164. Et ord til lettsindige låntagere

Livets ånds lover innen menigheten treffer på vanskeligheter i det uendelige. De hellige bud strekker seg såre vidt, de berører all vår gjøren og laten. Årvåkenheten er på langt nær blitt herre over søvnen. I sær volder pengeafferer vanskeligheter. Sorgløst låner man penger, sorgløst setter man dem overstyr, gjerne låner man bort til andre av det man selv har lånt. Det er som om oppgjørsdagen er langt borte. Dog, for den som vil leve det indre liv, det skjulte liv med Kristus i Gud skal det vise seg, at oppgjørsdagen er såre nær; for Guds dommer hviler alltid over hans hus.

Hvorledes kan man være en Guds husholder over hans hemmeligheter, når man ikke engang kan styre noen hundre kroner — en oppgave endog mange ugudelige kan klare? Sirak formaner oss til ikke å gå i borgen for vår neste over vår formue. Er noen hungrig og tørst, da gi ham mat og drikke; men ingen er forpliktet til å låne bort og gi bort det man ikke selv eier. Skal man så låne av andre for å kunne låne bort, da setter man disse i knipen om det går galt.

Er der noen innen menigheten man tror har noen skillinger, da er det mange som står klar til å låne. i stedet for å be Gud om hjelp går man til vedkommende. Kanskje det kan være en nybegynner på de indre veier, så man kunne ha all grunn til å behandle en sådan sjel varlig, så er man allikevel så opptatt med seg selv og sine pengeafferer, at man ikke tar hensyn. Her trengs visdom. Det kommer en dag da det skal betales, og har man lovet noe da vær snar, så lovene i Guds rike kan bli nøyaktig overholdt. Gudsfrykt er ikke en vei til vinning. Brødrene har ingen som helst forpliktelse på seg til å tilfredsstille alle dine økonomiske krav; for de vandrer i frihet og handler i frihet med alt hva Gud har betrodd dem. Har en fått jordisk rikdom, så er det en gave fra Gud han selv skal forvalte, den skal ikke forvaltes av andre. Forvalter han dette sitt pund rett da får han lønn; men gir han det bort til havesyke mennesker, som ikke har lært å være tro over det de er betrodd, da får han bare forargelse av det.

Annerledes er det, om en har denne verdens gods og ser sin broder lide mangel, og han da lukker sitt hjerte for ham. Som regel venter man ikke så lenge med å låne, at det blir anledning til å se noen lide mangel. Dette er feilen. Man krever og sier som så: Er du kristen da skal du hjelpe meg. Dette er ikke Kristi bud, men menneskebud. Kristi bud kommer alltid innenfra, de kommer fra roten og ikke fra toppen av treet. Det er velsignet å hjelpe, og det er saligere å gi enn å ta; men det skal også være sagt, at det skal visdom til å gi. Fullt opp av smigrere følger den rike og gavmilde i helene; mens den rettferdige blues og heller holder seg borte og lider mangel. Derfor, vil du gjøre noe godt da se til hvem du gjør godt, så du kan ha glede der av. En ting man må utskille fra gaver er almisser. Disse siste bør man alltid utdele med rund hånd; for det tilhører rettferdighet ikke å vende seg bort fra den som ber om det høyst nødvendige til livets opphold.