150. Jesus alene

Ved første øyekast ser det så skjønt ut dette «Jesus alene». Man finner det på veggene i de frie lokaler og i deres blader som uttrykk for, at det er et folk som er frigjort fra mennesker.

Men kom nå Jesus til verden for å frigjøre seg fra mennesker? Kom han ikke for å dele deres nød og hjelpe dem ut av vanskelighetene? Han var aldri seg selv nok. Han elsket menneskene og ga sitt liv for dem. Men i dette «Jesus alene» kan man skjule så meget under en from maske. Blir man fornærmet kan man gå bort og trøste seg med at man har Jesus alene; for menneskene bare skuffer og skader meg.

Jesus ber til sin fader og sier: Og jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skulle være ett, likesom vi er ett. Joh. 17, 22.

Dersom nå Johannes hadde sagt til Peter: Jeg bryr meg ikke om hva du sier Peter; for jeg har Jesus alene. Var da Jesu bønn blitt oppfylt?

Jesus som hode for legemet (menigheten) holder det hele legeme sammen, understøtter det og sammenføyer det med ledd og leddbånd, så det vokser den vekst Gud gir. Kol. 2, 19. Dersom armene sa til bena: Jeg har ikke behov for eder, for vi har Jesus alene, hvordan ville det så gå med legemet?

Hver for oss må vi ha forbindelse med Jesus Kristus; men vi kan aldri få en «Jesus alene»; for legemet er sammensatt av de mange. Vil man ha en Jesus alene så er det, fordi man er forbitret på sammensmeltningen og den ild, som fortærer fiendskapet innen menigheten, så den kan vokse legemets vekst. Derfor atskiller man seg sanselig for å få noe for seg selv, for derved å slippe den tukt som et sammensmeltende menighets liv gir.

Den hele bygning blir sammenføyet og vokser opp til et hellig tempel i Herren, i hvem også I blir med, oppbygget til en Guds bolig i Ånden. Ef. 2, 21 og 22. Hver sten i bygningen står i forbindelse med den nærmest liggende og vokser sin vekst etter hvert enkelt lems tilmålte virksomhet. En sten kan ikke rive seg løs av bygningen, fordi den ikke kan fordra de andre steiner og si som så: Jeg har nok med «Jesus alene».

På Jesus tid var det bygningsmenn, som forkastet ham som ble gjort til en hovedhjørnesten og en snublesten og en anstøtsklippe. 1. Pet. 2, 7. Også vår tids bygningsmenn forkaster ham som hovedhjørnestenen i bygningen. De vil ha Jesus alene — uten å være en hovedhjørnesten i en åndelig bygning. Nettopp derfor blir han dem til en forargelsens klippe og en snublesten.

Det er ham som ga oss apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerningen, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet og til aldersmålet for Kristi fylde. Ef. 4, 11—13.

Når man nå ikke vil vite av alle disse tjenere i menigheten, men bare vil ha «Jesus alene», hvorledes kan man da vokse frem til manns modenhet i Kristus? Når noen vil undervise i menigheten blir han anmodet om å tie; for de har mere enn nok med Jesus alene. Vil en hyrde ta seg av lammene, blir han advart mot det; for de har hver for seg nok med Jesus alene.

Gadd riktig vite om ikke Satan alene har laget dette vakre dekke og derved dåret manges sinn; for meg forekommer det både for kort og for smalt, dårskapen kan det ikke skjule, selv om det lovprises meget av vår tids bygningsmenn.

Når Gud legger et dekke over det herlige, da er det både langt nok og bredt nok.