195. Kamp mot ondskapens åndehær

Ofte kan man høre om mennesker i mindre godt lune, at de har på seg «ulvehammen». Mordere kan for retten forklare, at de ikke var seg selv da ugjerningen skjedde. Saul var plaget av en ond ånd, som for en tid vek fra ham når David spilte på harpen, men til andre tider fikk den Saul til å kaste spydet etter ham og forfølge ham. Djevelen kommer ikke for annet enn å myrde, stjele og ødelegge.

Nå sier Paulus, at vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ef. 6, 12.

Enhver som har beflittet seg på å ville etterfølge Kristus, har i større eller mindre grad kjennskap til at vi virkelig har kamp mot en ondskapens åndehær og mot verdens herrer i dette mørke. Da Jesus ble grepet for å korsfestes sa han: Dette er eders time og mørkets makt. Nå heter det at vi er overført fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud. Nettopp derfor har vi også denne kamp, hvortil man trenger Guds fulle rustning. Allerbest alt synes såre vel, så kommer et uvær av ondskap farende fra en eller annen kant, fra en eller annen person som Satan har fått bruke som sitt redskap. Hans anslag er oss ikke ubekjent sier apostelen, og vi må vel kunne si det samme. Uværet kommer i form av ond mistanke, herskesyke, sjalusi eller av ondt øye til en eller annen. Så lenge denne storm varer får man som sjømannen trekke sydvesten hardt ned på hode og surre oljetrøyen hardt om livet, samle sine krefter i Gud og stå imot Satan fast i troen, så skal han fly fra oss. Fryktelige uvær. Åndsmaktene i luften fører krig mot de hellige. Gud skal gjemme oss i sin hytte på den onde dag. Hans hytte består deri at man skjuler seg i klippen Kristus til stormen er over, at man bier i bønn på Herren til stormen er ridd av.

Vi har kamp mot myndigheter i ondskapens rike. Har du aldri vært utsatt for at man i ondskap og med myndighet har anfalt deg. Hvorfra har mennesket denne myndighet uten fra ondskapens åndehær? Verdens herrer synes ikke det er nok at du gjør din tjeneste nøyaktig for dem de vil ha overtaket over din ånd. Får de ikke det, da hjelper det ikke hvor punktlig du ellers gjør alle ting. Nå er den ånd som er i oss sterkere enn den ånd som er i dem. Denne styrke kan de ikke fordra, og så begynner kampen hvori verdens herrer alltid taper slaget, hvis vi er tro og holder på vår verdighet i Kristus Jesus. Følgen av dette blir igjen at man blir isolert, verdens herrer vil ikke ha noe med slike sjeler å gjøre. De liker best folk som kan smigre og hykle for dem. Disse kommer frem i høye stillinger og blir omsider selv verdens herrer, som krever samme fremgangsmåte av sine underordnede. En sjel hvorom det må sies: Sannelig, det er ikke svik i ham, kommer neppe frem i denne verden hvor verdens herrer har makten.

Over alt herlig ligger det et dekke. Det Gud synes er herlig har aldri noen anseelse i verden. Derfor hadde heller ikke Jesus noen anseelse at man kunne ha lyst til ham. Dog, Faderen hadde sin lyst i ham; for han gir ham det vitnesbyrd i vitners nærvær: Dette er min sønn, den elskelige i hvem jeg har velbehag. Verdens anseelse får sin glans fra ondskapens myndigheter. Det var disse som hindret Daniels bønner. Dog, de slo igjennom til slutt; engelen sier til ham: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å få innsikt og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord hørt og jeg er kommet på dine ord. Men Persias rikes fyrste sto meg imot i en og tyve dager, og se, Mikael, en av de fornemste fyrster kom for å hjelpe meg, og jeg fikk overhånd der hos kongen av Persia.

Da Daniel hengav sitt hjerte til å få innsikt og ydmyke seg, da ble hans bønner hørt; men det var store fyrster å overvinne i himmelrommet blant ondskapens åndehær, før den endelige seier nådde frem til Daniel. Også vi må bie på Herren og være vedholdende i bønn om vi skal nå frem til den endelige seier. Når vi ber for en synder fengslet i Satans garn, da må Gud på en eller annen måte gripe inn i ondskapens åndeverden og utfri denne sjel. Dette kan kreve tid, men ved bønn og tro holder vi Guds arbeid med sjelen ved like, inntil han til slutt er løs og fri. Gud er ikke sen til å høre; for fra den første dag var Daniels bønner hørt, og fra den første dag satte Gud igang arbeidet, som førte til Daniels bønnhørelse. Gud gjør alt etter visse lover, derfor tar det tid. Men Daniel hadde hengitt seg til å søke innsikt, derfor forsto han, at han ville bli bønnhørt, når han bare var tålmodig og vedholdende i bønn.

Det er mange i dag som har vendt seg til Gud for å få tilgivelse for sine synder, og de har fått hva de søkte; men hvor få er det ikke igjen av disse som har hengitt sitt hjerte til å få innsikt, så deres bønner i tjenesten for Gud kan bli hørt, så de kan forstå hva som hindrer deres bønner, og hva som må fjernes for at sjelene skal kunne bli løst.

Det skal kraft til for å være overmodig og stolt. Denne kraft får mennesket fra ondskapens åndehær. Likeså får man derfra kraft til å slå i hjel, drive hor, lyve, avgi falsk vitnesbyrd osv. Det er makter og myndigheter vi har kamp imot. Hvor ondt er det ikke, når disse makter ved en eller annen uårvåken sjel slipper inn i den levende Guds menighet. Det er som å slippe en orm i en maurtue. Alt konsentrerer seg om dette onde, inntil det igjen er drevet på dør. Derfor formanes enhver av oss til dette: Gi ikke djevelen rom! Ef. 4, 27.

Nå for Jesus ned til jordens lavere deler. Der kom han i berøring med ondskapens åndehær, som drev mennesket til å korsfeste ham. Men han seiret i sin ånd over alle makter og myndigheter, og han førte dem frem med triumf på korset. Han brøt igjennom og for opp over alle himler for å fylle alt. Ef. 4, 9 og 10. På korset kan også vi seire over åndsmaktene, men uten kors kan det aldri være tale om å seire. Apostelen formaner oss til i denne livets største kamp å iføre oss Guds fulle rustning: Ombundet om lendene med sannhet, ikledd rettferdighetens brynje, ombundne om føttene til kamp for fredens evangelium, troens skjold, frelsens hjelm og åndens sverd. Samtidig med dette kreves en stadig vedvarende årvåkenhet i bønn for egen person og alle de hellige. Kun således rustet kan der være tale om seier.

Vi har i Guds menighet et stadig slit med nederlag på nær sagt alle fronter, fordi hverken rustningen ei heller årvåkenheten i bønn er i den orden som det skal være. Onde ånder griner oss i møte fra nær sagt alle kanter. Gid muren ble hel, gid der var mange murbrudds tilmurere. Det er nok av dem som roper høyt om hvor mange huller det er i muren, hvor Satan kan komme igjennom, men hvor mange er det som sørger over det og som stadig er i sving med å mure igjen? Kom her, se der, surrer om ørene alle vegne. Br. N. N. har sagt så og så og str. N. N. gjør så og så. Det er nærmest en glede å finne noe å peke på. Man er skadefro. Dette er på ingen måte Kristi sinnelag. Han sier: salige er de som nå sørger; for de skal trøstes. Sørger over de dårlige tilstander hos den enkelte så vel som hos menigheten som helhet. Disse skal trøstes. Gid mange av oss ble delaktig i denne sorg og i denne trøst.