152. Hellig hat

Kan man hate i den Hellige Ånd? Ja, med en grundighet så sterk som selve døden. Hatet går ikke ut over mennesket, men over synden og de lærdommer som fører ut i synd samt over selvlivet.

Kristi lære kan ikke grunnlegges på følelser. Det føles velsignet å få tilgivelse for sin synd. Det føles herlig å få den Hellige Ånd som sin leder og talsmann; men det føles mindre behagelig, når Ånden leder oss til våre fiender, til vårt selvliv og til kors og lydighetsgjerninger. Så lenge Gud gir da jubler man, likeså når det tales om alt det Gud lover oss; men aldri så snart Gud krever noe da blir man gjerne sur og mismodig, og skulle noen vitne om troens lydighet da blir han vist døren og kalt «lovtrell». Man hater altså rettferdige trosgjerninger, man hater død over selvliv samt all lærdom som hører til gudsfrykt. Dette hat er ikke noe hellig hat, derfor blir også frafallene mange, og allikevel forundrer man seg over at frafallene kommer.

Det hellige hat går ut over synd og selvliv. Det går ut over falsk lære, over fiendskap mot korset, over legemets gjerninger, ja man hater endog den av kjødet besmittede kjortel.

Dersom hatet ble mer effektivt blant de troende, så skulle Guds navn bli mindre bespottet blant de ugudelige. Men når evangelistene driver lærerne ut av menigheten og selv påtar seg å være «altmuligmann», da går det som det nå fortiden viser seg å gå. Gud lar seg ikke spotte.

Det var en tid, da man blåste i basun om, at ilden brenner i Skien, så falt ilden i Sarpsborg, så ble de ilddøpte her, så der.

Den som virkelig blir truffet av Guds ild lar ikke blåse for seg i basun. Stille og skamfull over seg selv lider han ut — han ønsker ingen innblanding i sitt hjertets anliggender. Han hater seg selv med et guddommelig hellig hat, han sørger over seg selv. Å blåse i basun om hans ilddåp ville være som å danse i en begravelse. Men saken er den, at man ikke vet hva ilddåp er for noe, man tror nærmest det er et pluss til alle andre herligheter og nytelser. Skriften sier, at dersom vi lider med ham, da skal vi herliggjøres med ham. Dersom vi som Jesus lider, når vi blir fristet, da kan der være tale om å seire. Men mennesket vil heller synde enn å lide.

Det viser seg, at synden ligger på lur ved døren, og til oss er dens attrå. Hvor forfengelig og dumt da å innbille seg selv og andre at synden er uttatt av kjødet. Nei, den er ikke uttatt, så den lære som sier oss at den er uttatt er av Satan og den fører folk i fordervelse. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv og sannheten er ikke i oss. 1. Joh. 1, 8. Ikke mange av eder bli lærere, fordi I skal ha større ansvar. Det er ikke de som faller vi kjemper imot; for det er en ærlig sak å la de frafalne komme seg opp igjen; vi vil heller be for dem og elske dem; men det er de ledere som tykkes seg å stå, og som gir seg av med å være lærere for Guds folk og som påtar seg å danne menigheter og advarer mot korsets vei og korsets ord; det er mot disse vi vil rette et alvorsord.

Jeg vet, at i mitt kjød bor intet godt, enten man er døpt med Ånden eller ikke. Tvert om bor det en syndens lov i lemmene, og er vi ikke våkne, så kan den drive oss ut i alle mulige slags synder. Rom. 7, 23, Jakob 1, 14, Jakob 4, 1.

Vil anbefale å lese litt mer om synden i kjødet og ikke lukke øynene for de sannheter som omhandler disse høyst alvorlige ting.

Kanskje det til syvende og sist er den største kjærlighet, som pådrar seg fiender ved å si sannheten.