198. Veien til visdom

Visdom kan ikke fåes uten i Åndens fattigdom. Man må føle behov for den. Fattig i ånden er den, som ser sine feilgrep og lar seg tukte. Han leter etter noe han ennå ikke eier. Han er misfornøyd med seg selv. Der er en skrikende trang i ham etter sann tilfredsstillelse etter sannhet, ja etter Gud selv. En sådan sjel er fattig i ånden, og himmelens rike hører ham til. Han søker Gud, og Gud søker ham. Også vi bør lete blant menneskene etter den fattige i ånden, for de er sjeldne perler.

Herrens frykt er visdoms begynnelse. Ord. 9, 10. Frykt for Herren tilkjennegir, at man er i føling med ham. Herren nærmer seg oss ved tuktens ris; for hans renhet kan ikke forene seg med alle våre urenheter, derfor nærmer han seg oss ved tukt. Den fattige i ånden lar seg tukte, for han kan ikke annet enn la seg overbevise av det som er bedre enn det han selv eier. Han hører på tilrettevisning og blir vis. Ord. 8, 33. Guds kunnskap bryter ved sin tukts ris seg vei til hans indre vesen og blir ved erkjennelse endel av mannen selv. Han blir vis. Man kan lese seg til vitenskap, men må tuktes til visdom. Det går an å være vitenskapsmann uten å være vismann. Men for vitenskapsmannen gjelder mer enn for noen dette: Den som tykkes seg å vite noe, han har ennå aldri visst noe slik som man bør vite det. Verdslig vitenskap og ugudelighet kan godt forenes i en og samme person. Og likesom de ikke brød seg om å eie Gud i kunnskap, så overgav Gud dem til et sinn som intet duger, så de gjorde det usømmelige. Rom. 1, 28. Vitenskapen har sitt sete i hode, visdommen i hjertet. Vitenskap og visdom kan finnes hos vitenskapsmannen, dersom han setter visdommen på sin plass foran vitenskapen. Han vil da se Gud i sin viten, og det er visdom.

Ingen kan straks få visdom. Gud sender først sin kunnskap. Er man tro mot den, — da blir man vis. Kunnskap er de lysstråler, som skinner ut fra lyset, det er ikke lyset selv. Men visdommen er selve lyset. Alt hva som var en vinning aktet Paulus for tap, fordi kunnskapen om Kristus var så meget mer verd. Filp. 3, 7. Kunnskap til vinning er altså ikke Kristi kunnskap, og dog går all lærdom her i verden ut på å vinne kunnskap til vinning. Dette må tilsidesettes, hvis man vil eie Guds kunnskap. Jesu Kristi rike er ikke av denne verden. Vi trenger kunnskap som ikke er av denne verden for å kunne gjøre nytte for oss i den tilkommende. Derfor heter det at den forstandige har visdommen for sine øyne. Ord. 17, 24. For han vet at visdommen skal bære krone og septer evinnelig. Derimot heter det om dåren i samme vers, at hans øyne er ved jordens ende. D.v.s. dersom han er i Amerika, så er hans sinn og tanker i Norge, og er han i Norge, da er han med sinn og tanker andre steder i verden. Han er altså ikke tilstede der hvor han virkelig er med sitt legeme, hans øyne er ved jordens ende. Dette gjør urolig og fredløs. Sann fred og hvile består deri, at man i sinn og tanker finner seg tilfreds hvor man er, nettopp sådan man har det, idet man vet og tror, at det er nettopp slik Gud vil det skal være. Guds kunnskap har tukten med seg, inntil man i visdommen finner den fullkomne hvile, den hvile som de går inn til som er kommet til troen. Hebr. 4, 3.

Veien til visdom er gjennom Guds kunnskap åpenbart for så mange, som alltid bevarer seg selv i åndens fattigdom — med troskap. Så snart man tykkes seg å vite noe, da har man ennå aldri visst noe, slik som man bør vite det. Visdommen lar seg altså ikke benytte som en briljant, som skaffer sin eiermann ytre glans. Den gir ære men på guddommelig vis. Visdommens ånd bor kun i rene hjerter, derfor må hver den som vil ha visdom rense seg selv. Handler man mot dens lover, da trekker den seg bort og overlater mennesket til sitt eget fall. Man må følge Guds lover for å få visdom, og man må leve i disse for å beholde den. Når et menneske er nådd der hen at han har oppnådd visdom fra Gud, da er en sådan sjel vel kjent i tuktens skole. Du kan tale med ham derom, og du skal få forstandige svar.

Kunnskap til vinning kan også være av religiøs art. Også denne må aktes for tap, da det på langt nær ikke er Guds kunnskap og aldeles ikke fører til Gud visdom. Man kan ad den vei studere til prest, men prest for Gud blir man ikke uten så er, at man blir overført til hans underfulle lys. Dette underfulle lys gjør til intet alt det menneskelige lys man fikk på presteskolen. Derfor er hver den prest — uten presteskole, som lever i dette underfulle lys og går frem deri. Guds vismenn må derfor letes etter i hans underfulle lys, det som gjør alt annet lys til intet. Men gjør det alt annet lys til intet, da er det naturlig, at de som har ofret år og penger på sitt lys, blir de verste motstandere av prester i Guds underfulle lys. Nettopp dette er tegnet, og man kan dra selv samme slutninger fra Jesu liv og apostlene etter ham og profetene før ham. De som tykkes seg å vite noe ble forarget og fulle av avind over dette guddommelige og underfulle lys.

Derfor heter det, at de som vil leve gudelig i denne verden skal bli forfulgt. Alt kommer fra livet som leves, og ikke fra det man leser seg til; for livet er menneskets lys.