174. Ilddåpen

Vi hørte for en del år siden: nå faller ilden i Skien, nå faller den i Porsgrunn osv. Hva mente man egentlig med dette? Jo, man mente intet annet enn at vekkelsen brøt løs i Skien og Porsgrunn. Men var det riktig å si ilden falt? Nei! Johannes døperen sier: Jeg døper med vann; men den kommer som er sterkere enn jeg, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse, han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild. Luk. 3, 16.

Nå er det dem som tror og påstår, at ilden kun er bestemt som dom over ugudelige — og ikke blir å anvende på de troende.

Man må uvilkårlig spør: Hva vil det si å være troende? Den som har fått tilgivelse for all sin synd sies å være troende, han er renset i Jesu blod. Dette skjer som regel i et øyeblikk. Men nå skal denne sjel begynne å vandre i den renhet han fikk ved syndsforlatelsen, og da viser det seg at han ikke makter det. Han går inn i et eller annet parti, strider for det og er dermed tatt til fange av djevelen og gjør kjødets gjerninger. Ikke bare det; men han har hos seg en hel levning av ondskap en masse uvaner å avlegge. Han trenger Guds kraft for å kunne leve livet. Han ber og Guds Ånd blir gitt ham. Nå heter det at lovens krav skal fullføres i oss, når vi ikke vandrer etter kjødet men etter Ånden. Guds Ånd begynner å drive oss og det blir ild for kjødet. Her døpes vi først med Ånd og siden ved lydighet mot Ånden, med ild.

Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud. 5. Mos. 4, 24. Dersom vi har hans bud og holder dem, da vil både Faderen og Sønnen komme til oss og ta bo hos oss. Men nå er Faderen en fortærende ild, en nidkjær Gud, som virker som en tærende ild på vårt kjød. Den som ikke alene er døpt med Ånd, men som er den lydig, vil si ja og amen til dette; for han har opplevd og kjent ilden. Når Jesus vendte sitt åsyn for å gå mot Jerusalem for der å lide og dø, da gikk han ved Åndens ledelse inn i ilden. Peter ville spare ham for denne ild; men Jesus sa: Vik bak meg satan for du sanser ikke hva Guds er, men kun hva menneskets er. Dette er også grunnen til at man aldri hører tale om denne ild dåp fra prekestolene. Herrens ild tåles ikke, fordi ofret ikke er utskilt i hjertets dyp. Hvert offer skal saltes med ild. Den som fremstiller sitt legeme som et Gud velbehagelig offer vil meget tidlig komme i berøring med ilden. Det er nok igjen av syndelegemet i enhver av oss, som kan tjene som råmateriale for ilden. Rom. 6, 6. Men forskjellen på oss og den ugudelige er at vi frivillig tar imot ilden til liv, mens den ugudelige uten sin vilje blir utsatt for ilden til død.

Alt det som tåler ilden skal I la gå gjennom ilden; men alt det som ikke tåler ilden skal I la gå gjennom vann. 4. Mos. 31, 23.

Mon der ikke er mange troende i våre dager som vet meget om hva det vil si å bli renset ved vann; men som hverken vet eller vil vite av å bli renset ved ild?

De dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes opp utenfor leiren. Hebr. 13, 11. Utenfor leiren brennes kroppen. La oss gå til ham utenfor leiren, så skal vi aldri være i tvil om at ilden er for den troende; for tiden er der nå at dommen skal begynne med Guds hus — med oss. Der — utenfor — har vi et alter å ete av som de ikke har rett til å ete som tjener ved teltet. Da man som regel befinner seg inne i leiren, så er vel dette også grunnen til at de ikke kjenner til den ild som fortærer det offer som befinner seg utenfor leiren.

Tar vi oss nå en tur innom de kristnes leirer og undersøker tilstandene; mon vi da ikke finner meget som ikke tåler ilden, men som ikke desto mindre burde oppbrennes? Hvorledes hensetter ikke predikantene undertiden sine tilhørere inn under den lov, som hverken den Hellige Ånd eller apostlene bebyrder disiplene med, nemlig å skattlegge dem for tiende. Hvor i det nye testamente er det tale om å gi tiende? Mon dette også tilhører “hele sannheten”, “den bibelske lære”, “det fulle evangelium” osv., eller noen av de andre fraser man slår om seg med. Apostlene påla ikke brødrene av hedningemenighetene andre byrder enn disse nødvendige ting, at de holdt seg fra horeri, det kvalte og blod. Tiende nevnte de intet om. Det nye testamente krever ikke bare tiendeparten det krever alt, ja selve livet. Det man har er man kun satt over som husholder; for vi er ikke våre egne — langt mindre er det vi tilsynelatende eier vårt eget. De da som bebyrder sine tilhørere med tiende fører dem inn under det levittiske prestedømme; men vårt prestedømme er ikke etter Aron, men etter Melkisedek. Når man da i forsamlinger, hvis ledere kaller seg pastorer, apostler og predikanter m.m. henger opp kasser påmalt “Herrens Tiende”, eller man mottar den på annen måte, så ligger jo granngivelig deri et overgrep mot brødrene. Man stiller også seg selv på like fot med de levittiske prester — tross det er over 1900 år siden den slags prester ble satt ut av betraktning. Mon dette er bibelsk? Hebr. 7, 5 og flg.

Dog, vil man ondet til livs, så får man kikke inn i menneskehjertet. Her finner man havesyke og all annen syke, som ilden vil fortære, om den bare ble tålt. Jesus hadde ikke det, hvor til han kunne helle sitt hode; han fikk visselig ingen tiende av noen. Men undersøk nå disse som tar tiende, og du vil antagelig finne bløte puter i massevis å helle hodet til. Ja, ikke bare det, du vil finne mange andre ting som beviser at hjertet er så langt fra ilden som østen er fra vesten.

Og allikevel roper den ene høyere enn den annen; Her er hele sannheten! Her er det bibelsk! Her er det fulle evangelium! M.a.o.: Her er Kristus! Vi advares i skriftene mot å løpe etter slike røster. Lukas 17, 23.

Ve den som holder sitt sverd fra blod; for her er meget kjød.