til å ligne den første Adam og er av jord — jordisk, og er under kjødets herredømme i stedet for under Ånden. Sjelen, som er et bilde av «ham selv» (se Lukas 9, 23) er blitt til en slave av kjødet og det jordiske liv, i stedet for en tjener for ånd.

Menneskeånden som ble betjent av Gud er falt og gjort fremmed for hans liv (Ef. 4, 18) «uten Gud», atskilt fra Kristus (Ef. 2, 12) og udugelig til å etterfølge ham.

Legemet med sin begjærlighet og smak behersker sjelen og gjør den til slave. Menneskeånden er «død for Gud» og «i mørke», men forblir allikevel i full virksomhet i sinnet og legemet. I enkelte tilfeller er ånden hos det falne menneske så sterk i sin virksomhet, at den tross sin formørkede tilstand behersker både sjel og legeme. Et slikt menneske kan sies å være «åndelig i sansene», idet han eier mer ånd enn andre, som er sjeliske eller kjødelige. Dette er de som søker samkvem med åndeverdenen borte fra Guds den Hellige Ånd og blir i stand til å utøve en «hemmelighetsfull makt», sådan som spiritismen, som er gitt makt ved sataniske midler. For hvis ikke menneskeånden er gjenfødt og har fått Guds Ånds iboen, så er den overensstemmende med den falne ånd av Satan og blir regjert av fyrsten for åndsmaktene i luften, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Ef. 2, 2—3.

Vi ser derfor, at menneskets falne ånd, forlatt av Gud ved fallet, sank ned så å si i «sjelens kar», og «sjelen» sank igjen ned i kjødets legeme — under hva apostelen Paulus kaller «kjødets makt», så at i den uomvendte vil «sjelen» snart komme tilsyne i forstanden, snart i det sanselige — og snart i begge deler, idet den uvilkårligt svinger hvor hen den blir styrt. Dette er hva Juda ønsker å få frem i vers 19, som skulle hete: «Disse er de som atskiller seg, mennesker regjert av sjelen, som ikke har ånd».

Fausset omtaler dette således: «I den trefoldige atskillelse i menneskets tilværelse er det Guds fremtidige plan, at «ånden» skal være først og regjere sjelen som står som mellomledd mellom legemet og ånden. Men i det naturlige menneske er ånden sunket ned i undergivenhet for den dyriske sjel, som er jordisk i sine motiver og mål. Den «kjødelige» synker enda lavere; for, for dem er kjødet (det laveste element) det høyeste styre».

I gjenfødelsen blir den formørkede og falne «menneskeånd» igjen levende og fornyet. Dette er meningen med Jesu ord til Nikodemus, når han sier: «Du må fødes påny». Hans religiøse kunnskap hjalp ham ikke, da den kun var forstandsmessig. Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner intet. Joh. 6, 63.

Korset og fallet hører nøye sammen, det ene som botemiddel for det annet. Ved Jesu død på korset ble synden gjort til intet, så Gud kunne tilgi synderen og anvise ham en vei ut av fallet med dets følger. Denne vei er «Korsets vei», som igjen er «Guds vei» — banet gjennom forhenget, kjødet. Menneskets tredelte natur kan på denne «vei» igjen bli forenet i Gud, idet Guds Ånd leder menneskeånden, den opplyste menneskeånd leder igjen sjelen, så legemet blir fremstilt som et redskap i rettferdighetens tjeneste.

Den kjødelige kristne

Men jeg brødre kunne ikke tale til eder som til åndelige, men som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. 1. Kor. 3, 1.

Gall sier, at «sjelen» drar sin livskraft enten fra Ånden (den høyere part) eller fra kjødet (den lavere part).

I det gjenfødte menneske, d.v.s. en som har fått sin ånd fornyet eller brakt til liv ved Guds Ånds berøring med menneskets falne ånd, er sjelen enten under ledelse her nedenfra (fra kjødet, det dyriske liv), eller ovenfra ved Åndens liv.

Man kan derfor oppdele de kristne i tre klasser, nemlig: 1) det åndelige menneske, 2) det sjeliske menneske og 3) det kjødelige menneske.

Ordet brukt i 1. Kor. 3, 1 er ikke psyke (sjel) men sarkikos (kjødelig), som er adjektivet til ordet benyttet i Rom 8, 7 hvor det er skrevet, at den som er kjødelig (sarx) sinnet står i fiendskap til Gud. Det er ikke sagt at «psyke» eller sjelisk liv er i fiendskap til Gud, men det kjødelige sinn. Det er sant, at det naturlige eller «sjeliske menneske» ikke kan motta eller forstå åndelige ting (1. Kor. 2, 14), men han sier ikke at han er i fiendskap, nettopp fordi han er sjelisk. Og jeg (c: det naturlige, sjeliske menneske, kan ikke motta fra Gud, så jeg altså) kan ikke tale til eder som til åndelige om de dypere ting i Gud, men jeg må tale til eder som til mennesker i kjødet, skriver Paulus til korintierne. For skjønt de var gjenfødt og «i Kristus», så var de allikevel så behersket av kjødet, at han ennå ikke kunne tale til dem annet enn som til kjødelige.

Dette ble bevist ved deres avind og strid, som var åpenbarelse av kjødets gjerninger, for han skriver til galaterne: «Kjødets gjerninger er åpenbare, så som: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt». (Gal. 5, 19—21). Tilsynekomsten av en eneste av disse her nevnte gjerninger hos den troende viser, at han i en viss grad lar seg lede av «sarkikos:» eller det kjødelige liv, som finner vei gjennom sjelen eller personligheten, så det blir avind og strid. Et slikt menneske er ikke engang «sjelisk» (rent naturlig), men et menneske som vandrer etter kjødet, og det til tross for at hans ånd kan være brakt til liv. Og de som vandrer således «i kjødet» kan ikke behage Gud.

Apostelens beskrivelse av korintierne som «carnal» eller kjødelige, at de ennå var «småbarn i Kristus» — viser klart, at småbarn i Kristus sedvanlig er under ledelse av kjødet, eller de er «i kjødet» i begynnelsen av sitt åndelige liv. I sin omvendelse er de visselig «i Kristus» — brakt til liv ved hans liv og plantet i ham ved hans ånd, som det er skrevet i Joh. 3, 16, at hver den som tror på Ham skal ha evig liv, — men disse «småbarn i Kristus», som visstnok har livsforbindelse med ham ved en levende tro, har ennå ikke fattet stort av det som korset krever av dem under likedannelsen med Kristus i hans død på korset, for at også Kristi liv skal komme tilsyne i samme grad som døden er virksom.

Det ser ut av apostelens tale, at han laster korintierne, fordi de ennå er barn, for barnetilstanden behøver ikke å være av lang varighet. Kfr. Hebr. 5, 11—14. Åndens gjenfødelse som kommer ved Guds Ånds innblåsning i vår ånd ved ganske enkelt å tro på Guds Sønns fyllestgjørende offer på korset, skulle straks etterfølges av synderens død med Frelseren (Rom. 6, 1—13), hvilket ville befri mennesket fra et liv etter «kjødet», det som de kristne i Korint åpenbart ennå ikke kjente til.

Kjennetegnet på «carnal» (kjødelige) kristne — småbarn i Kristus — er klarlig beskrevet av apostelen, og ved disse kjennetegn kan enhver kristen i vår tid dømme hos seg selv, hvorvidt han ennå er kjødelig.

Befrielsen på korset

«De som tilhører Jesus Kristus har korsfestet kjødet». (Gal. 5, 24). Med disse ord avslutter apostelen beskrivelsen av «kjødets gjerninger» i sitt brev til galaterne, og til motsetning omtaler han «Åndens frukter», som det åndelige menneske skulle frembringe derved, at den Hellige Ånd fikk bo og virke i hans liv.

«Småbarn» i Kristus, som ennå er kjødelige, trenger til en dypere forståelse av meningen med korset. For Guds hensikt med «det gamle menneske» er, at det ble korsfestet med ham, så de som er i Kristus «har korsfestet kjødet» med dets lyster og begjær. Det samme kors som for den uomvendte var det sted hvorpå synden ble tilgitt, og syndebyrden ble tatt bort ved Lammets blod, er den samme plass, hvor også den «kjødelige» kristne, som er et «barn» i Kristus — tross sin omvendelse for mange år siden — må motta befrielse fra kjødets herredømme, så de kan vandre etter Ånden og ikke etter kjødet, for så i sin tid å bli «åndelige» og fullvoksne menn i Kristus.

Rom. 6. kapittel taler klart om frigjørelse ved Kristi kors, og dette kapittel bør alle som ennå ikke har seier over kjødets gjerninger og som derfor er småbarn i Kristus, kjenne nøye; for det viser på en klar måte basis for befrielse, og til dette er det også i Gal. 5, 24 gjort en kort hentydning.

Alene ved tilegnelse av «død med Kristus» og ved dødelse av legemets gjerninger. (Rom. 8, 13 og Kol. 3, 5) kan den troende leve, vandre og handle i og ved Ånden og således bli et åndelig menneske. For da «vi var i kjødet» virket synden således i våre lemmer, at vi bar frukt for døden, skriver Paulus til romerne. Men nå er vi fri fra loven, idet vi er døde. (Rom. 7, 5 og 6).

I likhet med syndefullt kjød (Rom. 8, 3) hang Guds Sønn på treet som et «offer for synd». Og fordi han døde for synden, så har Gud på denne måte hos alt kjød fordømt et syndefullt liv. Den som tror befinner seg visstnok ennå i kjødet (2. Kor. 10, 3), idet han ennå er i sitt fysiske legeme, men han anser seg som «død for synd» og vandrer ikke lenger «etter kjødets herredømme», men etter Ånden. Vi er frikjøpt fra lovens forbannelse, idet Kristus ble en forbannelse for oss. Vi har skilt oss ut fra det som er forbannet; for vi har fått Abrahams forjettelse ved tro, idet den Helligånd er kommet over oss. (Gal. 3, 13 og 14). Vi er ikke lenger i kjødet (det som er forbannet), men i Ånden, (Abrahams forjettelse, Rom. 8, 9 og Rom. 7, 5). Abrahams forjettelse gjaldt et liv, ved tro «i den Hellige ånd». Men tro har med den opphøyede Kristus å gjøre og ikke med det gamle menneske. Et liv etter Ånden vil derfor nødvendigvis sette kjødet ut av funksjon etter egne lyster og ta legemet til fange og omgjøre det til redskap for rettferdighet. Da dette er imot alt kjøds natur (etter fallet), så blir kjødet satt i trelleforhold til ånden. Derfor er vi etter kjødet «Kristi treller». Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Kjød og blod skal ikke arve Guds rike. Men da vi nå ikke lenger er «i kjødet», men «i Ånden», så befinner vi oss i «full frihet» og medgir med glede «kjødets korsfestelse» for all synd. Jesus er «veien» også her; for også han led døden etter kjødet, men ble gjort levende etter Ånden. Vi dør med ham etter kjødet på korset, og vi lever med ham etter Ånden. (2. Kor. 4, 11. Jak. 4, 5).

Når altså Gud sendte sin Sønn til verden for å frelse fortapte syndere, så ga han oss med ham «død over det gamle menneske og synden» og «liv og fred over det nye menneske.» Dette er en dobbelt gave, hvor den ene dekker den annen.

Grunnet Guds Sønns verk på korset på Golgata ved hvilket synderen, for hvem han døde, ble identifisert med ham som døde for ham, er den gjenkjøpte og gjenfødte troende kaldt til å «regne seg» eller anse seg selv som «død for synd», fordi vårt gamle menneske ble korsfestet med ham. Gud kan da ved sin Hellige Ånd som bor i ham få utført sin hensikt, nemlig få tilintetgjort «syndelegemet», som er hele innholdet av synd i det falne menneske. Dette skjer på den måte, at den troende for sin del til stadighet og med troskap avslår synden, så den aldri får herske over ham. (Rom. 6, 6, 11, 13). Det er som «barn i Kristus» at man får erfare at «kjødet» opphører med å ha ledelsen og kontrollen, og det er som «barn» vi oppreises til forening med vår oppstandne Frelser og blir levende for Gud i Jesus Kristus.

«Barn i Kristus» som forstår dette, kjenner også den fulle mening med å bli gjort «levende i Kristus Jesus». Og når han vandrer etter Ånden og ved Ånden, så opphører han med å fullføre kjødets gjerninger. For heretter vil hans ånd, som har Guds Ånd boende i seg, ta ledelsen over hele hans tilværelse. Hermed menes ikke at han ikke ennå engang kan komme bort i dette å vandre «etter kjødet», men det gjelder så lenge han med sitt sinn er opptatt med åndelige ting og fortsettende regner seg som «død for synd» og døder legemets gjerninger ved Ånden (Rom. 8, 13) og vandrer et nytt levnet.

Det sjeliske menneske

Men det naturlige menneske (sjeliske menneske) tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, ....... fordi det dømmes åndelig. 1. Kor. 2, 14.

Kristne som er kommet i den tilstand, at de har fått kunnskap om korset og opphører med å vandre «etter kjødet», tror nå å være «åndelige» troende, helt fornyet og ledet av Guds Ånd. Men nå kommer den største lekse, sier dr. Andrew Murray — leksen om faren for «sjelens ublu aktivitet» med dens sinns kraft og vilje — den største fare som «menigheten eller den enkelte person har å frykte».

Den troende som er blitt oppvakt i sin ånd, er født av Ånden, og Guds Ånd bor i hans ånd. Han har fått åpenbarelser om korset, som har vist ham veien til seier over et liv etter kjødet, og han vandrer nå et nytt levnet og har seier over åpenbare «kjødets gjerninger». Men på dette trinn må det gjøres et spørsmål, et spørsmål til sjelen selv (personligheten): Hvorfra får forstanden og følelsene sin aktivitet? Hvilken kraft besjeler mannens gjerninger, når han er frelst fra «kjødets gjerninger»? Er han ledet av åndens liv som kommer ovenfra — fra den oppstandne Herre og Frelser — den annen Adam, den Levendegjørende Ånd? Eller er han besjelet av det prinsipp for liv som kommer fra de lavere regioner, det falne liv, den første Adam?

Vi har allerede omtalt den troendes seier, når han i tro har grepet «død for synd i Kristus Jesus», og hvorledes han blir en «åndelig mann» — helt helliget, når han avstår fra å vandre «etter kjødet». Men om man er blitt frigjort fra å være under kjødets herredømme, eller å leve et liv «etter kjødet», så er ikke dermed ment, at man opphører med å være sjelisk — eller opphører å vandre et naturlig liv. For «død for synd» og «kjødets korsfestelse» er bare ett trinn i Guds Ånds arbeide med det gjenløste menneske. Han kan opphøre å være «sarkikos» — eller kjødelig og ennå være «psykisk» — eller sjelisk, d.v.s. leve i en sjelisk atmosfære i stedet for i Ånden eller i en Gudsbevisst atmosfære.

For å forstå dette klart må vi omtale hva som er beviset for, at en kristen kan være «sjelisk», når han opphører med å være «carnal» eller leve «etter kjødet».

Vi har sett at sjelen omfatter forstand og følelser så vel som den sentrale personlighet, som gjør den til sete for selvbevisstheten. Den troende kan være helt befridd fra åpenbare «kjødets gjerninger» som omtalt i Gal. 5, 19—21, mens hans forstand og følelser ennå er satt i svingninger ved «psyke» eller «det dyriske sjelsliv». Han er ennå ikke fornyet og helt besjelet av den Hellige Ånds arbeid i den gjenfødte menneskelige ånd. Den sjeliske kristne er derfor en, hvis forstand og følelser ennå er ledet av det første adamitiske liv og ikke av den livgivende Kristi Ånd. (1. Kor. 15, 45), som bringer forstand og følelser under full kontroll hos de troende, som vandrer etter Ånden. Den Hellige Ånd kan bo i hans ånd og sette ham i stand til å «døde legemets gjerninger» endog hans forstand og følelser er «sjeliske».

Hvis vi f. eks. tar spørsmålet rent forstandsmessig, så vil apostelen Jakob på en klar måte vise oss forskjellen mellom den himmelske og den sjeliske — eller den naturlige visdom. Han skriver, at den visdom som ikke kommer «ovenfra» er jordisk, sjelisk (psykisk), naturlig (dyrisk) trettekjær, den fører til avind og splittelser. Mens den visdom som er «ovenfra», den som kommer ved Guds Ånd, som tar bolig i menneskets ånd, er kjennemerket ved renhet, fred, rimelighet, barmhjertighet og gode frukter. Den rene himmelske visdom er uten tilsetning av noe element fra det sjeliske liv, som er plassen for selvbevissthet, særmeninger og selvsyn. Den forårsaker derfor fred i stedet for strid og fiendskap.

I lyset av det som er omtalt fra Jakob kan vi tydelig se Guds menighets tilstand og forstå hvorfor den er splittet i partier. Ofte er «kjødets gjerninger» — avind og strid — årsaken til splittelse i partier (Gal. 5, 19, 20) innen forsamlinger av bekjennende kristne, men årsaken kan også være den, at det forstandsmessige og sjeliske får råde. Man kan ganske ofte se «sjelisk visdom» behandle guddommelige sannheter på en slik måte, at den letter arbeidet for demoniske ånder med å splitte Kristi etterfølgere.

Pember bemerker at forstanden ikke bare er feilbar, men den er den mest farefulle av alle gaver, hvis den ikke blir ledet av den Hellige Ånd. For blant de kristne er man tilbøyelig til å ville rive til seg guddommelige sannheter, og da vil Skriften gjøre oppmerksom på at det «sjeliske» menneske, og det innbefatter også den troende så langt som han er sjelisk, kan ikke motta åndelige ting fordi det kun kan forstås åndelig.

Enn videre er det det sjeliske element i lærere og bekjennere av helliggjørelse, som som oftest er årsaken til splid og uenighet. Det kan visselig være kjærlighet i hjertet til de som «utskiller» seg, men meningsforskjellen splitter allikevel på grunn av den demoniske kraft som arbeider på det sjeliske element i den troende, idet den alltid legger en overdreven vekt på det som skiller — og alltid i «sannhetens navn». I stedet for å forherlige broderskapet drives nidkjære troende til innbyrdes kamp «for sannheten» og under navn av å være «vitner for Gud». Oppofrende troende tror å søke andres velsignelse, når de som fariseerne reiser omkring «til lands og til vanns» for å lage en menighet. (Mat. 23, 15).

Det er altså det sjeliske element i de kristne som er påholdende, når det gjelder å få andre til «å se sannheten», som man kaller det, men det er opp igjen å «gi tiende av mynt, anis og karve» osv., mens man ikke iakttar vektigere ting i loven, hvilket i evangeliet er «Kristi lov», som i Ånden skaper enhet mellom de troende, så de kan vokse opp til «enhet i troen» Ef. 4, 3—13.

Kort sagt, når onde overnaturlige krefter arbeider på sjelslivet, så er det denne makt som forårsaker uenighet og splittelse blant bekjennende og endog sanne Guds barn. «Disse er de som utskiller seg, mennesker ledet av sjelslivet», sier Judas (v. 19). «Utskiller seg selv» og «gjør utskillelse», idet de er overmodig opptatt av seg selv, som de, som har større hellighet, mer visdom og en spesiell lære, som ikke andre har make til. Fauset sier at disse er dyrisk sjelet.

Det er alltid kjennemerket på sjelisk liv, når man utskiller seg, som de som har større hellighet. Jesus sier: Velsignet er du når menneskene hater deg, og når de støter deg ut ...... for Menneskesønnens skyld. (Luk. 6, 22). Apostelen Paulus sier på spørsmålet om utskillelse: «La enhver forbli i den stand, hvori han er kaldt», forbli deri med Gud. Gud selv vil ved sin nærværelse som lys «utskille» de som vandrer i lyset og de som forblir i mørket. Som oftest vil de som vandrer i mørket enten støte ut de som forblir i lyset, eller også vil de selv bli brakt til lys. Mennesket kan bli «ledet av sjelen», enn også når de har Ånden, og disse «sjeliske» vil alltid «utskille seg selv» og «gjør utskillelse» i den grad de er «sjeliske» og ikke «åndelige».

En annen side av det «sjeliske liv» er følelsene, som kommer fra legemets sanser. Også her kan den kristne bli svunget av det sjeliske og tro at alt er «åndelig». Pember sier at «kunnskapen om bibelsk psykologi (sjelelære) gjør til intet ideen om, at den Hellige Ånds innflytelse kan settes i virksomhet ved hjelp av sansene».

Dog er det hensikten med mange kirkers gudstjeneste, at de vil gripe Ånden med sine sanser. Ja, det samme er endog tilfellet med mange misjonsmøter hvor evangeliet er forkynt. Pembers ord om dette er illustrerende, han sier: «Praktfulle bygninger, englelignende klær, maleriske seremonier for øye med søt duft, for lukten og henrivende musikk for øret kan visstnok fortrylle menneskets bevissthet med den mest behagelige sensasjon, men det gjennomtrenger bare sjelen, .... vår ånd .... mottar ikke inntrykk fra sansene, men alene fra Ånden». Han vil altså påpeke, at vår tilværelse fra Guds side regnes i rekkefølgen: ånd, sjel og legeme, fordi Guds innflytelse først berører vår ånd. Deretter legger den beslag på følelser og forstand, og til slutt begynner den å tøyle legemet. Fra Satans standpunkt er det motsatt. Han berører først de jordiske sanser, deretter det sjeliske for så tilslutt gjennom ånden å gjøre mennesket demonisk — om det er mulig.

Hvor alvorlig er ikke dette, og hvor tydelig viser det ikke, at menighetene kun er fylt med «navnekristne», som ikke viser tegn til at Kristus lever og virker i dem. Hvor bedrøvelig er det ikke, at omtrent samtlige av disse tilbedere av Kristus, i sin ånd viser å ha et ubevisst skrik etter Gud, hvilket i tusener av tilfeller aldri blir tilfredsstilt, fordi deres sjelsliv som regel kun blir fylt med forstandsmessig, sjelisk utleggelse av sannhetens bokstav, eller også blir deres sanseliv tilfredsstilt med stimulerende musikk under de såkalte «rolige stunder» uten at mennesket noensinne blir ledet til virkelig bønn til Gud i ånd og sannhet, det som alene blir godkjent av ham.

Er så all denne innflytelse verdiløs? Aldeles ikke. Men det vil ikke frelse sjelen. Dog kan det forberede sjelen og bringe ham innen rekkevidden av sannhetens ord som oppleses av skriftene fra prekestolene. Man vil her under gjøre vel i å merke seg disse Jesu ord: Gjør hva de sier, men gjør ikke etter deres gjerninger (hvis de da ikke lever og vandrer i ånden).

Dog, å søke Gud via denne vei er alvorlig farefullt, ettersom den kirkelige kultus (gudsdyrkelse) gjennom sansene kun trenger frem til sjelen og ikke når frem til ånden med Guds gjenfødende kraft. Den er derfor bedragelig og gir mennesket «et skinn av gudsfrykt uten kraft», og den bringer Kristi åndelige religion ned på samme nivå som hedningenes filosofi og kultus. Herfra drar religiøse mennesker — som bare er «sjeliske» — Guds Sønn ned på siden av Muhammed og Konfusius og diskuterer kristendom som «en av religionene» tilhørende denne verden, i stedet for å bringe mennesket til å se hen til menighetens første dager, hvorledes Guds ånd på pinsefestens dag kom med veldig kraft over forsamlingen, som med kraft frembar vitnesbyrd om Jesus Guds Sønn, som er den eneste Frelser for den fortapte verden. Og hvorledes profetene århundreder før Kristi fødsel klart og tydelig vitnet om ham, ingen profet gjorde det for stifterne av de øvrige verdensreligioner.

Også under misjonsvirksomheten er sansene og de sjeliske følelser skyld i at en stor prosent av «omvendte» ikke holder stand på prøvens dag, når de flyktige følelser de har mottatt, forsvinner. Dette er også grunnen til at mange misjonærer blir overdrevet hurtig utmattet og undertiden «nedbrutt». En korrespondent skriver: «Er det ikke det virksomme sjeliske — eller naturlige menneske — som med all sin glød, følelse, stemning og energi under tale offentlig som privat, som blir nervøs og utmattet? Og er det ikke mulig for Ånden å opplive sannheten uten ved å anspenne legemet eller tynge det til tårer? Eller fremføre Guds sannhet uten «stimulans», eller for Gud å utøse sin kraft i de ord du taler til andre — ikke ved deg så meget, men ved ditt vitnesbyrd etter at det har forlatt dine lepper og trenger inn i en annens sinn? Det ser ut som om man på denne måte kunne få utført mer arbeide og med langt mindre besvær, hvis min formodning er sann».

Et menneske kan av naturen ha en «brennende sjel» og ved denne brennende sjel sette de sjeliske følelser i bevegelse hos andre. Men deres tro og visdom står da under innflytelse av det menneske som har satt dem i bevegelse og ikke under kraften fra Gud. Vi kan nå se hva Andrew Murray mener, når han sier at den største fare for menigheten eller den enkelte person er «sjelens umåtelige aktivitet med dens kraft fra sinn og vilje». De gamle kvekere brukte å kalle dette for «menneskeverk», og det er også tydelig ytelse av menneskelig energi i Guds tjeneste, i stedet for at mennesket i ånden skulle søke samarbeide med den Hellige Ånd, som er gitt ham som en gave fra den oppstandne Guds sønn.

Vi finner forstandsmennesker, hvis ånd ennå ikke er gjenfødt, gjøre inngrep og ta endelige bestemmelser for udødelige sjeler, likeså sterke viljemennesker øver innflytelse over deres vilje, og bydende personer hersker over andres liv og samvittighet. Det er derfor en snare å søke mennesker dratt til Gud ved musikalske underholdninger, musikkøvelser, opplesninger og andre populære ting, som alt sammen er utslag av forskjellige «sjeliske» variasjoner hos mennesker, som påtar seg å hjelpe andre. Sådanne mennesker kan være gjenfødt, men de er «ledet av sjelen», og kjenner ikke Guds Ånd boende i sin ånd som en drivende kraft, når det gjelder å frembære Guds budskap til frelse for mennesket.

Men det er en annen gren av kristne, hvis antall er meget færre enn de over omtalte, som kjenner til at Guds Ånd bor i dem, men som allikevel er sjeliske i en langt mindre grad. Disse er de som sammenblander «sjel» og «ånd» i sin religiøse erfaring og som ikke er tilfreds uten de alltid kjenner Guds Ånds nærværelse hos seg innen selvbevissthetens begrensning. En følge av dette er, at skjønt Guds Ånd bor i dem, så faller de ofte ned i det «sjeliske liv», fordi de ikke forstår det åndelige liv og menneskeåndens samarbeid med Gud.

«Sjelen omfatter ikke alene forstand og følelser, men av skriftene kan sees, at sjelen er sete for personligheten i sin hengivenhet, glede og sorg» etc. Det er således skrevet: «Min sjel er såre bedrøvet» (Mat. 26, 38). «Min sjel opphøyer Herren» (Luk. 1, 46).

«Nå er min sjel forferdet» (Joh. 12, 27). «Vær tålmodige, så skal I vinne eders sjeler» (Luk. 21, 19). «Led pine i sin rettferdige sjel» (2. Pet. 2, 8). «Forlokker ubefestede sjeler» (2. Pet. 2, 14).

Det er derfor klart, at de individuelle særegenheter finnes i sjelen likesåvel som i legemets physikalske disposisjoner. Og denne sjelens «form» eller «kar», om vi kan kalle det så, kan enten fylles med glede, kjærlighet, sorg eller tålmodighet fra den annen Adams hellige åndelige liv, som blir utøst i sjelens kar, eller også kan det fylles med en sjelisk eller sanselig glede som kommer inn i sjelens kar fra det lavere liv hos den første Adam. I siste tilfelle er den troende — selv om den Hellige Ånd bor i ham — allikevel «sjelisk» i den grad det dyriske sjelsliv har spillerom innen alle variasjoner av sjelens mottagelighet. Han kan klynge seg til en sjelisk glede og leve innen dens følelsers begrensning — i sete for hans selvbevissthet — og ikke i ånden, som er plassen for Guds bevisstheten — og således være blant de troende som alltid søker åndelige «erfaringer» i sansebevisstheten i stedet for alene innen den rene Guds bevissthet, den gjenfødte menneskeånd.

La oss med dette for øye se hvorledes de onde ånder arbeider på det sjeliske liv i alle dets utviklingstrinn.

Sjelen og mørkets makt

Hvis du i ditt hjerte har en bitter følelse av fiendskap eller avind, da tal ikke skrytende og utfordrende ord mot sannheten. Dette er ikke den visdom som kommer ovenfra, men den er fra jorden, fra den uåndelige natur (gresk: physikal) og fra de onde ånder. Jak. 3, 14, 15.

I den sedvanlige oversettelse heter teksten: Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig (naturlig, gresk: tilhører sjelen), djevelsk (i margina engelsk overs: demonisk). Dette har vi tidligere omtalt, men nevner det igjen for å overbevise om forbindelsen mellom de onde makter og det dyriske sjelsliv. Vi refererer ikke her til «kjødets gjerninger», men til menneskets forstand, sjelen. Og Ordets tekst viser at onde ånder arbeider på den sjeliske part av mennesket, likeså sikkert som de gjør det på hans kjødelige natur.

Det er overraskende å se sannheten bli brukt så likefrem og dog vite, at all bitter følelse av fiendskap og avind i forbindelse med å ville gjøre seg gjeldende eller bli ansett som den som eier kunnskap, er ansporet av onde ånder, som arbeider på det sjeliske liv, og som har sitt utspring — som Fausset skriver — fra helvete.

Dette er meget lite forstått av mange sanne Guds barn. De har kjennskap til satanisk innflytelse når det gjelder store synder, og når «kjødets gjerninger» kommer frem i dagslyset, men ikke når det gjelder å finne hans arbeide innen den høyeste del av våre dagers sivilisasjon. Bakom denne ligger uvilligheten til å undersøke Guds Ords stilling angående fallet og menneskets ytterste nedsenkning i fordervelse og død, så at endog alle dets hjertes tanker (indre oppfatning) ble sett av Gud som «idelig ondskap». Og bakom denne totale fordervelse står igjen Slangens gift, som skaffer seg adgang gjennom den åpning man holder for «visdom».

For å utestenge den ondes makt er det nødvendig for det gjenfødte menneskes fornyelse og fremgang, at ethvert element av det falne liv blir holdt utenfor all aktivitet, enten den er kjødelig eller sjelisk. For jo mer et menneske blir «åndelig», desto mer og mer blir han forenet i en aktuell åndelig forbindelse med Herlighetens Herre, og desto mer og mer unnflyr han de onde ånders makt, så han blir utrustet til å bedømme dem og kjempe imot dem. Men det må først klart forstås, at «fallet» var resultatet av den falne erkeengel, Satans, løgn, og når det lykkes for Satan, så drakk den falne menneskehet en gift, som gjennomtrengte hele dens tilværelse. Dette gir Satan makt og adgang til hele den tredelte natur; for da den falne menneskeånd er «død for Gud», så står den åpen for hele den djevelske verden av mørkets ånder som blir regjert av mørkets fyrste. Sjeler med sin forstand, fantasi, tanker, vilje og hengivelse er ledet av livet fra den første Adam, som er falt og fordervet, og legem og sjel er derfor i alle deler mottagelig for Slangens gift. Derfor sier Johannes like ut, at «hele verden ligger i det onde». (1. Joh. 5, 19)

Det falne menneske må derfor ikke bare bli gjenløst ved Guds Sønn livsblod, men det hele må overføres fra mørkets makt til Guds Sønns rike, så hver eneste del av hans tilværelse blir satt i bevegelse fra hans ånd, som ved Guds Ånd daglig mer og mer blir fornyet og frelst ut fra syndens makt og det dyriske sjelsliv. Hvis den første skapning var «fryktfull og underfullt dannet», da må i sannhet den gjenfødte skapning som har vært nedsunket i den dyriske sjel og til det dyriske kjød og igjen løftet opp i Åndens rike til å kunne beherske både sjel og legeme, være et underfullt verk, som kun den treenige Gud kan fullføre. Faderen gir Sønnen, Sønnen gir sitt liv, og Guds Ånd gir seg selv for med tålmod og kjærlighet å utføre den treenige Guds vilje.

At mørkets fyrste motstår hvert eneste fottrinn mennesket skal utfries av syndens trelldom, er lett å forstå, og det er nødvendig at vi klart kjenner til ethvert element i den falne skapning, som står åpen for hans makt.

At han fullstendig kontrollerer det ugjenfødte menneske er klarlig vist i Ef. 2, 2—3, hvor apostelen sier at «vredens barn» gjør kjødets og tankenes vilje, d.v.s., at det sjeliske liv er helt i hans makt. Når da menneskets ånd er blitt brakt til liv og er utfridd fra syndens makt, er det sjeliske element i det fysiske legeme åpen for den onde makt.

F. eks.:

1. Først i det sjeliske liv, hvor den sjeliske visdom blir «demonisk», når onde ånder bruker den til å fullføre sine planer. Fienden kan reise en indre fordom eller oppvekke en fiks idé — uten at mennesket engang merker det, — og i det kritiske øyeblikk bruker han det til å forstyrre Guds verk. Dette fiendens arbeide i den troendes sinn, mens hjerte og ånd kan være sant for Gud, er den mest alvorlige virkelighet i Guds menighet i dag. For gjennom de forskjellige idéer hos ellers gode mennesker blir Guds Ånds arbeide som oftest hindret mer enn ved verdens vantro og hat. Og atter kan fienden innen rekkevidden av sjelens følelsesliv reise det naturlige liv sådan, at Guds Ånds dype arbeide enten blir kvalt eller rystet, og hans stemme kan ikke høres.

2. I det fysiske legeme kan fienden arbeide på nervesystemet og gjøre bruk av den dyriske magnetisme, hvilken er så uatskillelig tilknyttet den menneskelige sammensetning — så vel som mange andre ting, som står åpen for den onde makt i tilknytning til «kjødets gjerninger», og det som sedvanlig kalles for synd.

Disse ting i det menneskelige legeme stiller døren vidt åpen for onde åndsmakter, og det skal fra den troendes side søkes skarpt etter Guds lys for å forstå sin kompliserte tilværelse, så han kan forstå seg selv og vite å vandre ydmyk og i avhengighet av den oppreiste Herres beskyttelse for den onde — en beskyttelse som alene kan virke, når mennesket ser hen til Jesu blod og stilltiende adlyder det skrevne ord, idet han stiller seg åpen for all den sannhet som kan gi ham lys over den grunn, hvorpå han mulig kan gi fienden anledning til å gjøre sine angrep, eller får adgang til sinn eller legeme.

For mørkets makt er meget dyktig til å arbeide jevnsides med «naturen» eller forestille dens tilstand enten i temperament eller under forstyrrelser av de sedvanlige legemlige funksjoner eller sammensetninger, og de våker og venter på noe fysisk eller åndelig illebefinnende, som kan tjene som dekke eller unnskyldning for deres arbeide.

Hvorledes «sjel» og «ånd» blir delt

Guds Ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. Hebr. 4, 12.

Disse merkelige ord i Hebr. 4, 12 gjør et klart skille mellom sjel og ånd og viser nødvendigheten av å skille det ene fra det annet. Det viser også de midler hvorved dette blir gjort, så den troende i sannhet må bli et «åndelig menneske», som lever i samfunn med Gud i ånden (1. Pet. 4, 6). Pember uttaler med hensyn til dette, at apostelen her «henholder seg til Guds Ord, kraften til å skille, og at det oppdeler menneskets tilværelse i ånd, sjel og legeme, nettopp sådan som prestene i den gamle pakt flådde og oppdelte de dyr som var bestemt til brennoffer».

Fausset skriver: «Guds Ord er levende og kraftig, energisk kraftigvirkende (gresk), det trenger igjennom, så det endog skiller den dyriske sjel fra ånden, som er den høyere del hos mennesket, ja det trenger igjennom endog til å dele mellom sjel og ånd, ledemot og marg ..., idet det skiller mellom det som kommer fra ånden og det som kommer fra kjødet og det dyriske i mennesket, det skiller ånden fra sjelen».

Disse ord viser hvor tankevekkende og fylt med lærdom dette «skille» er for den troende, hvis øyne er åpent for faren for at sjelslivet skal beherske ham i stedet for Guds Ånd, som virker fritt i vår menneskeånd.

Dette spørsmål reiser seg da straks i den troende som akter å bli en åndelig mann: «Hva skal jeg gjøre?»

Hvorledes kan jeg under min vandring og tjeneste finne ut hva som tilhører det sjeliske dyreliv? Vi har en yppersteprest som er gått igjennom himlene, han for hvis åsyn alle ting er blottet og utspent (Hebr. 4, 13), han vil utføre sin prestetjeneste i vårt indre, så han med sitt tveeggede skarpe sverd i Ordet skiller sjel og ånd. Ja, han trenger så dypt inn i hjertets skjulte tanker og råd, så han endog holder dom der inne og rettleder, hvor man ønsker å bli undervist.

Vår yppersteprest, som selv ble til et menneske, for at han kunne være en «barmhjertig og trofast» yppersteprest (Hebr. 2, 17), er medfølsom, når det gjelder våre fysiske og moralske svakheter (Hebr. 4, 15). Han er den eneste som for vår bevissthet kan ta offerkniven og tålmodig «utskille» det sjeliske liv fra sine gamle forbindelser, som det ved tanker og følelser er så gjennomtrengt av i den første Adam, og stille en frigjort sjel til disposisjon og tjeneste for ånden i den Annen Adam. Hvilket veldig verk!!

Korsets virkninger på sjelisk hengivenhet

Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv (psyke), skal miste det, og den som mister sitt liv (psyke, sjelsliv) for min skyld skal finne det. Matt. 10, 38, 39.

Disse ord benyttet Jesus ved en anledning, da han sendte de tolv ut i sitt navn. Han sier til dem, at «et menneskets fiender skal være hans egne husfolk», og viser derved, at det første skritt i etterfølgelsen av ham på korsets vei vil bety et «sverd» i deres familieliv, da det å være forbundet til Kristus ikke er ensbetydende med å være forbundet med familien. «Sverdet», som deler mellom det sjeliske og det åndelige, kommer til å virke mellom den kjente Guds vilje og viljen hos familiens elskede. Da gjelder det for den troende å ta opp sitt kors, gjøre Guds vilje, bli korsfestet og følge Herren tiltross for at det forårsaker «uenighet» med far eller mor, eller «egne husfolk».

Det var sådan med Kristus selv. Han som sa: «Ær din far og mor», han sier også: «Hvem er min mor og mine brødre»?

Når man tar korset på denne måte og velger å lyde Kristus fremfor å nyte familiær hengivelse, da betyr det for de naturlige følelser sådanne lidelser, at den sjeliske hengivenhet i sannhet forsvinner, og den rensede menneske«sjel» vil med hensyn til hengivenhet, stå åpen for Guds kjærlighet i ånden. Herved vil den troende ikke lenger elske sin kjære familie for seg selv, men for Gud — og i — og gjennom Gud.

Det lavere liv er ombyttet med et høyere. «Sjelen» som personlighet er den samme, men den er nå ved ånden gjennom Kristi ånd ledet av den annen Adam og ikke bare av det dyriske sjelsliv fra den første Adam. (Se 1. Kor. 15, 45—48).

I Lukas evangelium er sverdets gjennomtrengende kraft i forbindelse med sjelens hengivenhet enda mer klart fremlagt; for Herren bruker ordet «å hate» og sier: «Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel. Luk. 14, 26. Her nevnes igjen «liv» (psyke), det dyriske sjelsliv. Matteus velger ordene: «elsker mer enn meg», men Lukas bruker uttrykk som beskriver den stilling som den helt gudfryktige etterfølger av Kristus inntar til det sjeliske dyreliv med alle sine gjennomtrengende hengivenheter, en stilling som nødvendigvis må inntas for å arve renhet. En sådan troende må «hate sitt eget liv» (psyke) i dets forbindelser til familie og slektskap, så han kan få sin «sjel» utskilt fra ånden i denne henseende, så han kan «hate» og «miste» sitt sjelsliv og finne det høyere og renere liv i Kristus, det liv som gjennomtrenger de fine slektskapsbånd, som både er forordnet og æret av Gud selv derved, at også hans egen Sønn som menneske ble satt inn i et slektskapsforhold til menneskene i denne verden.

Korset og sjeliske selvinteresser

Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv (sjel) skal miste det, men den som mister sitt liv (sjel) for min skyld skal finne det. (Matt. 16, 24—26).

Under et lignende tilfelle senere, da det gjaldt Frelseren selv, sier Peter: «Spar deg selv!» Men Herren lot ham vite, at ville noen følge etter ham, da ville det hete: «Fornekt deg selv». Her er det dyriske sjelsliv summert opp i det ene ord «selv», når det viser seg under noen som helst form av «selvinteresse», «å spare seg selv», «å krympe seg selv for lidelser» osv., kort sagt, alt hva som kan bidra til å «berge sitt liv» heller enn å gå rett frem i guddommelig kraft for at sjelen kan bli uttømt.

Valget av «korsets vei» for Kristi skyld betyr intet mindre enn å gå med på å miste sitt dyriske sjelsliv for å finne Kristi guddommelige liv.

I Lukas 9, 23 heter det «hver dag ta sitt kors opp», hvilket viser at korset i forbindelse med sjelslivets uttømmelse trenges daglig. Dette må dog skilles skarpt ut fra det kors, som er nevnt i Rom. 6. kapittel og andre steder, hvor død over det gamle menneske må oppfattes som en virkelig kjensgjerning, som for den troende blir sann, når han regner seg som «død for synd» og «levende for Gud» i Kristus Jesus.

Korset og sjelens grådighet etter jordiske ting

Kom Loths hustru i hu. Den som søker å frelse sitt liv (sjel) skal miste det, men den som mister sitt liv (sjel) skal frelse det. Luk. 17, 32—33.

Her finner vi igjen de samme kraftige ord gjentatt av Jesus i forbindelse med egen interessen og det naturlige instinkt av selv beskyttelse og selv grådighet etter jordiske eiendeler. Kom «Loths hustru i hu», sier Herren, når han påpeker den naturlige tendens hos det dyriske sjelsliv til i farens stund å vende tilbake for og «frelse godset» og ikke la det fare.

Loven for å bli forenet med det høyere åndelige liv er å «miste» for å bli «forenet». Det sjeliske liv søker jordiske skatter, men disse må man renonsere på. Og delingen mellom «sjel og ånd» i denne forbindelse vil finne sted, når man får smak på de evige skatter og inntar stilling i henhold hertil. Det er skrevet om noen, som i en sterk trengselsperiode, «fant seg med glede i, at deres gods ble røvet». Hebr. 10, 34.

Denne stilling til «jordiske eiendeler», åpenbarer som oftest en større Guds nåde enn under ofringen av selve livet.

Har man først fått smake den himmelske gave og inntar stilling til de ting som er her ovenfra, da vil jordiske eiendeler tape sin verdi og kan lett forsakes.

Guds barns overdrevne interesse for «huser» og «gods» gjør, at man forsømmer Guds rike. Man inntar åpenbart en sjelisk stilling som intet har med åndslivet å bestille. Denne fasthengen eller begjærlighet etter jordiske ting må vår himmelske yppersteprest avskjære, så det kan bli et «skille mellom sjel og ånd». Man blir på denne måte ved Kristi blod løst fra jordiske ting og tilknyttet de himmelske. Herved går disse ord i oppfyllelse: «For du er død, og ditt liv er skjult med Kristus i Gud». Kol. 3, 1—4.

Korset og sjelisk selv kjærlighet

«Den som elsker sitt liv (sjel) mister det, og den som hater sitt liv (psyke, sjelsliv) i denne verden skal bevare det til evig liv». Joh. 12, 25.

Her ser vi meget tydelig forskjellen mellom det dyriske sjelsliv og det høyere liv i ånden — åpenbart i og gjennom sjelens personlighet. Det dyriske sjelsliv er her oppsummert i ordet «selv kjærlighet», — den som «elsker sin sjel,» — hvilket ganske enkelt betyr «seg selv». Vi har sett det sjeliske liv gjennomtrenge familiehengivenheten og åpenbart i «selv barmhjertighet», «selv beskyttelse», «selvgrådighet etter jordiske ting», — kort sagt: summert opp i «min familie», «mitt gods», «meg selv», med «selv kjærlighet» i — og gjennom det hele.

Alt dette betyr tap — evig tap, sier Mesteren, fordi det alt sammen kommer frem fra et liv i den første Adam, blir åpenbart i sjelens personlighet og hindrer at «sjelen» kan bli behersket av det åndelige liv, så det rene guddommelige liv fra den annen Adam — Herren fra himmelen — kan komme til utfoldelse.

Er det synd å beholde det? Ja, når lyset kommer og vi ser sannheten. I en dypere forstand er det synd, skjønt ukjent synd. For alt liv i den første Adam, det naturlige menneske er helt igjennom blitt forgiftet av synd. Og endog i dem som har grepet «død for synd», som omtalt i Rom. 6, og som selvfølgelig har hørt opp med å «vandre etter kjødet» i åpenbare «kjødets gjerninger» gjennomtrenger denne gift tilbøyelighetene og kommer tilsyne i selvkjærlighet, selvbarmhjertighet, selvgrådighet og andre former for «selv sentrert». Dette må kalles synd, ennskjønt det i mindre synlig grad arbeider seg frem gjennom forstand, følelser og tilbøyeligheter.

Veien til frihet.

For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet vi har oppgjort dette med oss selv, at en er død for alle, derfor er de alle døde, og han døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem. 2. Kor. 5, 14 og 15.

Arbeidet med å skille sjel og ånd blir utført av Herren selv ved hans Ånds dommer gjennom Ordet, det som et levende skarpt sverd trenger igjennom menneskets innerste og mest lønnlige tilværelse.

Men mennesket for sin del har også noe å gjøre. Guds Ånd kan ikke få fullført sin gjerning uten den troendes samtykke og samarbeide. Kort sagt er betingelsen for samarbeide fra menneskets side følgende:

1. Den troende trenger å se nødvendigheten av å skille mellom sjel og ånd, og når offeret er lagt på alteret, da helt å samtykke i at verket blir utført.

2. Den troendes vilje må alltid være på Guds side, når han under livets forskjellige omstendigheter foretar dette «skille».

3. Grunnen for korset må alltid sees i lyset av Rom. 6, 1—14. Da den troende regner seg selv som «virkelig død for synden» (Rom. 6, 11) og i praksis «ikke lar synden herske» i sitt dødelige legeme, og således finner kjødet med dets lyster korsfestet (Gal. 5, 25), så må han nå regne seg som virkelig død i en langt finere grad for det dyriske sjelsliv, som innbefatter alt det som kan rommes innen forståelsen av «selv» eller «egennytte».

4. Når den troende oppfyller disse betingelser, må han i sitt praktiske liv la sitt lys skinne, ha rene hensikter og tro, så han alltid er trofast mot alt det som blir vist ham i Guds den Hellige Ånd, idet han avslår det onde sjeliske livs alltid vel overveide påtrengenhet og velger å åpne seg selv for det høyere liv i Jesu Kristi Ånd.

5. Den troende må i alle ting «vandre etter Ånden». For å kunne skille ut hva som er ånd og hva som er sjel, så må han følge den ene og avslå den annen. For å forstå Åndens lov må han vandre i den, så han i sannhet kan bli en «åndelig mann».

Hvis den troende oppfyller alle disse betingelser, vil han finne at han i sannhet blir en «ny skapning». For korset, som et åndens sverd er av den himmelske yppersteprest blitt ført med sådan visdom og kraft, at det har delt mellom sjel og ånd. Det har forfulgt det dyriske sjelsliv til marg og ben, til den mest tilbaketrukne kilde i sjelens aktive liv, og til margen av dens tilbøyeligheter. Ja, det har endog skilt det sjeliske liv i sinn og følelser, så man kan kjenne hva som kommer fra sjelen og hva som kommer fra Ånden. Nå kan den troende i ånden vandre mer glad og lett i samklang med det skrevne Ord, og i tillit til Gud ta opp det «daglige kors», som ligger i hans vei. Grepet av et alltid større lys over virkeligheten av å være død med Jesus på korset, vil ånden hos mennesket alltid bli mer og mer skilt fra sjelen og bli forenet i vesen med den oppstandne Herre, den annen Adam, som er en livgivende Ånd, så vi blir til «én ånd» med ham. Og Menneskeånden vil på denne måte bli en kanal, hvor i gjennom Kristi Ånd kan strømme ut til den trengende verden.

Den åndelige (pneumatikos) kristne

Den som er åndelig (pneumatikos) dømmer alle ting. 1. Kor. 2, 15. Men fredens Gud hellige eder ganske og aldeles. og gid eders ånd (pneuma) og sjel (psyke) og legeme (soma) må befinnes fullkommen og ulastelig ..... 1. Tes. 5, 23.

Her ser vi igjen menneskets tredelte natur. Det er merkelig, hvorledes den orden hvori dette er nevnt i brevet til tessalonikerne ofte hos Guds folk blir nevnt i en motsatt orden, når de ber om å bli helliget til legem, sjel og ånd. Dette er bevis for, at den troende ganske ubevisst misforstår den falne skapnings stilling, inntil han blir opplyst av Guds Ånd, som fører menneskeånden hen på den plass, hvor den kan kontrollere både tanker og annen virksomhet hos mennesket.

Apostelen gir i sin bønn for tessalonikerne et forstandig bilde av en «åndelig» troende; for han kunne ikke be annerledes for de han hadde vunnet for Kristus, enn at de måtte bli helliget helt og aldeles, nettopp som han skriver til kolossenserne, at han arbeidet for å fremstille hvert menneske fullkommen og fullvoksen i Kristus. De ord han bruker betyr: «Nå til full modenhet». Jeg ber til Gud, sier han, at hele eders ånd og sjel og legeme må bevares «ulastelig» eller «hele». Helliget ganske og aldeles betyr kort sagt:

1. Med hensyn til ånden: Den Treenige Gud, som er en ånd, tar bolig i menneskeånden, som på grunn av Guds Sønns verk blir gjenfødt og gjort levende ved den Hellige Ånd.

2. Med hensyn til sjelen: Den Treenige Gud har tatt bolig i menneskeånden, som åpenbarer seg i sjelens kar eller menneskets personlighet med vilje i full samklang med Guds vilje. Forstanden er blitt fornyet og opplyst ved den Hellige Ånd, følelsene er kommet under full kontroll og behandling av mennesket, som igjen er under Åndens ledelse.

3. Med hensyn til legemet: Den Treenige Gud bor i ånden og åpenbarer seg ved tilgang til sjelen, så han derved holder legemet under full kontroll, 1. Kor. 9, 27, så hvert lem lyder hurtig, når det gjelder å stille seg frem som «våpen for rettferdighet». Rom. 6, 13. Dette gjør at det ytterste av mennesket (legemet) i sannhet blir helliget ved den Hellige Ånd.

Dette er den «åndelig» troende, som er vokst opp til «full modenhet» og som er blitt helliget til ånd, sjel og legeme, og som derfor trenger til å bli bevart hel og ulastelig — ikke feilfri — med fredens Gud boende i det sentrale dyp av sin tilværelse.

Hvorledes det sjeliske menneske blir åndelig

Men hvorledes — må vi spørre — kan en troende komme bort fra den «sjeliske» tilstand, så han blir et aktiv «åndelig» menneske? «Den åndelige» er et menneske, som er kjent blant sine medvandrere som én i hvem Ånden har sin ledelse», skriver Fausset. Og med denne «Åndens drift» menes ikke at Guds Ånd bare behersker kjødet eller det sjeliske menneske, men den gjenfødte menneske ånd er gjort sterkere enn sjel og legeme, så den hersker over begge deler, idet den er styrket ved Guds iboende ånd i henhold til Paulus’ bønn for efeserne, at de må bli styrket med makt ved hans ånd i det innvortes menneske».

En «åndelig mann» er et menneske som «vandrer etter Ånden» og hvis sinn forstår Ånden. Menneskeånden vil på denne måte samarbeide med den Hellige Ånd, så den livgivende ånd fra den annen Adam blir i stand til å frigjøre og fullt besjele, sjelens anlegg, d.v.s. sinn, forestillelsesevne, omtanke og dømmekraft. Legemets lemmer (Rom. 8, 11) vil komme under Åndens ledelse, så Gud ved dem vil åpenbare sin fulle og høyeste vilje.

For at dette skal kunne skje må den troende ikke alene gripe den negative side av Guds deling som nevnt i Hebr. 4, 12, utskillelse av sjelen fra Ånden, men den positive side omtalt i 1. Tess. 5, 23, hvor Fredens Gud «helliger» det hele derved, at han tar menneskeånden i besittelse og arbeider gjennom den, så sjel og legeme fullbyrder hver sin funksjon.

«Den som er forenet med Herren er én ånd med ham» skriver apostelen. (1. Kor. 6, 17). Når vi altså er døde fra loven ved Kristi legeme, så er det for at vi skal bli forenet med en annen, han som ble oppreist fra de døde. Rom. 7, 4. Her ser vi tydelig foreningen med Kristus i ånden, hvilket er hensikten med — eller resultatet av korset. Denne forening med den oppreiste og oppfarne Herre kan altså foregå i ånden og kommer ikke i stand, før enn ånden hos den troende er blitt frigjort (skilt) fra sjelens hylster. For — som Stockmayer bemerker — kan den oppstandne Herre ikke sies å være brudgom av sjelen; for — sjelen menneskets personlighet — kan kun være det kar gjennom hvilket Herren åpenbarer sitt liv, som i forening med den troendes ånd frembringer «frukt for Gud».

Den «åndelige» mann er derfor et menneske i hvem Guds ord har fått kløve sjel og ånd, så ånden er blitt befridd fra sammenfletningen med sjelen. Eller som Bromley skriver i 1774: «Menneskeånden er løsrevet og oppreist fra sjelens favntak og er blitt forenet med Herren i vesen — ånd med ånd — en ånd, så sjel og legeme heretter må tjene som kravs middel for å gi uttrykk for Herrens eget liv, hans vilje og kjærlighet, gjennom den troende».

I lys av dette blir motsetningene mellom gjerninger «etter kjødet» og «frukter av Ånden», som omtalt i Gal. 5, 18—24, meget slående, og enhver vil ut herfra hos seg selv kunne dømme, hvorvidt motivene for hans gjerninger stammer fra det dyriske sjelsliv i den første Adam eller fra Åndens liv i den annen Adam.

Lovene for et åndelig liv

Det er på dette trinn av stor betydning at den troende kjenner Åndens lover, og hvorledes han skal vandre etter Ånden, hvis han ikke skal gå glipp av å samarbeide med den Hellige Ånd og derved gi forførende satans ånder anledning til å etterligne det sanne åndelige liv. For disse ånder trenger innenfor sjelens sfære, hvor man neppe bemerker deres arbeid som uekte, og man kan igjen drages ned i det sjeliske.

Det åndelige menneske med sin ånd frigjort eller «skilt» fra sjelen, er en som vandrer etter — eller er drevet av Ånden og ikke av sin sjel eller sitt legeme. Men dette betyr ikke at han jo ikke igjen kan bli fanget i sjelslivet, hvis han på grunn av uvitenhet går glipp av Åndens lov, så Ånden får drive ham. Han må lære av erfaring å skille mellom hva som er av Ånden, sjelen eller legemet, hvorledes han skal kunne holde sin ånd fri og åpen for Guds Ånd, og hvilken tilstand hans ånd nødvendigvis må være i for fortsettende å kunne samarbeide med den Hellige Ånd. Han trenger å bli i stand til å merke og stå rustet likeoverfor onde ånders angrep på hans ånd, når de i lysets englers skikkelse tilsynelatende samarbeider med Guds Ånd. Han må da kunne skille dem ut fra sin ånd og trykke den ned i sjelen og videre ut samme vei som de kom inn. For deres hensikt er fra sjelen å motstå Guds Ånds arbeide i menneskeånden, så denne blir lammet og passiv.

Skal den troende vandre i Ånden må han vite hva som er av Ånden og hva Ånden krever for ikke å bli kvalt. Man føler f. eks. en tyngde trykke sin ånd, men man arbeider videre under dette trykk uten å gi synderlig akt på det. Arbeidet synes hardt, men man gir seg ikke tid til å undersøke hva årsaken kan være, inntil vekten blir aldeles uutholdelig, og han blir nødt til å stanse og utgrunne, hva som er i veien, — om han selv skulle være skyld i, at noe fra først av er gitt anledning til å klebe ved hans ånd. Han bringer denne «tyngde» i en kort bønn frem for Gud, kaster av seg alt fiendens trykk, og han er igjen fri.

Han må bli i stand til å forstå sin ånd og straks bemerke, når den er ute av samarbeide med den Hellige Ånd, og da straks avslå alle angrep som vil dra hans ånd ut av likevekten og samfunnet med Gud.

Han må kjenne når hans ånd blir berørt av onde ånders gift ved innsprøytning av f. eks. mismot, forsakthet, besveringer, knurr, finne feil, anstøt, bitterhet, føle seg såret, sjalusi etc., som alt er direkte utslag av fienden mot menneskeånden. Han skal motstå alt mismot, tyngsel og knurr som er innsprøytet i hans ånd, for et seirende liv og en befridd ånd betyr glede (Gal. 5, 22). Når disse ovennevnte ting berører menneskeånden, så er dette ikke åpenbare «kjødets gjerninger», ettersom den troende kjenner et liv etter ånden; men det vil snart kunne nå ned til kjødets sfære, hvis det ikke ble bemerket og imøtegått med skarpe avslag og motstand.

Han må kjenne når hans ånd inntar den rette stilling, så han ved den kan ha ledelsen over både sjel og legeme. Og han må forstå, når hans ånd under kritiske konflikter befinner seg ute av likevekt, og hvorledes han da igjen skal kunne innta en rett og målbevisst stilling. For bedre å kunne skille mellom åndens forskjellige tilstander, så må den troende kunne gjøre forskjell på menneskeåndens tre forskjellige hovedstillinger, nemlig:

Når et menneske vandrer etter Ånden og forstår at hans ånd er i en av disse stillinger, så vet han å kunne «løfte» og «kontrollere» den med en beroligende viljesakt, hvis den er dratt ut av stilling ved overilelse eller drevet på flukt av åndelige fiender.

Ånden kan sammenlignes med det elektriske lys. Hvis menneskeånden er i kontakt med Guds Ånd, er den full av lys, men utenfor ham er alt mørke. Ånden hos mennesket er elastisk. Når den er bundet eller presset eller betynget, da opphører den så å si å virke eller å være livets kraftkilde eller oppkom. Dersom et menneske føler seg trykket, så bør han finne ut hva det er som trykker ham. Hvis man spør ham: «Føler du trykk fra legemet?» så vil han sannsynligvis svare «nei», men at han føler indre bånd. Og hva er så disse bånd eller trykk? Er det ikke ånden som er bundet eller trykket? For menneskeånden kan sammenpresses eller utvides, gå opp eller ned, inn eller ut av sin plass, være bundet eller fri.

Med lys over disse ting kan man selv regulere, ettersom jo profeters ånder er profeten lydig. Man har fått makt til å fjerne uroen, når man først vet hva som forstyrrer, og på den måte kan man som nevnt i Hebr. 4, 3 ved tro «gå inn til hvilen».

Menneskeåndens «mange muligheter» vil først bli kjent, når den under sin forbindelse med Kristus ved øvelser er gjort sterk i den Hellige Ånd til å motstå mørkets makt, som jo også er uvitenhetens makt. Under ledelse av Guds Ånds lys og under den annen Adams levendegjørende utvikling vil den skride frem til å føre full kontroll med sjel og legeme, idet Kristus er helliget som Herre i hjertet.

Det åndelige menneske er «fullvokst» i Kristus

Det åndelige menneske er altså av apostelen beskrevet som «fullvokst» i Kristus, og i 1. brev til korintierne har vi en sterk motsetning mellom den åndelige og den kjødelige troende. Carnal — eller kjødelig troende kan alene ernæres ved «melk» det enkleste i evangeliet, mens det «full voksne» eller «åndelige» menneske kan motta de «dypere ting i Gud», ting som ikke engang kan tales om med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som den Hellige Ånd lærer, idet åndelige ting (ting likeså naturlige, som materielle ting på jorden) omtales av åndelige mennesker med åndelige ord. 1. Kor. 2, 10 og 13.

Apostelen sier tydelig, at det «sjeliske» menneske kan ikke motta «åndelige ting», like så litt som de kjødelige «småbarn i Kristus» (1. Kor. 2, 14); for, for den sjeliske forstand og visdom synes åndelige ting ikke å være annet enn dårskap. Kun åndelige mennesker kan utskille åndelige ting og prøve det, akkurat som man prøver materielle ting. Det åndelige menneske prøver alle ting, for han er ved Ånden i stand til å trenge igjennom like frem til kilden og motivene for alle ting, og han vil skue igjennom sansenes slør hen til de åndelige virkeligheter, som ligger bakom alle ting. Derimot kan det sjeliske menneske ikke bruke annet enn sin naturlige forstand. Han kan ikke trenge videre frem enn han av forstanden er istandsatt, og han vil av den årsak dømme alt innen den «naturlige» sfære og ikke kunne nå videre frem.

Den åndelige mann er moden i forståelse, skriver apostelen, og hvis vi nøyaktig undersøker alle apostelens hentydninger om den «åndelige» og «fullvoksne» mann, så vil vi finne at deling (skille) mellom sjel og ånd hos den troende er betingelsen for å nå det trinn, hvor man kan kalles «åndelig» eller «fullvoksen». For det «fullmodne» stadiet er igjen og igjen forbundet med kunnskap, lærdom og dette å kunne utskille åndelige ting. Alt dette har å gjøre med sjelen, som trenger renselse for sjelslivet, så forstanden eller den mentale del må bli i stand til å motta åndelig visdom, som er et av kjennetegnene på et åndelig menneske.

Vi taler visdom blant de «fullvoksne» (1. Kor. 2, 6). Vær ikke barn i forstand, men vær i forstand fullvoksne (1. Kor. 14, 20). Og lærer hvert menneske i all visdom, så vi kan fremstille hvert menneske fullkommen (det samme greske ord er brukt om fullkommen eller fullvoksen i Kol. 1, 28). Fast føde er for de fullmodne, for den som ved bruken har fått sine sanser oppøvet til å skille (Hebr. 5, 14). La oss derfor, så mange som er fullkomne (samme greske ord som «fullvoksne» i 1. Kor. 2, 6.) være således sinnet (Fil. 3, 15), eller «modne i forståelse», «fullkomne» i motsetning til «barn», skriver apostelen. For kolossenserne ber han, at de må bli «fylt med kunnskap om hans vilje i all åndelig visdom og forstand» (Kol. 1, 9). Og det er den «åndelige» mann som blir bedt om å hjelpe den broder som er blitt overlistet av synd; for han alene kan utøve himmelsk visdom, som med full troskap kreves for å kunne skille synden ut fra det guddommelige standpunkt, idet han inderlig elsker den villfarne broder.

Atter skriver apostelen til efeserne: «Til vi alle når frem til enhet i troen og til kjennskap til Guds Sønn, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde». (Ef. 4, 13).

Enhet i troen, hvilket skulle karakterisere Kristi legeme på jorden i dets fulle skikkelse, kan ikke åpenbares før hvert individuelt lem når frem til et fullmodent stade og blir «åndelige» mennesker. Og atter igjen kan ikke disse lemmer bli «åndelige», før de griper atskillelsen mellom sjel og ånd, så ånden helt og fullt blir forenet med den oppreiste Kristus Jesus, og sjelens kar med sin forstand og andre intellektuelle egenskaper blir fylt og ledet av Ånden fra en Gudsbevisst sfære, og ikke fra et lavere liv av den første Adam.

Det åndelige menneske er «gjort perfekt i kjærlighet»

Ordet «perfekt» eller «komplett», hvilket vil si «fullvoksen» i 1. Kor. 2, 6, er som oftest hos Paulus forenet med sinn eller kunnskap, mens det hos apostelen Johannes er nevnt i forbindelse med kjærlighet. Han taler om de troende, som er «gjort perfekt i kjærlighet» (1. Joh. 4, 18) og forteller hvorledes den perfekte kjærlighet kaster frykten ut, og hvorledes den gir «frimodighet på dommens dag». Johannes’s brever viser derfor den «åndelige» mann å være én, hvis sjels hengivenhet er fylt med Guds kjærlighet, og det i den grad helt fylt, at kjærligheten igjen strømmer ut fra ham. Gud bor i oss, og hans kjærlighet er blitt fullkommen i oss, skriver apostelen. D.v.s., at sjelens kar er fylt så helt med guddommelig kjærlighet, så det etter sitt mål og sin evne til å motta er «komplett» med Guds kjærlighet, og i denne kjærlighets fylde finnes det ikke plass eller rom for det som kan kalles «frykt».

Men Johannes’s språk betyr mer enn det at den guddommelige kjærlighet som bor i den troende, kan gjennomstrømme sjelens kar. Han beskriver et virkelig liv i ånden hos den åndelige mann, hva som menes med å leve og vandre i en Gudsbevisst sfære. «Gud er kjærlighet», skriver han, og den som forblir i kjærlighet, han forblir i Gud (1. Joh. 4, 16). Den «åndelige» mann, som lever og vandrer i Åndens kjærlighet, er således «forblivende i Gud». Hvis «frykt» eller «hat» kommer inn, så er han steget ned i sjelens sfære og har tillatt noe element av det dyriske sjelsliv eller lignende ved angrep fra onde ånder å få virke, han har således tapt samarbeide med Gud i sin ånd. For igjen å få opprettet en guddommelig forbindelse må han straks gå til korset og underkaste det sjeliske element dets strenge krav. Dersom forseelsen kan kalles synd, må han be om renselse i blodet i henhold til 1. Johs. 1, 7 og samtidig motstå mørkets makt og igjen iføre seg «Guds fulle rustning» for i denne å kunne seire.

Den åndelige mann er «gjort til ett» med alle troende

Den «åndelige mann» er gjort til ett i ånden med andre i Kristus. Ordet «perfekt» brukt i 1. Kor. 2, 6 ble også brukt av vår Herre Jesus i hans yppersteprestelige bønn for å gi uttrykk for den enhet som skal råde mellom hans disipler, det som lå som en byrde på hans hjerte like fra den stund han rettet sitt åsyn for å gå til Jerusalem og på korset gjøre en slik enhet mulig. «Som du, Fader, er i meg, og jeg i deg, at de også må være ett i oss. Jeg i dem og du i meg, så de kan være fullkomne til ett» (Joh. 17, 21—23). Den fulle enhet som består mellom Faderen og Sønnen — den rene, fulle enhet, ånd med ånd, — er den troendes enhet, den ene med den annen i Gud. Herrens utsagn i denne henseende er ikke til å misforstå. Han sier: «At de må være ett, likesom vi er ett». Dette vil igjen si, at Faderen og Sønnen bor ved den Hellige Ånd i den troendes ånd i perfekt — eller komplett — enhet. Og hermed menes nødvendigvis igjen den samme enhet i ånden med andre troende. Den «åndelige» mann er derfor ikke bare ett med Kristus i Gud, som er kjærlighet, men han finner den samme enhet ved den samme Gud boende også i andre. Derfor kan han ikke fullt og helt være i Gud, hvis han i noen grad tillater det dyriske sjelsliv å råde, dette som kommer tilsyne i splittelser, partier og partiskhet. (Jak. 3, 17, og Gal. 5, 20).

Den åndelige mann «vandrer i lyset»

Det er om den «åndelige» mann at apostelen Johannes skriver: «Hvis vi vandrer i lyset likesom han er i lyset, så har vi samfunn med hverandre og Jesus, hans Sønns blod renser oss fra all synd» (1. Joh. 1, 7). Kun den mann kan vandre i lyset, som lever i en gudsbevisst sfære, hvor Gud bor i hans ånd. En nedstigning i sjelens sfære og det formørkede kar vil fordunkle lyset.

Den troende som forblir i Gud, som er lyset, han lever og vandrer i lyset, og i dette lys har han samfunn med Gud og finner samfunn med andre mennesker som vandrer i det samme lys. Under denne vandring vil all ukjent synd som kommer frem for vår bevissthet ved det dommens lys hvori vi vandrer, bli dømt, og Jesu blod renser på denne måte fra all synd.

Gud er lys, og der er aldeles intet mørke i ham. Den som elsker, han forblir i kjærligheten og i lyset. Dette er oppstandelseslivet, eller livet skjult med Kristus i Gud, som apostelen Paulus omtaler. Jesus nevnte dette i sine farvelord til disiplene på salen i Jerusalem, og det ble brakt til virkelig erfaring på pinsefestens dag, da Jesus var forherliget og sendte sin ånd, som løftet deres ånd opp og ut over sjelens sfære — opp til åndelig enhet med ham selv. Når han forblir i oss og vi i ham, da vil verden tro. De så enheten hos den åndsfyldte disippelskare, som ved den iboende kjærlighet var fryktløse. De så dem vandre i slikt lys at syndig selvinteresse, slik som den åpenbarte seg hos Ananias ikke kunne tåles iblant dem.

I lyset av dette og hva det betyr for Kristus og hans menighet, at alle lemmer på hans legeme blir «åndelige» og tilpasset eller fullkommengjort på sin plass i forening med Kristus som det oppstandne hode for menigheten, vil det forstås, at klarhet over skille mellom sjel og ånd ikke noksom kan verdsettes. For når man har hørt opp med å leve «etter kjødet» — i sansebevisstheten — vil man kunne vokse opp til en fullvoksen «åndelig» mann, en mann som er i stand til å forstå Guds Ånd, og som kan skille og undersøke åndelige ting. For han vil da være en mann som er helt helliget og hvis ånd er helt frigjort fra både sjelens og legemets herredømme, idet den Treenige Gud har tatt bo hos ham (Johs. 14, 23). Og i det han vandrer således, jager han alltid mot fullendelsen (Fil. 3, 15 og 16).

Hvor lang tid behøves mellom det første skritt i den nye fødsel og til det fullvoksne trinn i Kristuslivet, i betydning av at ånden er frigjort og satt i forbindelse med vår oppstandne Frelser, Jesus Kristus, som har fullt herredømme over sjel og legeme? Ja, hvor lang tid det kan vare, kan vi ikke nøyaktig si, men av apostelens brev til korintierne og av hebreerbrevet forstår vi, at de ble lastet for å ha brukt for lang tid i barnetilstanden; for ennå var de kjødelige og trengte til melk for sitt svake åndelige liv, når de etter tiden skulle ha vært lærere, som skulle ha ledet andre til fullmodenhet. Barnetilstanden kan øyensynlig bli forlenget eller gjort kortere, og trenger ikke å bli målt etter sedvanlig tidsregning. Sannsynligheten taler for, at det kommer an på hvor hurtig den troende kan gripe sannheten, og hvor rask han er til å overgi seg selv, når Guds kunnskap har overbevist ham. I alle tilfeller går det klart frem av hebreerbrevet, at den troendes stilling har meget å si, når det gjelder hans fremgang. Når han skriver til dem at de var trege til å høre, og at de atter trengte til å lære evangeliets begynnelsesgrunner, så sier han: «La oss gå forbi begynnelseslæren om Kristus og strebe fremad mot det fullkomne» (Hebr. 6, 1). Dette er omtrent de samme ord som Paulus bruker til filipenserne i 3. kapittel, hvor han forteller om sin egen iver, når det gjelder å strebe fremad.