193. Vår tids avguderi

Mine barn! vokt eder for avgudene. 1. Johs. 5, 21.

Hedningene har guder av tre og sten; men det er ikke bare disse synlige ting, der i seg selv er så verdiløse, som bringer så megen elendighet med seg. Saken er, at avguderi setter menneskene i forbindelse med onde ånder og mørkets makter. Disse har kun det ene mål, nemlig å forderve menneskesjeler. Jeg talte nylig med en misjonær fra India som fortalte atskillig om, hvorledes avgudsprestene sto i direkte forbindelse med onde ånder, at de tilba dem av frykt, fordi de var onde. De visste at Gud var god, derfor mente de det var unødvendig å be til ham, for han ville så allikevel ikke gjøre dem noe ondt.

All fordervelse i verden kommer av lysten. Lysten ligger ved fallet gjemt i hvert eneste menneske; for enhver fristes, når han drages og lokkes av sin egen lyst. De onde ånder får næring når mennesket følger sin lyst. Avguderi og synd hører derfor nøye sammen, og det er en seier for onde åndsmakter når de får mennesket til å synde. Derfor heter det, at vi har ikke kamp mot kjød og blod, men mot ondskapens åndehær under himmelrommet.

Når Johannes formaner mot avgudene, så mener han ikke bare disse av tre og sten, men mot havesyke, hor, vellevnet osv., som alt er avgudsdyrkelse.

Fråtserens gane er kostbar, han vraker mat som er god og nærende, når den ikke tilfredsstiller hans smak. Han ser seg om alle vegne etter det lekre og henter langveis fra det som kan kildre hans smak. Han spiser ikke for å leve, men lever for å spise og tilfredsstille sin buk. Sin tid øder han med omsorg for buken og sine dager henlever han i vellevnet. Han får ikke tid til å dyrke den levende Gud. Hedningenes avgudsofre var også beregnet på vellevnet; for de som gjorde prestetjeneste mesket seg med det, og de godtroende hedninger mente dermed å gjøre en velgjerning.

Drankeren lever også for å tilfredsstille buken. Men jo mer han drikker, desto mer skriker lysten i ham etter mer. Han ofrer all sin fortjeneste og får til vederlag en kropp som blir aldeles udyktig til arbeide. Hans hustru tæres hen i arbeid og slit for sine små, barna blir fillete og nakne, men lysten krever mer og mer. Der blir skilsmisse, og sosialkontoret må overta ansvaret for hans familie, men lysten krever sitt. Mannen mister arbeid og må tigge sitt brød, men den orm som ikke skal dø blir aldri tilfredsstilt. Den krever både kropp og sjel. Alt må på avgudens alter. Av slike finnes det i tusener rundt om i vårt land og i andre land. Der trengs visselig et kraftig varsko: Mine barn! Vokt eder for avgudene! Denne avguds alter styrtes ved å innskrenke seg til det høyst nødvendige.

Den havesyke har ikke tid til å dyrke den levende Gud. Han har bruk for alt mellom himmel og jord fra det minste kabelgarn og spiker til de flotteste villaer og biler. Han farter om alle vegne og ser seg rastløs om etter fortjeneste. Aldri finner han noen beleilig hvile, da Gud i stillhet kan tale til ham. De mest ytterliggående sparer på det høyst nødvendige for å få desto mer i banken, og ganske ofte kan man i avisene lese om rike tiggere, som er omkommet av hunger i sine filler. Havesyken er en ond åndsmakt, som tar livet av den person, som dyrker den.

Man kan vel med rette si, at alt som vender sinn og tanker bort fra den levende Gud er avgudsdyrkelse.

Vår tids sport krever både kropp og sjel og tid. Sporten dyrkes som en avgud. Fotballspillerne tenker og taler om fotball døgnet rundt. Under de store fotballkamper, når tilskuerne flokkes om banen i tusenvis, da er selv eldre folk så ivrig med i spillet, at tross det at de bare er tilskuere, så spenner de hverandre uvilkårlig i leggene, når spillets stilling er kritisk. Ingen har tid til å ofre noen tid på å tenke på sitt evige vel, nei de skal sparke fotball.

Det er mer nødvendig for dem å få vite hvilket fotballag som er gått av med seieren, enn å få høre om den frelse, hver eneste en av dem mer enn alt annet så nødvendig trenger.

Mine barn! Vokt eder for denne avgud! Løp heller for å vinne en uforgjengelig krans.

Barna lærer så smått og pent å dyrke en gud. Det er så uskyldig. All synd har jo i sin begynnelse så uskyldige blå øyne. De skal bare gå på danseskole. Men nå er saken den, at på denne “uskyldige” danseskole får man inn i teskjeer av livets storaktighet. De små får sine øyne opplatte for fine toaletter, pen gang og fine manerer. Man begynner å beundre det store og fine og se ned på det alminnelige med en viss forakt. Dette er avguderiets a.b.c., og er man riktig flink kommer man snart videre på den oppstukne bane. Hva danselæreren underviser i utad, det holder sjelefienden sitt stille foredrag om innad i menneskesjelen. Han forteller at man er noe og blir noe, og at man må lære å gjøre forskjell på folk, så man blir litt overlegen mot lavtstående og beundrere av alt som stort er.

Mine barn! Vokt eder for denne avgud.