179. De sterke skal bære

Vi som er sterke er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag. Rom. 15, 1.

Hvor ofte blir det ikke syndet mot dette. Den sterke setter som regel sin ære i å være sterk. Tenk om kjærligheten var så stor at han med sin styrke bar de svakes skrøpeligheter. Hvem har ikke syndet i dette og vært med på å føre sjeler — for hvem Kristus er død — hen til fortvilelsens avgrunn. Det er så lett med sin kunnskap og sin styrke å avvise en sjel, sette ham i bakgrunnen, for så selv å bli fremhevet. Dette er ikke Kristi sinnelag. Han utslukker ikke den rykende veke og han knekker ikke det brustne rør. Med rett og rettferdighet tar han seg av den ringe og fattige i ånden. Der skal atskillig til av visdoms ånd, råds og styrkes ånd, samt forstands ånd for med sin styrke å kunne bære de svake. All ekte kristendom fører hen imot det mål å kunne bære byrder. Dette er å bli gjort til en støtte i Guds tempel. Vår styrke skal ikke måles etter hvor mange vi kan jage fra oss, men etter hvor mange vi er i stand til å bære. Ikke bare de gode, men også de vrangsinnede. For det å tjene de gode er lett, derimot er det verre å tjene de vrange; men også disse skal man kunne betjene hvis man vil være alles tjener. Den er størst som kan betjene alle. Skal vi ha del i hverandre, da må vi la oss betjene av hverandre og tjene andre. Det å bære skrøpeligheter er å være nådig og barmhjertig. Skrøpelighetene vil ved denne nåde litt etter litt forsvinne og sjelen vil bli sterk og når omsider frem til å bære andres skrøpeligheter. Sett deg derfor ikke til dommer over din broders skrøpeligheter, men bær dem frem for dommeren. Dette er å bære og tåle og være tålmodig.

Men tålmodets og trøstens Gud gi eder å ha et sinn innbyrdes etter Kristi Jesu forbilde. Rom. 15, 5.