177. Sannheten baner seg sin egen vei

Sannheten er en makt som bryter seg frem. Det er krefter i den til å omvelte som i selve naturen. Visstnok kan den til en tid skjules ved løgn og bedrag, men før eller senere bryter den atter frem og trykker løgnen til side. Løgnen blir da ved sannheten ennå hesligere.

Nå sier Jesus om seg selv: Jeg er veien, sannheten og livet.

Løgnen har i århundreder hatt det travelt med å få tilintetgjort Jesus av Nasaret og hans frelsende kraft, men atter og atter har sannheten brutt seg frem, og alltid bar den legedom og frigjørelse i sitt skjød. De som har hatt moralsk mot nok til å stille seg som tolk for sannheten har hver i sin tid blitt sin tids profeter. De har som oftest måttet bøte med sitt liv for sannhetens skyld; men når en tid er gått hen har det vist seg at de allikevel hadde rett, og de står der som lysende stjerner på sin samtids mørke himmel. Fedrene slo dem i hjel, men barna bygger deres gravsteder. Den kraft hvormed sannheten slo igjennom mørket ble forhatt, men det lys som kom frem derav blir elsket. På den måte blir de sannhetstro verdens lys.

Ved sannheten regjerer regenter og stadfester fyrster hva rett er. Men allikevel forkaster man den personifiserte sannhet, Jesus Kristus. Man har i århundreder forkastet Jesus som konge, og dog bryter han seg gjennom løgnens makt, så han i dag er nærmere til å bryte igjennom og ta kongeverdigheten enn noen gang tidligere. Alle andre regenters styre glir omsider ut i sanden. Folkene gjør opprør, de innsetter og avsetter etter for godt befinnende; men når fredsfyrsten bryter seg igjennom til makten, da får vi en fyrste som skal herske ved et evig livs kraft. Han mottar ikke sin verdighet av mennesker, ettersom de forlengst har forkastet ham; men han mottar sitt kongerike fra Faderen og hans rike er et evig rike. Alle andre riker går sikkert og jevnt sin undergang i møte. De kan blomstre en tid og fortrøste seg til sitt sverd, men så kommer deres endelikt, fordi de ikke valgte å ha Jesus Kristus til Herre og konge i sine hjerter. Jesus er hjertenes konge. Om hvem annen konge kan dette sies? Han er prøvd i det lave og er vel kjent i det høye. Han skal dømme den ringe med rett, og rettferdigheten skal ha fremgang ved hans hånd.

Denne velsignede konge, som engang ble korsfestet med overskriften på tre språk over sitt hode; Jesus av Nasaret, jødenes konge, han er i sannhet konge og vi har av hjertet valgt ham som vår konge både for tiden og evigheten. Han er sannheten og hvem makt kan hindre, at han bryter igjennom til den verdighet hvortil han ble født.

Det er denne Messias vi nå venter skal komme igjen. Og vi kan se konkursbo etter konkursbo i landenes regjeringer. De makter ikke ved sine lover og bestemmelser å binde folkene sammen. Lovløsheten er alt virksom, og de utallige bestemmelser er blitt papirfyll som ikke blir aktet. Enhver lever omtrent som han selv vil. Kun for de aller verste forbrytelser kan en og annen lov ennå stå ved makt. Men når han, Fredsfyrsten, kommer da skal han slå ned alt som bringer ufred. Og det kan han gjøre, ettersom han selv er fylt med Guds visdom og kraft. Ingen ugudelig kan sprenge ham i luften; for han har seiret over døden og han har tilintetgjort ham som hadde dødens velde, det er djevelen.

En sådan konge er i anmarsj. Alle borgere av hans rike gjør seg rede i disse dager. De lutrer og renser seg selv for å tekkes ham, som er en hater av all urettferdighet. For han oppretter et rettferdig rike, og ingen urett kan bestå for ham, som har øyne som ildsluer.