187. Blir synden i kjødet uttatt ved åndens dåp

Romernes tro var navnkundig i hele verden, Rom. 1, 8, men allikevel finner Paulus det nødvendig å skrive: La derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme. Rom. 6, 12. Dersom synden var uttatt av det dødelige legeme, ville apostelens formaning om ikke å la den herske være ganske overflødig. Når man lærer at synden ikke lenger eksisterer i legemet, da faller det av seg selv at man ikke behøver å våke over den. Herav kommer masse fra fallene. Men Jesus sier: En ting sier jeg til eder alle: Våk!

Når man våker over, at synden i kjødet ikke får herske, da er man korsfestet med ham. Vi har fått kraft dertil ved den Helligånd, så ingen behøver å trelle med dette. Synden i kjødet (som også kalles syndelegemet). Rom. 6, 6, vil her under bli til intet. Når synden i kjødet ikke får næring, da dør den. Det liv vi har fått i Gud vokser seg her under sterkt og opptar plassen. Under denne helliggjørelsesprosess blir det sant: Vi som lever hengis stadig i døden for Jesus skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.

Det er ingen fordømmelse for dette å ha synd i sitt kjød, for det er nedarvet, men det er fordømmelse for å gjøre synd, d.v.s. la synden i kjødet herske.

Synden ligger på lur ved døren, til deg er dens attrå, men du skal herske over den. 1. Mos. 4, 7.

Dersom vi vandrer i lyset (Legg merke til, at i lyset vandrer kun de hellige) likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans sønns blod renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7.

Hvilken synd skal det være tale om å bli renset fra, når man vandrer i lyset? Det kan umulig være syndige gjerninger, som er kalt kjødets gjerninger Gal. 5, 19. For horkarer og mordere kan ikke sies å vandre i lyset. Dersom noen vil grunne på Herrens lover, Salme 1, da skal han finne ut, at det er den iboende synd, eller syndelegemet, som hentæres ved blodets rensende makt, når man vandrer i lyset. Satan mister all sin makt; for han er kun fyrste for dem som vandrer i mørket.

Nå sier Johannes videre: Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv og sannheten er ikke i oss, 1. Joh. 1, 8.

Er det ikke nettopp det alle gjør, som sier at synden er uttatt ved åndens dåp. De dårer seg selv. Personlig har jeg for år og dager tilbake kjempet ut så mange kamper med mennesker som har forsvart denne lære, så jeg flere enn en gang følte meg syk, ja dødstrett, både til kropp og sjel. Men jeg har også vært vitne til, at en hel hop av dem er falt i hor, drikk, bedragerier av alle slags og skilsmisse. Ja, enkelte er endog havnet på sinn syke anstaltene til byrde for samfunnet.

Når det heter, at enhver fristes, når han drages og lokkes av sin egen begjærlighet, da må vi forstå, at det eksisterer noe som heter begjærlighet i vårt kjød, og at det går an med sin frie vilje å tilfredsstille dette begjær, men at det også går an å stå lysten imot. Når nå mennesker, som sier og lærer at synden er uttatt av sitt kjød, allikevel faller i hor, da beviser jo det, at lysten har vært der allikevel. For det er vel soleklart for enhver, at man først må se på en kvinne for å begjære henne, før man bedriver hor med henne. Er dette vanskelig å forstå??? Ak og ve, at ledere av Guds folk skal være så tungnemme til å fatte.

Kjødet strider mot ånden og ånden strider mot kjødet, for at vi ikke skulle gjøre hva vi vil. Her har vi det samme igjen. Hva er det å stride troens gode strid uten dette å stille seg som lydhør og villig for ånden og så stride troens kamp mot sitt eget kjød. Noen sier, og de som gikk hen og syndet sa alle som en: Det er trelldom!!! Jeg for min del priser Gud for denne trelldom, om den skal kalles så; for den har bevart meg gjennom mangehånde fristelser like inntil dette nu. For min egen del har jeg et penere navn på denne uavlatelige kamp mellom kjød og ånd. Jeg kaller den for «troens gode strid» og vil råde enhver til å kalle det med samme navn; for det er skriftsmessig. 1. Tim. 6, 12.

Korintierne var en Guds menighet som var gjort rik på alt, på all lære og all kunnskap, og der fattedes dem ikke på noen nådegave 1. Kor. 1. kap. Men allikevel hadde de saker mot hverandre, og de gikk så langt, at de overga til verdslige domstoler, til vantro mennesker, å skaffe seg rett. 1. Kor. 6, 7. De fant seg, på ingen måte med glede i at man frarøvet dem deres gods. Hva var grunnen??? Selvfølgelig synden i kjødet, havesyken!!! Er det vanskelig å forstå dette??? Hva lærer man på vår tids bibelskoler om slike ting??? Tilhører det, det ufattelige, det mystiske??? Jeg for min del tror det tilhører barnelæren. Ja endog ute i verden forstår man greit og klart, at den mann og kvinne som lever åpenbart etter sine lyster i kjødet ikke har noe med Kristus å bestille.

Den som påtar seg det vanskelige verv å stå i spissen for en eller annen kristelig flokk for å gjøre menighetstjeneste og være menighetens tjener, han bør først selv være prøvd. 1. Tim. 3, 10. Likeså bør han være dyktig til ved personlig disippelforhold å iaktta disse Jesu siste ord:

Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde det jeg har befalt eder. Matt. 28, 19 og 20.

Når man selv iakttar å holde det Jesus befaler og dernest lærer andre det samme, da vil vi med rette si om en sådan: Velsignet være den som kommer i Herrens navn.