189. Herren har sagt han vil bo i mulmet

Israels barns sinn er blitt forherdet; for like til denne dag blir det samme dekke liggende, når de leser den gamle pakt, uten at det blir åpenbart, at den oppheves i Kristus. 2. Kor. 3, 14.

Legg merke til, at fordi sinnet var forherdet ble dekket liggende. Sinnets forherdelse snører hjertet sammen og utelukker Guds åpenbarelser, men et åpent sinn og et åpent hjerte følges ad. Når det omvender seg blir dekket borttatt.

Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet som av Herrens Ånd.

Med utildekket åsyn menes her et åpent hjerte og et mottagelig sinn. Vi skuer Herrens herlighet og blir forvandlet. Ikke forandret, men forvandlet. Merk forskjellen. Forvandlingen skjer derved, at man lar seg belyse av Guds lys i Kristi åsyn. Kristus vil nemlig ikke ha herligheten for seg selv, han vil at den herlighet som Faderen ga ham også skal komme over oss.

Forvandling til likhet med hans bilde skjer allerede nå. Et ordspråk sier: Si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er lik. Har vi omgang med Jesus Kristus i det daglige liv, og skuer man til stadighet inn i hans åsyn, da blir vi ham lik. Til motsetning vil den ugudelige, som stadig omgås sine likesinnede blir mer og mer lik ham fra hvem all ugudelighet har sitt utspring.

Derfor, da vi har denne tjeneste, ettersom vi har fått miskunn, så taper vi ikke motet. 2. Kor. 4, 1.

Hvilken tjeneste mener apostelen her? Jo, han mener tjeneste for ånd og for en ny pakt. Han var tjener for den lov som var innskrevet i hjerte og sinn. Derfor kom han til hedningene for å virke i dem troens lydighet, d.v.s. lydighet mot de lover som allerede var innskrevet i deres hjerter. Rom. 1, 5 og 16, 26.

Når man hører Guds Ord blir det til ingen nytte, dersom det ikke smelter sammen med troen i hjertet. Beviset for at ordet smelter sammen med troen ligger deri, at man gjør hva man tror. Dette er troens lydighet; for troen er død uten gjerninger. Når Ordet blir trodd ter det seg virksomt, og ved denne virksomhet skjer forvandlingen etter Guds Sønns bilde fra herlighet til herlighet. Når man hører Guds Ord og ikke gjør deretter, da får man visstnok som i et speil se et bilde av seg selv med alle mangler, men man glemmer straks hvordan man ser ut. Av denne grunn kan det ikke skje noen forvandling, og Ordet ter seg ikke virksom.

Hva er nå mest lønnsomt enten å høre Ordet gang på gang og ikke gjøre deretter eller å høre og gjøre? Som regel kommer man ikke lenger enn til å høre Ordet, da man er redd for å komme frem i lyset med alle onde gjerninger. Gud begynner nemlig ikke å forvandle et menneske etter Sønnens bilde, før han grundig har fått renset oss fra fordums synder. Disse må da frem i dagslyset, ettersom vi er dagens barn. Men frem til lyset vil de ikke komme, fordi deres gjerninger er onde, og så blir man gående der og høre; for man har jo trang til det, men det blir aldri noe av å gjøre. En følge av dette er at man forblir i døden og i mørket; men når man blir gammel møtegjenger får man et ytre skinn og et religiøst anstrøk, som ikke er annet enn den gamle surdeig fariseerne i gamle dager var besjelet av. Det varer heller ikke lenge, før man er interessert i den religiøse organisasjon, og som sådan er man straks med i styret. Hva vil dette si? Jo, gamle Adam er med i styret. Kommer det da virkelig frelste sjeler inn i en slik forsamling, så kommer de rett i armene på tyver og røvere. Kan man undres over at ikke Gud kan velsigne og legge medlemmer til en slik menighet, hvis styre står der fullt rustet med alle kjødets kjennemerker. Nyfrelste mennesker er henvist til å dø midt i menighetens kalde favntak; for den minste guddommelige livsgnist blir betraktet som opprør mot menighetens eldste. Man forfølger Kristuslivet med likeså stor nidkjærhet som hin tids fariseere, og det gjelder nå som den gang, at Kristuslivet er forbryteren, men de selv er de sanne rettroende, som har følelsen av ansvar for at den riktige lære blir rett forvaltet. Mørke, mørke, mørke!!! Ja gid dette deres lys ville bli belg mørke for dem, kanskje de da kunne reddes ved Guds lys i mørket.

Men vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke frem med list, heller ikke forfalsker vi Guds Ord.

Hvem farer frem på snikveier, hvem bruker list og hvem forfalsker Guds Ord uten de som prediker Guds Ord uten å være født ovenfra ved Guds Ord, og som hater lyset, fordi deres gjerninger er onde. Ordet om korset virker på dem som et rødt klede for en okse. Man hater lys, kors og lidelser, fordi man ikke vil slippe det som doms- og fortærelses Ånd vitner om skal renses bort. Bare noen få ord talt i Guds lys virker ubehagelig. Det vitner om noe gammelt uoppgjort der nede i hjertebunnen, og det er som om all religiøs «hygge» blir borte, når noe minner om dette. Dog, Jesus kom ikke med «hygge», men han kom for å «bygge» oss opp til en Guds bolig i Ånden.

Den som skal forvandles etter Sønnens bilde må være kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem og til englenes mange tusen, til høytidsskaren, og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevne i himmelen og til dommeren som er alles Gud, og til åndene av de fullendte rettferdige, og til Jesus, mellommann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels. Hebr. 12, 22 og flg.

Ingen kommer dit uten å være født ovenfra ved Guds Ord som lever og blir evinnelig. Kun disse kan høre ham som taler fra himmelen.

For Gud som bød at lys skulle skinne frem av mørke, han er den som også har latt det skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle frem fra oss.

Hvorfor står det, at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle frem fra oss? Jo, fordi Kristus er mellommannen, og han gir oss lys porsjonsvis, så vi kan være i stand til å gå fra lys til lys. Ingen kan se inn i Guds åsyn, derfor måtte Moses se ham bakfra. Den som har synder og uoppgjorte ting på samvittigheten kan ikke se inn i Kristi åsyn, han har vanskelig nok for å se et menneske i øynene. Når man da ikke kan se Kristus i hans åsyn, så kan heller ikke kunnskapen om Guds herlighet stråle frem fra et slikt menneske. Dette er kjennemerket på de som står for Kristi åsyn og de som ikke står der.

Gud bød at lys skulle skinne frem fra mørket. Mon han ikke byder det samme i dag. Det er en kjensgjerning, at hver den som ber Gud om lys, han kommer i mørke. Hvorfor det? Jo, fordi det lys man tror seg å ha, er ikke annet enn mørke. Lyset skinner i mørket, og mørket tar ikke imot det. Hvorfor? Fordi man tror at mørket er lys. Hvor stort er da ikke mørket. Når derfor det lys vi har i oss blir hva det i sannhet er, nemlig mørke, da tenner Gud sitt lys i dette mørke; for Herren har sagt han vil bo i mulmet. Veien til Guds lys ligger derfor gjennom mørket. En sønderknust og sønderbrutt ånd skal Gud ikke forakte. En sådan sjel er i det mørke hvor Gud selv vil bli hans lys. Salige er de fattige i ånden; for himlenes rike er deres. Disse har mistet sin rikdom og troen på sitt eget lys, det er blitt mørkt for dem, derfor er de salige i det lys himlenes rike kaster inn i deres formørkede sjel.

Lærde teologer som tror seg å ha fått lys ved sine studier har dette til rest å komme inn i mørke for å få lys. Egyptens visdom er mørke, mens der er lyst i Gosen. Naturmennesket fatter ikke det som hører Guds ånd til — ikke engang når det studerer til prest. De skriftlærde og fariseerne hadde viktige konferanser med Herodes, han som sto Jesubarnet etter livet, om hvor Jesus etter skriftene skulle fødes. Mens hyrdene på marken og de vise fra Østerland ved åpenbarelser fant frem til krybben hvor Jesus lå, sto de skriftlærde i hver sin synagoge og prediket Moses og profetene etter den døde bokstav — uten å finne frem til den frelser Moses og profetene vitnet om. De holdt seg til de store, og det var naturligvis en stor ære for dem å få en intim konferanse med Herodes. Simeon og Anna konfererte med helt andre krefter, og de fant frem. Var ikke hin tids skriftlærde i belg mørke? Og allikevel trodde de seg å være i lyset. Mon de skriftlærde har forbedret seg siden hine dager?

Vi lærer herav, at Gud i sin visdom byder lys skinne frem av mørke. Det lys som ikke skinner frem fra mørket er ikke Guds lys, men kun et innbilt lys — er irrlys. På denne måte har Gud satt grenser for sitt lys, så ingen kan finne frem til det uten ved selverkjennelse, ydmykhet og fattigdom i ånden. Derfor, ber du til Gud om lys, da kommer du først i mørke. Det er i dette mørke Gud gjør sjelen ydmyk og fattig, så den modnes for å kunne motta Guds lys. Alt i naturen modnes også i mørke, bare tenk på de lange høstkvelder og netter, da korn og frukter modnes.

Når en predikant taler ut av sitt eget lys over Guds Ord, så godt han formår, da blir det ikke evangelium, men lov. Evangeliet fordrer full oppgivelse for å kunne virke. Det skinner kun i mørke og frem fra mørke.

Av samme grunn kan høyt lærde teologer tumle og famle slik — selv med begynnelsesgrundene i Guds Ord, at de som ansees som ulærde, men har fått Guds lys, gruer seg for å høre på dem. Der eksisterer ikke klare linjer i noe av det de presterer. Apostelen Paulus sier om korintierne, at de var småbarn i Kristus, når der var tretter iblant dem. Vi er vel noksom vitner til tretter innen den teologiske verden i våre dager. Verdslige aviser bærer uenigheten ut over det ganske land, ja endog til utlandet. Man tretter om hellige ting for dyrets (verdens) åsyn. Vitner dette om forståelse av Guds mørke og Guds lys? Nei. Man er midt i sitt teologiske lys i belg mørke. Det er likeså mørkt som den gang Herodes etter hin tids teologers anvisninger famlet seg frem i mørke for å drepe Jesubarnet.

Johannes så en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr, som var fullt av bespottelses-navn og hadde syv hoder og ti horn. Og kvinnen var kledd i purpur og skarlagen og lyste av gull og edelsteiner og perler; hun hadde et gullbeger i sin hånd, fullt av styggheter og av hennes horelevnets urenheter, og på hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden. Og jeg så kvinnen drukken av de helliges blod, og av Jesu vitners blod, og jeg undret meg storlig, da jeg så henne. Åp. 17.

Hvem er denne kvinne uten den umåtelige store hær av uomvendte, statsunderstøttede prester? Ved en kvinne smykket i purpur og skarlagen forstår man noe tiltrekkende og hemmelig. Hun hadde et gullbeger i sin hånd fylt med hennes horeriers urenhet. D.v.s. at hun alltid har fungert som prest for det dyr hvorpå hun sitter og hvorfra hun henter alt til sitt livs opphold. Kvinnen var drukken av de helliges blod. Hun foreslo og dyret slo i hjel.

Helt fra gammel tid hadde verden en prestestand på sin side i den store hop av falske profeter, der var medvirkende til at Guds profeter ble slått i hjel. På Jesu tid hadde verden en prestestand som av avind grep Guds Messias og fikk ham korsfestet ved romerske soldaters hender. I den romersk katolske kirke har man ansett det som sin plikt å utrydde hver den som hadde en gnist av Guds lys i sin barm. Selv her i vårt land trodde man å gjøre Gud en tjeneste ved å få uskadeliggjort Hans Nielsen Hauge. Nå i vår tid sitter prestestanden så løst i dyrets sadel, at de har full møye med å holde seg fast. Dersom de følte seg trygge der som i gamle dager, da skulle de virkelig troende nok ennå engang få føle Satans gloende pile fra den kant.

Alt dette kommer av, at man tror seg å være i lys, og det er dog mørke. Johannes døper kom for å lyse for dem som satt i mørke og dødsskygge. Luk. 1, 79. Gud har fridd oss ut av mørkets makt, og han har satt oss over i sin elskede Sønns rike. Vi har derfor intet samfunn med verdens herrer som regjerer i denne tids mørke, vi har tvert om kamp imot dem, selv om de er teologer og tror seg å ha lys.

Guds rike er ikke av denne verden og underholdes heller ikke av denne verden. Verden underholder en skjøge.