194. Skinn og virkelighet

Så snart det forkynnes hvorledes gudslivet arter seg i sin utvikling, begynner man straks å modellere seg inn etter disse ytre tilsynekomster for et virkelig liv på en menneskelig måte. Noen er flinke til å få innpasset sitt ytre vesen og liv, så det straks står fullt av beundrere rundt om for å iaktta dette helgenbildet.

Dog, det er og forblir hykleri. Når Guds rike kommer inn i hjerte og sinn, da forsvinner all unatur og tilpyntet kristendom. Man blir naturlig, fast, urokkelig og ubekymret. Helligheten blir ikke lagt uten på, hvorfor anseelsen heller ikke blir så stor, som når man spiller komedie med sin kristendom. Hyklet fromhet tåler ikke å bli rystet, da mister man både mot og balanse. Jeg tror man som regel ikke hykler bevisst, dog hykleri er hykleri, hvordan man enn vender det. Ser man noe særskilt fromt, søtt og yndig, gjerne i forbindelse med menneskelig dannelse og fine manerer, da er man ikke langt borte fra hykleri. Satan har en fin smak, når det gjelder å sette menneskelig glans over noe. Og hvor mange lar seg vel ikke dåre av denne fromhet, og nettopp derved får hykleriet næring. Man liker å bli beundret og æret. Jesus hadde ingen anseelse, så man kunne ha lyst til ham. Sann gudsfrykt finner man hos et tjenende vesen, og ikke hos den man beundrer for alle de gode ord vedkommende har å si om seg selv både direkte og indirekte. Sann gudsfrykt skjuler sin fromhet, mens hykleriet må stille seg til skue for mennesker i en eller annen form. Den gudfryktige forventer sin lønn av Gud, men hykleren av mennesker. Hykleren brammer av sitt kjød, den gudfryktige skammer seg over det.

Men innen vår lille venneflokk finnes det vel ikke det minste grann av hykleri? Jo, dessverre — i massevis. La oss derfor legge vinn på å være som vi er innenfra og ut etter. Slutt med å beundre hykleri. Kan du ikke se det så be Gud om opplatte øyne.