190. Døm selv hva rett er

Troens lydighet er det rette grunnlag for virkelig frihet. Ingen kan fortsette å leve i virkelig frihet uten å leve i lydighet mot troen.

Nå er det en frihet fra lovens forbannelse, idet man oppgir sitt eget strev med å bli helliggjort etter lovens krav. Man får øynene opp for, at det gamle menneske med sine beste gjerninger er dømt og fordømt til døden på korsets tre. Det er en stor lettelse å få syn for dette og hvile ut etter kanskje mange års slit og slep som lovtrell. Loven er blitt vår tuktemester til Kristus. Det gamle menneske var nede av korset og gjorde store anstrengelser for å tekkes Gud. Men det ble av lovens hellige krav drevet til korset. Nå heter det: Den rettferdige, ved tro skal han leve. Tro på Kristus og hans fullbrakte verk for oss setter oss i stand til, at Guds verk kan bli fullbrakt i oss. Tro uten gjerninger er død. En synder må tro på Jesu gjerninger for seg, og den som er frelst må tro og la Guds gjerninger bli fullbrakt i seg. Der må gjøres forskjell på hva som gjøres for meg og det som gjøres i meg. Det som gjøres for meg er nåde, men det som gjøres i meg er rettferdighet. Nåden er ikke det endelige, men nåden skal opptukte meg til rettferdighet. Først når vi oppnår rettferdighet kan vi med apostelen Paulus si: Hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves.

Nå blir som oftest Guds nådesverk mot sjelen betraktet som virkelig frihet. Det står intet sted at nåden frigjør, men at sannheten frigjør. Jesus kom med nåde og sannhet. Altså kan der ikke være tale om virkelig frihet uten ved sannhet. Nåden kan benåde en forbryter, men den tar ikke bort dommen over ham. Han er og forblir en benådet forbryter. Sannheten derimot tar livet av forbryteren, og han blir i oppstandelseskraften virkelig fri. Den som mister sitt liv, han finner livet. D.v.s. den som tåler å høre hvor heslig han er, han mister tilliten til seg selv og blir helt og holdent avhengig av Kristus. Sannheten frigjør ham fra “seg selv”. Det må gjøres forskjell på en frigjørelse fra lovens forbannelse og på å være frigjort fra seg selv. Frigjørelsen fra “selvet” er en langvarig prosess, som vel ingen levende skapning uten Jesus Kristus helt og fullt er blitt frigjort fra. Vi løses under helliggjørelsen ved Kristi lidelser og død mer og mer fra oss selv, men da Kristus overgår all erkjennelse, så er målet langt borte for vår fullendelse, selv om vi løper av alle krefter og glemmer alt det som er bak.

Loven er et lys utenfor legemet for å dømme synden utenfor legemet. Himlenes rikes lys er inneni oss og vil dømme og fordømme synden i kjødet. Herved blir det sant: Det som var loven umulig osv. det gjorde Gud, idet han sendte sin sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet. Åndens lov har frigjort meg fra syndens og dødens lov — i Jesus Kristus. Legemet er dødt på grunn av synd, og ånden er liv p.gr. av rettferdighet. Legemet kan på denne måte ved Guds kraft bli fremstilt som et levende Gud velbehagelig offer. Dette er vår åndelige gudsdyrkelse.

Frelsen ved Jesu liv forutsetter at vi er frelst ved hans død; for han døde for våre synder, men er oppreist og lever for vår rettferdiggjørelse. Les Rom. 5, 10.

Dersom vi lever i Ånden og vandrer i Ånden, da lever vi i frihetens fullkomne lov. Nå går det an å se tilbake til den tid man ble frigjort fra lovens forbannelse og tro seg fremdeles hensatt i denne frihet uten noensinne å ha tatt det så nøye med troens lydighet. Nettopp heri bedrar man seg selv. Så snart man er ulydig mot troen, er man atter undergitt en trelldoms ånd til frykt. Frihet og lydighet går hånd i hånd; for der hvor Guds Ånd er der er frihet, selv om man lider døden etter kjødet.

Kunnskapen om frihet gjør meg ikke fri, friheten må oppleves. Friheten i Ånden slipper aldri kjødet løs, det er og må være på korset. Hvor man gir kjødet frihet ender det alltid ute i synd og ugudelighet. Der kan ikke samtidig være frihet både for ånd og kjød, ettersom disse to står hverandre imot. Skal Guds ånd regjere i våre hjerter, og er Kristus helliget som herre der inne, da må kjødet knebles og korsfestes på forbannelsens tre; men er til motsetning kjødet herre, da må Guds ånd vike og Satan og hans åndsmakter tar da styring. Litt halte til begge sider gjør lunken og sløv, og det ender gjerne med, at man blir en fiende av Kristi kors og en fiende av de Guds redskaper som forkynner Ordet om korset. Dersom man under slike omstendigheter tror seg å eie Kristi frihet, da bedrar man seg selv.

Den idelige forkynnelse om synd og nåde er intet annet enn å opplære folk til ikke å ta det så nøye, for det er jo nåde å få inntil sytti ganger syv ganger på en dag. Det blir å stampe “på stedet marsj”. Jesus er veien, sannheten og livet, man kommer ikke frem på veien, man kommer ikke til sannheten og ikke til livet, man kommer ikke forbi dette å synde og få nåde. På dette program lever man hele livet til ende uten noensinne å komme frem til Kristi frihet, til sannhet og et virkelig liv i Kristus Jesus. Noah var en “rettferdighets prediker”; men det må vel sies om de fleste forkynnere, at de ikke er rettferdighets forkynnere, men “nådens forkynnere”. Det skal nemlig predikes rettferdighet; for det er å tale som Guds ord. Når folket da får se seg selv i dette speil, da får man øye på sine mangler, trenger inn på Gud og får først da den nåde som opptukter til rettferdighet. Når lys blir kastet inn i mørket, da blir det Guds dom i hjertene, da blir det skrik og nødrop, bedrøvelse etter Gud og spørsmål om hva skal vi gjøre.

Her får man et alter å ete av som de ikke har rett til, som tjener ved teltet. Det å tjene ved teltet er den idelige tjeneste med å synde og få nåde. Vi kan gjerne kalle den for “en sytti ganger syv tjeneste”. Guds folk kaster bort sin kostbare tid ved bare å holde på med dette. Vi skal jo den resterende del av vår levetid leve etter Guds vilje og ikke etter menneskelige lyster. Gjør vi det, da vandrer vi i lyset og får kjenne lysets dommer i vårt indre vesen, da renser Jesu Kristi Guds sønns blod oss fra all synd, d.v.s. den synd som er i kjødet, og da har vi samfunn med hverandre. Ingen må tro, at den som vandrer i lyset samtidig lever i synd, så Kristi blod skulle rense bort bevisste gjørlige synder. Det er ute i mørket man gjør mørkets gjerninger. Men disse som vandrer i lyset lider med Kristus under lysets dommer, de renser seg etter lysets krav og går på denne måte fra lys til lys, fra kraft til kraft. Her har vi samfunn med hverandre; for kun her er de helliges samfunn. Man får aldri samfunn bare ved å synde og få nåde. Det er i rettferdigheten, i sannheten og lyset vi har samfunn. Om en mann har gjort meg meget ondt, og han ber meg om tilgivelse, og jeg tilgir ham endog av hjertet, så kan vi allikevel ikke ha fortrolig samfunn, før han ved sitt liv har bevist, at han virkelig har omvendt seg. Nå er det i massevis av predikanter, som er så fortumlet i sitt virke og sitt mørke, at de tror for ramme alvor, at det er noe galt fatt når en mann i Guds kraft begynner å få seier over synden. Det tilhører i deres øyne den “gode gamle rene lære” å synde daglig, og så hver kveld få nåde for alle uhumskheter. Kan man undre seg over at tobakkspipen i tide og utide henger i munnen, og at alle slags urettferdigheter trives utmerket under dette såkalte “nådens dekke”; for når kvelden kommer kaster man jo all sin ondskap i “nådens hav”. Hvor blir det så av de helliges rettferdige gjerninger, som er det fine kostelige lin, som bruden skulle iføre seg? Man sier jo selv, at det er forkastelig alt hva man har gjort, og at samvittigheten fordømmer. Det må da være en skitten kledning, ettersom det er skitne gjerninger, som hver eneste kveld trenger en vask.

Den som vandrer i lyset vasker seg ikke bare hver kveld, hver eneste gjerning dagen lang blir vasket i dommens lys, ved Jesu blod. Han har ikke opphopet en hel storvask som skal renses i nådens hav, han renser sine klær i blodet. Jesus kom nemlig ikke bare med vannet, han kom også med blodet. Vannet er for det ytre, blodet for det indre.

Mange skulle rense seg hvite og lutre seg, og ugudelige skulle handle ugudelig, og ingen ugudelig skal forstå det; men de forstandige skal forstå det. Dan. 12, 10.

Om disse ord har vært forseglet inntil i dag, så bryt nå seglet så vil du forstå det. Seglet brytes på den måte, at man renser seg selv fra all kjødets og åndens besmittelse og fullender sin helliggjørelse i Gudsfrykt, d.v.s.: at man resten av sitt liv lever i troens lydighet etter Guds vilje.