186. Tro og forstand

Mange indre konflikter blant Guds folk kunne unngås, hvis vi kunne skille mellom en vandring i tro og en vandring etter forstanden.

Ved tro ofret Abraham Isak, den gang han ble fristet; ja sin enbårne ofret han som hadde fått løftene. Hebr. 11, 17.

Abraham ble fristet den gang han ofret sin sønn. Forstanden plaget ham; for det var jo denne Isak der skulle bli til et folk som havets sand og himmelens stjerner, og nå skulle han ofres. Om Abraham hadde fartet om og rådført seg med kjød og blod, d.v.s. mennesker som dømmer etter forstanden, da var han visselig blitt fraplukket all sin tro, og Isak var ikke blitt ofret. Men nå beholdt Abraham saken for seg selv og realiserte sin tro ved gjerninger.

Alltid er der konflikt mellom forstand og tro. Når man innen menigheten skal handle i en eller annen retning, da håndhever forstanden og forstandsmennesket det ene og troen og trosmennesket det annet. Men alltid bærer det den vei at troen seirer over forstanden. Derfor sier Skriften: Vår tro er den seier som har overvunnet verden. Hva er så å gjøre? Jo, vi må i enhver sak, før vi påstår og håndhever noe, ransake oss selv, om vi er i troen eller om vi bare bruker forstanden uten å være i troen. Gideon, Baruk, Samson, Jefta, David, Samuel og profetene seiret ved tro over kongeriker, håndhevet rettferdighet, oppnådde løfter, stoppet gapet på løver, slukket ilds kraft, fikk styrke etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike.

Elisabeth sier om Maria: Salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren. Luk. 1, 45.

Den som vandrer i tro, han vandrer i forstandens mørke, men når gjerningene er utført ved tro, da blir forstanden opplyst. Troen tilegner seg Guds forstand og setter egen forstand til side. Dog er det å merke, at man kan ikke være uforstandig og ikke vandre etter forstanden, så lenge man ikke har troen levende for seg. Men det øyeblikk troen melder seg, blir forstanden oss kun en fristelse, som den ble for Abraham. Hva er så å gjøre innen en menighet, hvor både forstanden og troen vil råde. Jo, der blir krig; men her har vi Guds ord for, at vi skal stride troens gode strid. Denne kamp skal vi ikke unndra oss av pur beskjedenhet for forstanden; for vi har løfter om å seire ved tro og ikke ved vår forstand.

Georges Müllers forstand kunne ikke ha underholdt flere tusen barn, men ved tro kunne han klare det.

Herren har sagt han vil bo i mulmet. Hvilket mulm? Jo, forstandens mulm. Når vårt lys blir som mulmet, da først kan Herrens lys skinne for oss. Da Egyptens herlighet og hoffets herlighet ble som mulm for Moses, da nektet han med glede å kalles Faraos datters sønn. Det var tro. Sara så på sitt utlevde legeme og hennes forstand ble som mulmet, men i dette mørke skinnet troens lys for henne. Maria kjente ikke til mann og allikevel skulle hun føde en sønn. Hendes forstand sto stille, den ble som mulmet, men Herren bodde i dette mulm.

Vær derfor, kjære sjel, ikke snar med din forstands påstander; for den som tror haster ikke, og den som søker troen bier på Herren og handler ikke straks etter forstanden. Jesu brødre rådet ham til å dra opp til Jerusalem til høytiden, men Jesus sa: Dra I opp til denne høytid; for eders tid er alltid forhånden, men min tid er ennå ikke kommet. De vandret etter sin forstand, og den var alltid rede til å si hva rett var i deres øyne. Jesus derimot vandret i tro, og hans time falt ikke alltid over ett med forstandens time.

Dette må praktiseres til bunns for å kunne bli forstått. Derfor er Gud trofast, når han gir troens barn Abrahams forjettelser til eie. Dette er Isak, hvis mor Sara er det Jerusalem som er der oventil. Forstandens barn nedstammer fra Ismael, hvis mor Hagar er det Jerusalem her nedentil. Man må derfor ikke undres over at forstandens barn forfølger troens barn, og at Ismael kivdes med Isak om eiendomsretten til det forjettede land. Dog, hva sier skriften? Trellkvinnens sønn skal ingenlunde arve med den frie kvinnes sønn. D.v.s. de som stoler mer på menneskeforstanden enn på Guds forstand, de skal ikke arve. Men de som ved tro søker Guds forstand og setter sin egen til side, de skal arve.

Her lever to hovedslags kristne i verden. Det er forstands kristne og troens kristne. Ismael og Isak. Til hvilken av disse regner du din kristendom? Er du meget fornuftig? Vet du alltid hva rett er? Eller er du av dem som alltid er tvilende, men ikke fortvilende, som alltid bier og speider, inntil troen griper det usynlige.

Det synes kjekt og ærefullt til enhver tid å vite god beskjed om alle mulige ting. Men troens mann må bie på Herren, siden kan han, når mørket er blitt tilstrekkelig stort, favne Guds lys over saken. Dette skjer for at dette skriftens ord skal bli sant:

Gud gir ikke noen sin ære, og uten meg kan I aldeles intet gjøre.