182. Helbredelse

Hvorav kommer det, at man en gang kan be til Gud, og den syke blir helbredet og en annen gang ikke? De fleste troende har vel sett Guds makt til å helbrede og mange er selv blitt helbredet; men det er tilfeller da man intet makter. Hvorav kommer det? Det er jo folk iblant oss som nærmest gir seg ut for å være eksperter når det gjelder helbredelse ved tro og bønn; men det er en kjensgjerning, at en masse mennesker går bort fra dem like så syke som de kom. En og annen blir visstnok helbredet; men det skjer overalt blant de troende hele landet rundt. Virkelig innsikt i hemmelighetene til helbredelse eller ikke helbredelse eksisterer ikke. Alle må de telle som på knappene: Skal, skal ikke, skal, skal ikke. Kanskje det lykkes, kanskje ikke. Den innsikt som kan bruke autoritet er helt og holdent borte.

Når det kreves tro for å bli helbredet, så må man spørre; hva er tro? Når Gud har bestemt at den syke skal tas hjem, at hans dager her på jorden er endt, kan det da nytte å tro noe annet enn det Gud tror? Kan det da nytte å be om liv? Nei, man vil visselig be forgjeves. Vedkommende dør tross alle våre bønner. Men når Ånden ransaker alle ting, skulle man da ikke i Ånden kunne spore Guds vilje med den syke? Jo, visselig, men det skal et fint organ (mottakelsesapparat) til for å kunne oppta i sin bevissthet slike fine Åndens fornemmelser. Man er som oftest tykkhudet nok til ikke å merke Åndens vitnesbyrd, så man fortsetter å be på lykke og fromme.

Så meget galt gjør man visselig ikke med dette; men så meget riktig gjør man heller ikke.

Undertiden legger Gud sykdom på et menneske for å dra sjelen til seg og fjerne den fra verden. Å be for en sådan sykdom vil da være å be mot Guds vilje.

Vi har også sett underlige helbredelser, idet folk er blitt helbredet for tæring, magesår, brokk m.m.; men vi har også ofte fått erfare, at vi intet har maktet — tross vår bønn. Det kan ikke nytte å si det annerledes enn det er. Undertiden er helbredelsen kommet straks til andre tider senere.

Det blir ofte henvist til Esaias 53, hvor det heter: Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Dette blir tydet derhen, at når han har båret våre sykdommer og piner, så skal vi hverken ha sykdom eller piner, hvis noen har det så blir han holdt for å være vantro. Dette er i bunn og grunn en feilaktig fortolkning. Foruten vår sykdom bar også Jesus vår synd med sitt legeme opp på treet, men allikevel er der en masse synd i verden. Der er sykdom og synd i massevis, både blant verdslige mennesker og blant de religiøse. Mange av de hellige har hatt et skrøpelig legeme, og som oftest har dette bidratt til, at de er kommet langt frem i åndelig henseende. Det heter i Sirak, at Salomo ble overveldet av sitt legeme og syndet. Dersom Salomo hadde hatt stadige sykdommer å trekkes med, så vil jeg anta han var blitt spart for den ting at inngå ekteskap med en hel del hedenske kvinner, som forlokket ham til å dyrke avgudene.

Det står i Esaias 53, 10 om Jesus: Men Herren behaget å knuse ham, han slo ham med sykdom; når hans sjel brakte skyldofferet skulle han se sed, leve lenge, og Herrens vilje ha fremgang ved hans hånd. Når nå selv Mesteren ble slått med sykdom for å bringe skyldofferet, da kan heller ikke vi vente en lettere behandling når vårt skyldoffer skal bringes. Ikke at jeg tror sykdom er nødvendig, men om Gud ser det tjenlig for vår åndelige utvikling, da må vi ikke forbauses derover. Md. Guion var syk hele livet igjennom, Chatarina Booth og Finney var også meget syke, og dog er de kjente som gudfryktige mennesker, som hjalp mange til rette i åndelige spørsmål. Sirak sier fremdeles, at man skal ære en lege for hans kunst skyld; for Herren har skapt ham, og du kan få bruk for ham ved en beleilig tid. Dette å forkaste Herren som sin lege og bare bruke legene er selvfølgelig aldeles galt; men det er også galt over hals og hode å forkaste legene da Gud har gitt dem forstand på mange ting, som vi i alminnelighet ikke har forstand på. Det er eksempler på at folk som har foraktet legene i sitt hjerte, ikke er blitt bønnhørt av Gud i sin sykdom, men er blitt friske når de har søkt lege. Gud tar først og fremst sikte på den indre helbredelse.

En har nådegave til å helbrede ved den samme ånd. 1. Kor. 12, 9. D.v.s., der finnes mennesker for hvem dette å helbrede ligger nær for hånden. De har en særskilt tro for dette, og denne tro ligger i Ånden, derfor kan helbredelse også lykkes for dem. Dog, tro fra Gud kan ikke stride mot Guds vilje og visdom. Ingen nådegave og tro kan helbrede en Job, før Guds time slår og sykdommen har fått utrette hva Gud hadde satt seg fore. Forsøker man på det, da er mennesket ute med sine eksperimenter. Der er sykdom til straff for overtredelser, og der er sykdom som hjelper til, at man avholder seg fra synden. Skal den som har nådegave til å helbrede være moden i sin gjerning, bør han ha innsikt nok til å kunne samarbeide med Gud i det enkelte tilfelle. Når man ber for den syke uten resultat, da er det visselig på grunn av, at man arbeider for seg selv — uten å være i forbindelse med den allmektige Gud.

Der blir ofte sagt: Jesus helbredet alle som kom til ham. Underforstått vil man da si: Derfor skal også alle som kommer til meg bli helbredet. Men nå er saken den, at likeså sikkert er det, at alle som kommer til oss ikke blir helbredet, likegyldig om vi har nådegave dertil eller ikke. Hvorav kommer nå det? Jo, derav at Jesus var lydhør for Faderens stemme. Han gjorde intet uten sin Faders vilje; for han vitner selv, at han intet kunne gjøre av seg selv. Denne urokkelige troskap i de minste detaljer gjorde, at ingen syk kom i hans vei uten sådanne som Faderen ville helbrede. For Sønnen gjorde alt for å ære Faderen, derfor gjorde Faderen alt for å ære Sønnen. Jesus var i Nasaret når han skulle være der, og i Jerusalem, når Faderen ville ha ham der. Han ble således ledet til de personer i hvilke Gud ville gjøre sin gjerning — enten til frelse eller forherdelse.

I gamle dager løp predikantene avgårde uten å være sendt. Det er intet nytt under solen heller i så måte. Gadd derfor vite, om ikke mange av misjonærene i Kina og India hadde gjort mer nytte for seg på sin fars bondegård. Deres reiselyst ut til misjonsmarken og så straks deretter hjem igjen, og så ut igjen vitner sterkt om det. Når man nå er så lite fintfølende for Guds vilje og ledelse, så er det ikke å vente man skal kunne samarbeide med Gud under legemets helbredelse i forbindelse med sjelens frelse. For dette arbeide har intet å gjøre med reiselyst og pengetiggerier for tilfredsstillelse av disse lyster, selv om Gud også på sin egen måte kan få noe ut av dette — uten å kunne samarbeide med dem deri. Når livet er av denne beskaffenhet og øret så tungt og tregt til å høre, så blir det også som det kan med helbredelser ved bønn. Men allikevel får den syke skylden for å være vantro, når han ikke straks blir frisk. Om man selv skulle være udugelig faller en ikke engang i tanke.

Litt mer av Åndens frukter i forbindelse med bønn om helbredelse ville gi bønnen mer tyngde og kraft. Dette ville igjen virke gagnlig på den syke; for en rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning. Kommer mennesket først til hvile i Gud så forstår man, at legemets helbredelse ikke er det første. Derfor heter det: Søk først Guds rike, så skal I få alt annet i tilgift. Guds rike består ikke i legemets helbredelse, men i fred og glede i den Hellige Ånd. Hva er så å gjøre? Jo, først og fremst søke å få mennesket frelst, så blir legemets helbredelse nr. 2. Skal helbredelse gå foran, da må det være grunnet menneskelig svakhet, men alltid må sjelens frelse være målet for det hele. Vår tro som har overvunnet verden er sterk nok til også å bære en sykdom etter Guds vilje og til vårt eget gagn. Men kan du bli fri, da velg heller det. Dog bør man avholde seg fra menneskelige kunster når man ber om helbredelse; for Gud er en ånd, og de som tilber ham bør tilbe ham i ånd og sannhet.