181. Stor er den gudsfryktens hemmelighet

Dog, visdom taler vi blant de fullkomne, men en visdom som ikke tilhører denne verden eller denne verdens herrer, de som forgår. 1. Kor. 2, 6.

Vi bør derfor hvor som helst og når som helst iaktta hva som skrevet står:

Således akte man oss som Kristi tjenere og husholdere over Guds hemmeligheter! Forøvrig kreves det av husholdere, at de må finnes tro. 1. Kor. 4, 1 og 2.

Det er ikke gitt enhver predikant å være husholder over Kristi hemmeligheter. Som regel stikker hemmelighetene ikke dypere enn til å synde og få nåde. Men som enhver må bekjenne: Stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd osv. 1. Tim. 3, 16. Med disse hemmeligheter må det drives husholdning.

Legg merke til, at det er “gudsfryktens hemmeligheter”. D.v.s. man tilegner seg disse hemmeligheter ved personlig gudsfrykt. Man får det ikke ved å reise rundt og predike, ikke ved høy verdslig dannelse og utdannelse, ikke ved verdslig eller religiøs rang og tittel, ikke ved allehånde religiøse tiggerier til “Guds sak”, som det så vakkert heter. Ei heller får man det på teologiske skoler eller på bibelkurser, selv om de som underviser kalles professorer, apostler, pastorer eller eldste.

Kristi hemmeligheter åpenbares for jøde som greker, trell og fri, fattig og rik, mann som kvinne kun ved personlig gudsfrykt.

Man forteller ikke sine hemmeligheter til hvem som helst, det gjør heller ikke Kristus.

I alle tidsaldre har de personer som personlig har ofret seg for å gjøre Guds vilje, av sin samtids religiøse blitt holdt for kjettere. Når århundreder er henrullet og avstanden er blitt passe stor, er de blitt opphøyet til helgener. Fedrene slår i hjel og barna bygger gravsteder. Men Jesus selv har jo forutsagt, at den tid skal komme, da hver den som slår eder i hjel skal mene å gjøre Gud en dyrkelse. Dette skal de gjøre, fordi de hverken kjenner Faderen eller Sønnen. Joh. 16, 2 og 3.

Når man nå reiser om til lands og til vanns og advarer på det mest alvorlige mot de mest gudfryktige, da forstår vi tiden er nær. Og det gjør de, fordi de hverken kjenner Faderen eller Sønnen. Forrest i rekken av disse velmenende bakvaskere går da predikanter, som mer tjener seg selv som religiøse tiggere, enn de tjener vår Herre Jesu Kristi evangelium. Jesus hadde ikke det, hvortil han kunne helle sitt hode; men disse har bruk for alt mellom himmel og jord — helt fra en knappenål til huser og automobiler. Alt til Guds sak. Intet av alt dette er deres egen sak. Det ville jo være formastelig bare å tenke noe slikt. Enkelte av dem lever og bor som landets høyeste embetsmenn; men alt sammen er naturligvis Guds sak.

Siden man nå manøvrerer så smukt med “Guds sak”, da la oss se, hva som i sannhet er hans sak:

Når Jesus ber: Komme ditt rike, og når han sier: mitt rike er ikke av denne verden, da må enhver med sunn dømmekraft kunne forstå, at “Guds sak” eller om man vil “Kristi sak” er først og fremst dette, at hans rike må komme.

Hvordan har det seg nå med Guds rike, siden det er dette rike Jesus ber skal komme? Jo, Guds rike består ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Rom. 14, 17. Den som heri tjener Kristus, han er velbehagelig for Gud og tekkelig for mennesker, v. 18.

Heller ikke skal de si: Se her eller se der er det! Guds rike er inneni eder. Luk. 17, 21.

Vi skjønner herav, at Guds rike består ikke deri, at man legger hus til hus, at man tigger sammen alt slags løsøre til disse huser, og at man har svære bekymringer for mat og drikke til alt det man finner på og setter igang. Guds rike er inneni oss, mens villaer og automobiler er utenfor oss, såfremt Guds rike er i oss.

Men klær Gud således gresset på marken, som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke meget mere kle eder, I lite troende. Derfor skal I ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete, eller hva skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter; for eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift! Matt. 6, 30—33.

Dette, at vi skal få hva vi trenger til livets opphold, er et løfte Gud selv gir til hver den som først og fremst søker Guds rike.

Hvorav kommer da alt dette tiggeri til Guds sak? Jo simpelt hen derav, at man ikke først og fremst søker Guds rike, at man ikke synes det Gud gir strekker til. Man skal ha det fint og elegant, og det har ikke Gud lovt noen i tilgift. Så gjør man da som hedningene, man trakter etter de ting som er her nedentil og blir på den måte høyst fremmed for de ting her oventil, som hører Guds rike til. Og tross det, at man befinner seg i en så elendig tilstand er man oppblåst nok til å opptre som blindes veiledere og deres lys som er i mørke, så man tror seg å ha det rette grep på tingene, når man gir seg av med å dømme om, hva som er ren lære og hva som ikke er ren lære.

Og alt hva I ber om med tro i eders bønn det skal I få. Matt. 21, 22.

Jeg tviler ikke på at man ber, men man har ingen tro på at Gud vil gi alt det man ber om, fordi det skal fortæres i menneskelige lyster. Og så får man intet av Gud, men man må for enhver pris ha det, og så er det intet annet tilbake enn å sette igang stortiggeri til Guds sak. Aldri har jeg lest noe sted i skriftene, at når man vil ha noe etter Guds vilje, man da skal rope og be mennesker om hjelp både i skrift og i tale. Denne praksis kommer ikke ovenfra, ei heller er den bibelsk, hvorfor den heller ikke kan forsvares. Den er som man sier ikke vaskeekte, men i bunn og grunn falsk. Men folk som lever i slike ting til langt oppover begge ørene burde ta seg noe mer nyttig fore enn å opptre som lærere. De burde selv først og fremst ta seg en grundig undervisning i Åndens skole.

I makkabeeren Judas dager var der noen prester som lik Judas gikk i krig for å gjøre heltegjerninger og bli berømte, men de falt i krigen, fordi motivene var uholdbare. Likeså var det blant Israel en hel hop falne, og da man ransaket årsaken til dette mannefall, så viste det seg at de alle bar avguder med seg.

Således er også havesyke en slem avgud å ta med seg på slagmarken. Så lenge man dyrker denne gud bør man holde seg hjemme og beregne inntekt og utgift og spekulere på hvordan det hele videre fremover skal ballansere økonomisk.

Må Gud frelse sitt folk fra denne trelldom og dette avguderi.

Israel bar med seg i ørkenen Moloks telt og Remfans stjerne. Ap. gj. 7, 43. Derfor kom de ikke inn i det forjettede land. Således går også en masse Guds folk i dag omkring i ørken og trelldom, fordi de belaster seg med byrder, som skriftene påbyr å avlegge. Hebr. 12, 1. Men alt er naturligvis “Guds sak” og “bibelsk”.

Revene har huler og himmelens fugler reder, men Menneskesønnen hadde ikke det hvortil han kunne helle sitt hode. Vi er vel ikke større enn han. Han er gitt oss som et eksempel vel verd å etterfølge. Vi som bor her på den 60. breddegrad trenger visstnok et varmt hus, men når vi har det samt mat og klær, da skal vi også dermed la oss nøye. De som mottar offer og gaver, likesom de levittiske prester, bør se til å innrette seg som de folk, der yter dem sin tiende og gave. Hebr. 10, 8. For det er en kjensgjerning, at for det meste er det fattigfolk, som gir penger til Guds sak.

Den som refser i porten er i alle dager blitt forhatt; for man tror seg å være ved sin gode rett, når man behandler både fåret og ullen, som om de var skapt for hyrdenes skyld. Man utnytter folk med skrøpelig samvittighet og holder botsprekener for dem, at de må ta dypt i pungen til Guds sak. Kjære sjel, ta deg en tur bak kulissene og undersøk, hvordan hyrdene som oftest benytter tienden og de gaver du gir til Guds sak. Få salvet dine øyne med øyensalve!!!

Men nå er tiden da dommen skal begynne med Guds hus — med oss. 1. Pet. 4, 17. Dette er dommen at lyset er kommet til verden. Det som ikke tåler lyset hører hjemme i mørket, hvor mørkets fyrste har makten. Man må derfor ikke forundre seg over at kjødet raser, når det blir kastet lys over det som holder hele forretningen sammen. Også i gamle dager ropte man “Stor er efesernes Diana”, når apostelen kom på kant med tryllekunstnernes levebrød. Ap. gj. 23, 32.

Enhver roper: Se her er Jesus. Lukas 21, 8! vi har bibelens Jesus! Underforstått betyr dette intet annet enn: Ved “vår Jesus” skal forretningen trives og blomstre.

De har oppgjort seg et ideal av Jesus i sin egen kjødelige innbilning, og med dette må den virkelige Jesus ikke kollidere. De har en Jesus i hvis kjød synden ikke ble fordømt. Rom. 8, 3. De har en Jesus som aldri sa: Skje ikke min vilje. For den Jesus de dyrker i sin fantasi hadde selv etter kjødet ingen annen vilje enn Guds vilje. Jeg antar disse herremenn — uten oss — vil kunne gi en grei redegjørelse for hvorledes følgende skriftsteder skal tolkes: Joh. 5, 30. Joh. 6, 38. Matt. 26, 42. De har altså en Jesus som ikke ble sine brødre lik i alle ting. Hebr. 2, 14, en Jesus som ikke er prøvd i likhet med oss i alle ting, dog uten synd, d.v.s. uten å gjøre synd, idet han ble prøvd. Hebr. 4, 15. Det passer dårlig med deres lære, når det heter, at Jesus etter kjødet er kommet av Davids ætt. Rom. 1, 3, at han ga avkall på å være Gud lik og tok en tjeners skikkelse på seg, Fil. 2, 7, at han, da han i sin ferd var funnet som et menneske, da fornedret seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død, Filp. 2, 8.

Når jeg kaster en sten i vannet og siden roper ut: Nei, se hvor lydig den sten var, da må vel alle omkringstående si: den mann er gal. Når det heter om Jesus, at han lærte lydighet av det han led, da må vel folk med litt forstand i hode og hjerte forstå, at han ved lydighet overvant seg selv etter kjødet. Men dette er en stor gåte for alle som dyrker fantasiens Jesus og som driver religiøse forretninger. Derimot er det ganske klart — selv for de dårer som ved lydighet mot Ånden — følger etter i Jesu fotspor.

Når de nå ikke engang forstår begynnelsesgrunnene og barnelærdommene i Kristus, hvorledes skal de da kunne forstå ting som:

For vi er jo alle døpt med en ånd til å være ett legeme. Rom. 12, 13. Men nå er det mange lemmer, men ett legeme. 1. Kor. 12, 20. Eder har han nå forlikt i hans kjøds legeme ved døden. Kol. 1, 22. Ved Jesu blod har vi frimodighet til å gå inn i helligdommen, hvortil han har innviet oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Hebr. 10, 19 og 20. Alltid ombærende Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. 2. Kor. 4, 10.

Jesu Sirak sier: Den skriftlærdes visdom vinnes ved beleilig fritid, og den som ikke er tynget med forretninger blir vis.

Hvorledes kan den bli vis som styrer plogen og roser seg av sin piggstav, som driver okser og sysler med deres arbeide, og hvis tale dreier seg om unge stuter? Hans tanker går ut på å legge furer, og hans stadige omsorg gjelder for til kviger. Kap. 38.

Man må samtidig spørre, hvorledes kan den bli vis, hvis tanker og sinn natt som dag er opptatt med hus og automobiler, og er bekymret for hvorledes det skal strømme tilstrekkelig inn med levnetsmidler av alle mulige slags? Etter at man er kommet til troen skulle man gå inn til hvilen. Hebr. 4, 3, men i stedet for dette, så går man inn i et oppslitende kav for utkomme — det Gud har lovt oss i tilgift. Men er nå det også bibelsk? Eller er det frihet? Man roser seg av begge deler, men det er høyst ubibelsk, og føler man seg fri i denne trelldom, så må det være etter kjødet.

Personlig har jeg intet imot pengevekslerne og duekremmerne Matt. 21, 12, når de bare holder seg på sin plass — utenfor; for de utenfor skal Gud dømme; men annerledes stiller saken seg, når de trenger inn i Guds tempel og fallbyr sine varer under ropet: Kom her, hør her, for her er bibelens Jesus!!! Den som har en gnist av Jesu sinnelag må da bli nidkjær, og man må ikke forundre seg over, at de omstøter border og stoler og med pisken driver slike kramkarer på dør. For det er skrevet: Nidkjærhet for ditt hus (og hans hus er vi) har fortært meg — og videre: For hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? dømmer ikke også I bare dem som er innenfor? 1. Kor. 5, 12; men dem som er utenfor skal Gud dømme.

Men det er jo så, massene er uvitende om Guds vei og vil gjerne ha noen til å herske over seg. Det faller derfor ikke vanskelig for religiøse herremenn, som anser seg selv dyktige til å være Israels voktere, å gripe anledningene når der forøvrig er utsikt til vinning og kallet kan ansees fett.

Man må uvilkårlig spørre: Hvor skal man finne ærlighet og oppriktighet? Hvor skal man finne uegennyttige Ordets forkynnere? Hvor skal man finne Åndens samfunn? Finnes det noen hvorom det kan sies: Se hvor de elsker hverandre???

Jesu gjenkomst er nær. Mon han skal finne troen på jorden, når han kommer. Tror sikkert han vil finne meget oppslitende arbeide, velgjørenhetsanstalter og atskillig sammenrasket husgeråd — alt til “Guds sak”; men — mon han vil finne troen???