184. Det gamle menneske og loven

Gud ga Abraham arven ved et løfte. I hans ætt, det er Kristus, skulle alle jordens slekter velsignes. Loven som ble gitt 430 år etter Abraham kunne ikke gjøre løftet til intet. Loven gir ikke noe løfte, den fører derimot mennesket inn under dommen ved sine hellige krav, som ikke noensinne kan oppfylles av det naturlige menneske, selv om det setter godviljen til. Loven er nyttig for den som bruker den på en rett måte. Den som viser seg slapp under loven blir aldri kvitt den. Men den som med makt trenger seg frem vil snart merke, at loven er god, men at det er noe hos meg selv som ikke er som det skal være. Loven vil avsløre den falne natur, så det blir sant som skrevet står: Loven er blitt vår tuktemester til Kristus. Vårt gamle menneske kan ikke holde en hellig og rettferdig lov, den falne natur må korsfestes og dø. Denne død ble tilveiebrakt av Kristus på den måte, at han i førte seg kjød og blod som barna, men i lydighet mot Faderen adlød han aldri de krav som kom fra legemet. Derved ble hans legeme et offer, hvori lovens krav ble fullbyrdet. Det er denne prosess som til stadighet gjentar seg i de sjeler som vandrer på helliggjørelsens vei. Legemet blir fremstilt som et levende og Gud velbehagelig offer. Kravene fra legemets lyster (synden i kjødet) blir fornektet under Guds ånds drift og veiledning. Her under oppstår det lidelser i kjødet, men for ånden oppruller arvens herlighet og betydning. Her blir man ved tro delaktig i Abrahams forjettelser.

Men før troen kom ble vi holdt innestengt i varetekt under loven til den tro som skulle åpenbares. Gal. 3, 23. Denne innestengsel begrenset overtredelsene og ga oss anledning til å betrakte loven, og man fant dens krav rimelige og rettferdige, og man fikk anledning til å se på seg selv og fant ut, at et fordervet menneske sto like over for en hellig og rettferdig lov. Det var intet annet å gjøre enn å vende seg til Kristus for å få løsning på gåten. Og her fant man, at så mange som hører Jesus Kristus til, de har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Ved hans korsfestelse er vi korsfestet og ved hans død er vi døde. Ja ikke bare det, men vi er også begravet med ham ved dåpen, hvor i vi også er oppreist med ham ved troen på Guds kraft, han som oppreiste ham fra de døde. Kol. 2, 12.

Altså, ved tro på Guds kraft er vi oppreist med ham. I dåpen iførte vi oss ved tro Kristus Jesus for nå som oppreiste å vandre i et nytt levnet. Vi bærer som — oppreiste — på et kjød som ikke skal arve Guds rike, men som skal forvandles ved Jesu gjenkomst eller hensove i Kristus om vi ikke opplever hans gjenkomst. Det er dette legeme, som skal fremstilles som et Gud velbehagelig offer. Det er i dette kjød vi kan ha samfunn med Kristus i hans lidelser, og det er i dette kjød vi har anledning til å vokse legemets vekst og iføre oss Guds natur. Troskapen i dette legeme skal avgjøre vår lønn i evigheten; for enhver skal få igjen etter det som er skjedd ved legemet enten godt eller ondt.

Som oppreist med Kristus er vi løst fra loven, men lovbundet for Kristus i hans legeme.