191. Guds ild

Døperen Johannes sier: Jeg døper eder med vann til omvendelse, men han som kommer etter meg er sterkere enn jeg, han hvis sko jeg ikke er verdig å bære; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild. Matt. 3, 11.

Vi lærer herav at vann var nok til omvendelse. Det skjer en ytre renselse ved vannet. En ankerkjetting som hives opp fra en leiret bunn blir ren ved å spyles med vann og skrubbes. Også Johannes brukte skrubberen på mange av sadduseerne og fariseerne, når de kom for å døpes av ham, idet han sa til dem: Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede?

Dette er den frelse som de fleste kristne i dag har mottatt. Også Apollos var veltalende og sterk i skriftene, han var opplært i Herrens vei, og da han var brennende i ånden talte og lærte han grundig om Jesus, endog han bare kjente Johannes’ dåp. Ap. gj. 18, 24 og 25.

Skriften kaller denne omvendelse for “bare” Johannes’ dåp. Han er den som kom med vann og blod, Jesus Kristus; ikke bare med vannet, men med vannet og blodet. 1. Joh. 5, 6. Atter igjen får vi høre, at Jesus ikke “bare” kom med vannet.

La oss igjen tenke på ankerkjettingen. Skjønt den er vasket med vann og skrubbet ren, så er det allikevel atskillig rust og urenhet på den. Men tar man kjettingen og legger den på en stor sterk jernrist og gjør opp en kraftig ild under den, da løsner all rust og alt det som vannet ikke makter å fjerne. Kjettingen blir renset ved ild.

Således må det ild til for å fjerne den synd som henger særlig fast ved oss. Men nå er det ikke alle som tåler ilden, og så lar man seg kun rense med vann og lar det være nok. Også Moses hadde syn for dette, idet han undervist av Herren sier: Alt det som tåler ilden, skulle I la gå igjennom ilden så blir det rent; dog må det renses med renselsesvannet. Men alt det, som ikke tåler ilden, skulle I la gå gjennom vann. 4. Mos. 31, 23.

Peter taler til noen, som visselig kjente til dåpen med vann til omvendelse, men som ennå ikke var fortrolig med ilden: I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noe underlig. 1. Pet. 4, 12. Under ilden får man en prøve på, om sjelen vil stå imot synden like til blodet, og Herren sier: Dersom noen unndrar seg har min sjel ikke behag i ham.

Det er ikke tale om å kunne bli et åndelig menneske uten ved ilden. Derfor sier Paulus til korintierne: Og jeg, brødre, kunne ikke tale til eder som åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. Det var tretter og avind iblant dem. Ilden hadde ikke fått fjernet dette smuss. 1. Kor. 3, 1.

Vi har eksempler på, at det er mange som tror noe underlig er kommet over seg, når Guds ild kommer. Man vrir seg i smerte, tåler neppe å se folk, blir vrantne og gretne, så man skulle tro ilden gjorde dem enda mer syndige. Dette kommer av, at de ikke har kraft nok til å bære smerten hos seg selv, hvilket man selvfølgelig skulle og burde gjøre. Men så en vakker dag løsner rustkakene og smusset forsvinner ved ildens hete, og man smiler atter som en sol og ville for alt ikke ha unnvært ilden. Dog har man følelse av skam over ikke å ha tålt ilden bedre enn man gjorde. Og det med rette. For det står skrevet: Syndere bever på Sion, skjelvet har grepet vanhellige. Hvem kan bo ved fortærende ild? Hvem kan bo ved evige bål? Jo, den som vandrer i rettferdighet og taler hva rett er, som forakter vinning av undertrykkelser, som ryster sine hender, så han ikke rører ved gaver, som stopper sitt øre til for ikke å høre blodråd, og som lukker sine øyne for ikke å se på ondt. Es. 33, 14 og 15.

Vår Gud er en fortærende ild. Frykter man ilden, så er det fordi man elsker synden og seg selv mer enn Gud. De gamle profeter gjorde tjeneste ved Guds ild. Elias sa til Ba’als profeter og til folket, at de skulle slakte to okser og legge den ene på deres eget alter for Ba’al, men han ville ta den annen okse og legge på Herrens alter. Ba’als profeter ropte på sin Gud fra morgen like til middag, og de hinket omkring alteret og ropte: O, Ba’al, svar oss! Men det var ingen røst og ingen som svarte. Da sa Elias, at folket skulle trede nær til ham, og han istandsatte Herrens nedbrutte alter og la veden til rette og hugget oksen i stykker og la den på veden. Og han fylte fire krukker med vann og øste det utover brennofferet og over veden inntil tre ganger, så vannet fylte graven omkring alteret.

Da trådte Elias frem og ba til Herren, og Herrens ild fortærte brennofferet og veden og steinene og støvet; og vannet som var i grøften oppslikket den. Og alt folket falt ned på sitt ansikt og sa: Herren, han er Gud! Herren, han er Gud! 1. Kong. 18, 24 og flg.

Den som er tro mot Gud i det lys han har, han vil komme inn i Guds ild. Når ilden lyser på avstand, da kan man fryde og varme seg i dette lys; men når man kommer inn i ilden, da fortæres både offeret og de bånd som bandt det til alteret. Gud bruker ofte mennesker for å binde oss fast til alteret; men når ilden faller, da fortæres båndene sammen med vår egen urenhet. Det heter at vi skulle ha salt hos oss selv og holde fred med hverandre. Men man kan vel også gjerne si: Ha ilden hos deg selv, likesom det er din egen urenhet den skal fortære, og la ikke ildens smerte gå ut over andre.