175. Hvorfor forfølger du meg?

Jødene ventet en Messias som var stor og mektig — en fyrste som kunne befri dem fra alle deres fiender. De ble derfor såre forarget over at Messias kom i sådan fattigdom og skrøpelighet. Vel så de alle hans gjerninger, men fordi han ingen anseelse hadde, så fikk de ingen lyst til ham. Tvert om — de hatet ham og korsfestet ham.

Vi lever nøyaktig det samme opp igjen i våre dager. Predikanter med navn etter Luther, Wesley, Booth, Pinsevenner av A og venner av B raser mot Kristus åpenbart i kjød. De forventer ham som en stor fyrste, og kan ikke øyne ham åpenbart i kjød. Dog sa det himmelske syn til Saulus av Tarsus: Hvorfor forfølger du meg? Nå forfølger disse store herrer i sin blindhet ham ved gang på gang offentlig og i det skjulte å advare mot: Kristus åpenbart i kjød. De advarer mot gudsfryktens hemmeligheter, mens de selv trekker ugudelige mennesker inn i sine lokaler for å underholde seg med deres sang og musikk. De tretter seg i mellom, men blir som Herodes og Pilatus skjønt enige om å forfølge hver den, som drister seg til å fremstille sitt legeme som et Gud velbehagelige offer. Og allikevel hører man den gamle historie opp igjen: Hadde vi levde på våre fedres tid, da hadde vi ikke forfulgt Jesus. Men nå forfølger de ham allikevel både i ord og gjerning ved å advare og spotte ham overalt, hvor han blir åpenbart i kjød. De venter fremdeles som sine fedre kun å se ham som en stor fyrste; de kan ikke fordra ham i det lave som offerlam. De slår fremdeles profetene i hjel og bygger deres gravsteder og mener fremdeles derved å gjøre Gud en dyrkelse. De religiøse blader kappes i skjønn enighet om å spotte og bespotte hvor som helst Kristus åpenbares i kjød. Alt dette beviser hvor stort mørket er. Dette å leve i Guds vilje er fremdeles en hemmelighet, som krever fremdeles offer, og dette offer blir fremdeles foraktet. Man kjenner kun Jesus som Guds Sønn og forkaster ham som Menneskesønn og det var jo allikevel som Menneskesønn han måtte lide for oss. Hver den som ved lydighet forenes med Jesus i hans lidelsessamfunn blir fremdeles betraktet som en farlig person, en vrangleder og forfører. Dog, dager skal komme da de skal få se de selvsamme foraktede dele herligheten med Kristus. Mon de da vil prise sin egen lære, hvori det hverken krevdes offer eller blod. Vår tids kristne ligner sine brødre fariseerne: De roser seg av Ånden, ilden, veden og kniven; kun må man spør: Hvor er offeret? Jo, sies der: Jesus er ofret. Ja, det er ofret for deg; men hvor er ditt offer i ham, hvor er din etterfølgelse? Vi merker overfloden av ord, men savner kraften.