192. Visdom og tjeneste

Kjøp visdom, og for all din eiendom kjøp forstand! Opphøy den, så skal den opphøye deg! Den skal ære deg, når du favner den. Ord. 4, 7 og 8.

Vi trenger visdom i all vår ferd både ute blant ugudelige og innen Guds forsamling. Vi trenger visdom innen familielivet og under sjelearbeidet.

For å kunne ferdes i visdom trenger vi nåde over vårt liv. Vi må be Gud om nåde til hjelp i rette tid. Vi trenger nåde over vårt vitnesbyrd og over alle våre gjerninger. Grunnlaget for at Gud kan gi nåde er den, at Jesus Kristus ved sin oppstandelse tilintetgjorde døden og førte liv og uforgjengelighet frem for lyset ved evangeliet. 2. Tim. 1, 10.

Når alt hos oss skjer i kjærlighet, da er i grunnen visdommen tilfredsstilt — selv om denne kjærlighet kan bli rikere på skjønnsomhet. Visdommen som helhet kan aldri fattes av oss mennesker, den må derfor oppdeles i en masse bud. Disse hellige bud bærer i seg visdoms ånd. Hold derfor budene, så blir du vis. Loven er nå innskrevet i hjertets kjødtavler, følg den og vær tro mot samvittigheten, så vil visdommen gjøre sitt inntog.

Vær ikke selvklok og selvgod. Legg deg aldri inn i andres arbeide. Når Gud har gitt et menneske en sjel å arbeide med, da la disse to i fred. Kom ikke du imellom som en tredjemann. Vær ikke lik Jannes og Jambres rede til å gjøre etter hva andre gjør før deg. Finn ut din egen gjerning i Kristus og befest ditt eget kall i ham. Vær ikke en av dem som trenger seg inn i en annens tjeneste. Jesus kom med nåde og sannhet. Når du har for deg en sjel som lengter etter mer av Gud, da forbered deg først selv, før du betjener ham. Vi trenger stor nåde selv, før vi meddeler Guds sannheter til andre. Djevelen kan også si sannheter, men det skal da kun tjene til å gjøre ondt. Når Jesus sier en sannhet, da gir han oss den i stor nåde, og da virker den frigjørende. Sannhet sagt i en satanisk ånd virker kun smerte og forargelse.

Vil vi derfor betjene en sjel, da la oss væpne oss for Guds åsyn med stor nåde. Ta aldri på en sjel med kalde fingre, det avskrekker kun. Når Jesus ble opphøyet ville han dra alle til seg.

La oss derfor være med på å dra til ham alle de sjeler som Gud leder i vår vei.

Det går altfor mange iblant oss og pusler med seg selv og sine gjenvordigheter, og som tilsynelatende aldri blir ferdig med det. La oss arbeide med andre mens gikten fortærer våre egne ben. Paulus ble selv ofret, idet han gjorde altertjeneste for andre. Filp. 2, 17. Man glemmer seg selv og sitt, aldri bedre enn når man gjør tjeneste for andre. Jeg så nylig på veggen hos en av vennene: “Frelst for å tjene”. Dette er naturlig og normalt; for Jesus kom ikke for å bli betjent, men for å tjene. Åndelig sykdom kan ha sin rot i mange ting. Først og fremst i hemmelige synder. Dernest kan man bli forsakt og mismodig under Herrens tukt, man kommer i mørke og slipper troen. Under alt må troen bevares. Jeremias sier: “Jeg er den mann som har sett elendighet ved hans vredes ris. Meg har han ført i mørke og ikke i lys. Om jeg enn ropte og skrek, lukket han til for min bønn. På mørke steder lot han meg bo, som de for lenge siden døde. Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer”.

Tross alt dette, så sier allikevel denne profet: “Herrens miskunnhet er det, at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennå ikke ende. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor”. Klagesangen 3, 22—23.

Vi må herav lære å holde ut i mørke, idet vi vet at Gud ikke kan eller vil slippe oss. Ingen hellig mann eller kvinne har noensinne sluppet fri fra dette Guds mørke. Selv Jesus ropte i sin siste nød: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg. Dog, troen holdt, han overlot sin ånd i Faderens hender, til tross for, at han tilsynelatende hadde forlatt ham. På denne måte ble Jesus troens fullender. Slipp ikke troen, når du er i mørke og mulm. Herren kommer igjen — full av barmhjertighet.

Så kan grunnen til at man mister balansen være den at man ikke står Satan imot fast i troen, så han derved flyr fra oss. Han opptreder som anklager over en eller annen ting. Man legger øret til, og fluen blir snart til en elefant, ja den blir så stor som berg, og tilslutt er tanken beskjeftiget med dette natt som dag, så søvnen flyr, og man blir nervøs og arbeidsudyktig. Alt dette kommer av, at man ikke opptar kampen mot ondskapens åndehær under himmelrommet, disse makter som Jesus beseiret på korset og la under sine føtter ved sin oppstandelse. Ef. 6, 12 og 1, 21. Ved tro seirer vi også over disse makter; for vår tro er den seier som har overvunnet verden. Vi er overført fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud. Satan har ikke makt over oss, når vi forblir i Jesus Kristus. Satan er mørkets fyrste, så når vi kommer inn i mørke, da kan det se ut som om man igjen er kommet inn under Satans makt. Men det er man ikke. Når den troende sjel kommer i mørke, da er det for at vi skal lære oss selv grundig å kjenne. Gud tar fra oss for en tid sitt lys og sin nåde, så vi blir igjen med vår egen heslighet som synes oss verre enn døden. Han belyser oss med sitt lys. Under dette bever man og forferdes, men Gud lar igjen sitt lys skinne inn i Kristi åsyn og lar sin nåde komme over oss. Da har vi i mørket lært en lekse vi nødig ville unnvære. Bli derfor ikke forsagt under Herrens tukt; for hvem er vel den sønn Herren ikke refser.

Noen sjeler jamrer seg meget under tukten og i mørket, andre bærer det stille og rolig for seg selv, så neppe noen merker det.

For den oppriktige skal det oppgå lys i mørket. Dette kan hende gang på gang, ettersom vi på veien føres frem fra lys til lys — og ettersom Gud alltid lar sitt lys stråle frem fra mørket.