183. Det som nå frelser oss i sitt motbilde, Dåpen

I Noah dager var menneskenes ondskap stor på jorden, og Herren angret å ha skapt mennesket, og han bedrøves derover i sitt hjerte. 1. Mos. 6, 7. Og Herren bestemte seg for å utrydde menneskene som han hadde skapt, av jordens overflate, så vel mennesker som kveg og kryp og himmelens fugler. Men Noah fant nåde for Herrens øyne.

Da sa Gud til Noah: Alt kjøds ende er kommen for mitt åsyn; for jorden er fylt med vold av dem, og se jeg vil forderve dem tillikemed jorden.

Gjør deg en ark av gofertre og gjør kamre i arken og bek til innentil og utentil med bek. Og Noah gjorde det aldeles som Gud hadde befalt ham.

Og Herren sa til Noah: Gå inn i arken du og hele ditt hus; for deg har jeg sett rettferdig for mitt åsyn i denne slekt. Og Herren befalte at av kveg og himmelens fugler samt av ville dyr og markens kryp skulle par om par gå inn i arken for å holde sed i live.

Og så sendte Gud vannflommen i førti dager over jorden, og vannet vokst og løftet arken, så den fløt hen over jordens overflate. Og vannet tok overhånd og vokste 15 alen over bergene, så de skjultes og alt levende døde.

Nå sier Peter: den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager ble åtte sjeler frelst ved vann, det som nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. 1. Pet. 3, 20 og 21.

De ugudelige i Noahs dager døde i vannet; men den rettferdige Noah ble frelst ved arken, som fløt over vannene.

Arken er et forbilde på Kristus. Vårt ugudelige vesen kjødets legeme, som ble avkledt ved Kristi omskjærelse, ble ved dåpen begravd i vannet akkurat som de ugudelige i Noahs dager. Kol. 2, 11 og 12. Når vi etter å være begravet med Kristus og etter å være oppreist med ham ved troen på Guds kraft, som oppreiste ham fra de døde, så er vi gått inn i den store Frelsesark, Kristus, som flyter hen over vannene, oppreist ved Guds kraft. Likesom Noah fant nåde for Guds øyne iblant sin slekt, så har enhver slekt noen rettferdige som Gud finner verdige til å gå inn i hans ark. De ugudelige er i døden, under dommen i vannet, som er et forbilde på dom; mens de rettferdige befinner seg oppreist fra de døde i arken Kristus Jesus. Derfor skal vi vandre et nytt levnet og ikke skikke oss like med denne verden. For hva har vel Noah å gjøre med de som ligger i vannet utenfor arken? Han har nok å gjøre innenfor. De utenfor var under Guds dom. Så mange som er døpte til Kristus har iført seg Kristus. Vi er ved dåpen gått inn under den samme dom som de ugudelige; men da vi frivillig har dømt oss selv så blir vi ikke fordømt sammen med verden. Dette er den fullendte dom over alt kjød. Herfra er vi oppreist med Kristus og har iført oss Kristus, idet vi er blitt lemmer på hans legeme — ved tro. Dåpen er ikke noen renselse fra kjødets urenhet. Syndelegemet eller syndenaturen, eller om man vil, “syndens rot” blir ikke uttatt ved dåpen; men det menneske som levde etter synden i kjødet blir begravet. På oppstandelsens grunn kommer da frem et menneske, som visstnok har syndens rot i seg, men som ikke lever etter denne. Guds ånd og Guds kraft tar ledelsen, og under denne blir han bevart fra å synde. Dette liv er ved dåpen (begravelsen av det gamle) en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Legg merke til at vi er oppreist fra de døde. Derfor er vår tro den seier som har overvunnet verden; for vi har seiret i ham ved tro, og vi er oppreist fra de døde. Det er altså to hovedslags mennesker i verden. Det er de døde i synder og overtredelser, og det er de mennesker som er oppreist fra disse døde og som er blitt levende i Kristus Jesus. I det ytre kan man ikke se forskjell. De er så like at i Kristi gjenkomst skal to male ved en kvern, den ene skal tas med og den annen lates tilbake; to skal ligge i en seng, den ene tas med og den annen lates tilbake, og dog hadde ingen anelse om, hvem som skal tas med og hvem lates tilbake. Men saken er, at den ene var oppreist med Kristus og den annen ikke. Den ene som ble igjen var av de døde, den annen var oppreist fra de døde. Over denne oppreisning har Gud lagt et dekke, og dette dekke er intet annet enn vårt kjøds legeme. Den ene ligner den annen, og den ene synes å være like god som den annen. Jesus levde hele sitt liv som en som var oppreist fra de døde, og enda syntes fariseerne seg å være langt bedre enn ham. De kjente ham kun etter kjødet og holdt ham for å være en galileer, Josefs og Marias sønn. De øynet ikke som Peter, at han var “Guds Messias”; for dette kunne ikke kjød og blod åpenbare. De som levde sammen med Noah holdt selvfølgelig også ham for en ikke ganske normal mann, som kunne holde på å bygge denne ark i flere hundre år. Dog, de forsto ikke at han var en av de oppreiste. Vannene kunne ikke begrave ham.

Salige er de “oppreiste med Kristus”, de som befinner seg i “Frelsesarken” over dommens vann. De har gitt Gud rett i hans dom, og de har begravet det gamle menneske ved dåpen i de vann, der i Noah dager gikk 15 alen over de høyeste berg. Ingen kan frelse seg selv fra disse vann; for i det gamle menneske eksisterer det ikke noen oppstandelses kraft, — det må bukke under. Kun troen på Guds kraft, som oppreiste Kristus fra de døde, makter å holde oss i live. Likesom Noah tok med seg par om par inn i arken for å holde sed i live, så har også Kristus liv i seg selv for å holde alle som er oppreist med ham i live. For i ham og ved ham lever og røres vi. Derfor skal vi heretter ikke la oss dømme for nymåne og sabbat; for legemet hører Kristus til. Likesom Noah, når han gikk ut av arken og steg i land på den nye jord, kunne sies å være en representant for menneskeslekten fra tiden før syndefloden, således er også Kristus den første, som nådde frem til oppstandelsen fra de døde, etter at han hadde løst dødens veer og gjort den til intet som hadde dødens velde, djevelen. De som er døde i synder og overtredelser kan nå vekkes opp sammen med Kristus, så de blir overført fra døden til livet. Fordi Kristus trådte persekaret alene og brøt seg vei frem igjennom alle dommens vann til oppstandelsen fra de døde, så kan han med rette kalles “Menneskesønnen”. Dette navn elsket Jesus, og det har en ærefull klang i deres hjerter som har fått et glimt av ham som sådan.

Likesom Gud hadde bestemt det i Noahs dager, at den som ville berge sitt liv måtte høre og adlyde ham, så har han nå i disse dager bestemt det samme for Kristus. Hver den som hører og lyder ham skal leve; han kommer på oppstandelsens grunn, og det er ikke mer noen fordømmelse for ham.

De som er oppreiste med Kristus skal, selv om de dør dog leve. De hensover i Kristus — i hans legeme, men skal oppstå med forherligede legemer i hans gjenkomst.

De andre døde, som er utenfor Frelsesarken, skal Gud dømme. Om disse sa Jesus: Forlat dem; for de vet ikke hva de gjør. Dette sinnelag bør også vi ha.

Som oppreist med Kristus fra de døde blir vi forfulgt av de døde, fordi vi er av en annen ånd. Dette har Jesus forutsagt, når han sier: I verden skal I ha trengsler, men i meg fred. Frykt ikke; for jeg har overvunnet verden.

Er I oppreiste med Kristus, da søk det som er oven til, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Kol. 3, 1. I er jo døde, og eders liv er skjult med Kristus i Gud.

Ja, i sannhet er det skjult; for over alt herlig ligger det et dekke. Men når Kristus åpenbares, da skal også I åpenbares med ham i herlighet.