185. Guds menighet og menneskemenighet

Guds Ord omtaler ikke menigheten som en samling mennesker, som samles nå og da som tilhørere om en eller annen person. Menigheten er sammensatt av individer, som alle er lemmer på Kristi legeme. Alle har hverandres behov likesom øyne, ører, armer og ben har bruk for hverandre på legemet, og det ringeste og mest uanselige lem tillegges størst ære. Lemmelivet kommer til syne hvor kjærligheten og Åndssamfunnet får råde og hvor lemmene er levende. Menigheten er kjød av hans kjød og ben av hans ben: for vi er alle døpte med en ånd til å være ett legeme, d.e. menigheten. Den er korsfestet etter kjødet men gjort levende etter ånden. Den er oppskrevet i himmelen, men gjør sin gjerning på jorden. Lemmene tjener som apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere til de hellige gjøres fullkomne i tjenestegjerning. På denne måte blir det liv i menigheten, ved den innbyrdes hjelp og ved hvert enkelt lems tilmålte virksomhet. Der blir likevekt og enhet innen menigheten, det vokser frem som et levende organisme, hvor Guds Ord predikes med Ånd og liv, og hvor kors og død blir forkynt over alt kjød og kjødelighet.

Med henblikk på ovenstående vil man forstå hvor galt det er, når en enkelt mann skal påta seg å oppdra en menighet — uten den innbyrdes hjelp. Det tar seg ut som når kapteinen på et stort skip går ombord i sitt skip og selv vil være styrmann, maskinist, matros, fyrbøter og kokk. Det er jo den innbyrdes hjelp som gjør ham til kaptein ombord. Blir denne fornektet, så kommer han ikke av flekken. Sådan blir også menigheten å anse for en dødningeforsamling hvor ikke apostler, profeter, hyrder, evangelister og lærere får trede i virksomhet. Å føre protokoll over en sådan forsamling gjør den ikke bedre, men heller mer innbilsk. Det er livet i forsamlingen som gjør den verdifull. Tar man det bort, da hjelper hverken innskrivning eller ikke innskrivning. Bibelsk mønster på en død menighet er som å ikle en død mann nye klær.

I menigheten skal hvert enkelt lem fremstille sine legemer som et levende Gud velbehagelig offer; dette er dens åndelige gudsdyrkelse. Når man nå pynter ut sine legemer for å tekkes mennesker, da er dette et dårlig materiell å lage menighet av. Menigheten er Kristi legeme, og det skal fremstilles hellig og ulastelig.

Dersom lederne for menighetene lot være å strides om hvorvidt man skal innskrive menighetene eller ikke, men heller sørget for, at Åndens sverd ikke ble holdt borte fra blod, da tror jeg at de som virkelig tilhører den menighet som er oppskrevet i himmelen, ville komme til syne av seg selv, og korsets fiender ville litt etter litt pusle ut.

Men dette ble kanskje en for hard påkjenning?