149. Menigheten

Lutheranerne oppstykker landet i sogn, setter i hvert sogn en prest. Folkene i sognet kalles menighet, hva enten de er tyver, røvere, horkarler eller mordere. Skriften sier, at slike ikke skal arve Guds rike. Gal. 5, 19—21.

Lekfolket danner menigheter i massevis på omvendelse til Gud. Er de engang kommet inn i en menighet, så forblir de der gjerne lenge etter at alle kjennemerker på Guds­livet har forlatt mennesket. Bare gudsfryktens skinn er til stede, så er det ikke så nøye om man fornekter dens kraft. 2. Tim. 3, 1—5.

Kristus er menighetens hode, Ef. 5, 23, og menigheten er hans legeme. Menigheten underordner seg under Kristus. Ef. 5, 24.

Likesom Kristus er levende, så må også menigheten være levende. Alle ordrer utgår fra hodet til hvert enkelt lem. Menigheten er altså en levende organisme. Den som er åndelig død kan ikke tilhøre menigheten, like så litt som et dødt øye eller et hvilket som helst annet dødt lem kan vedbli og stå i forbindelse med det øvrige legeme.

Korintierne var gjort rike i Kristus på alt, på all lære og all kunnskap, likesom Kristi vitnesbyrd var blitt rotfestet i dem, så det ikke manglet dem noen nådegaver. 1. Kor. 1, 4—7. Men allikevel kunne apostelen ikke tale til dem som til åndelige, men som til kjødelige, som til små barn i Kristus. 1. Kor. 3, 1 og flg. Beviset på at de var kjødelige var dette, at en sa han tilhørte Paulus, en annen sa seg å tilhøre Apollos. Paulus plan­tet og Apol­los vannet; den som plantet var intet, og den som vannet var intet; men Gud som ga vekst.

Akkurat samme historien opp igjen i våre dager. En holder seg til pastor N. N., en annen til predikant N. N. og en tredje til forstander N. N. Er man ikke da kjødelig? Man velger seg lærere i hopetall, ettersom det klør i ørene. 2. Tim. 4, 3.

Man skriver seg inn i menigheten og skriver seg ut av menigheten som av en avholdsf­orening. Mon den som er lem på Kristi legeme kan rive seg løs for så en tid der­etter å sette seg på plass igjen? Eller kan man hugge av et ben den ene måned og så en annen måned sette det på plass igjen? Det er noe slikt man tenker seg å gjøre, når man løper inn og ut av en menighet, eller hva verre er, man tenker ikke.

Så vidt jeg kan skjønne driver lederne atskillig pengespekulasjon i alt dette virvar. Sender Gud en vekkelse, så tilegner et enkelt parti seg vekkelsen som sin. Om denne vekkelse hopper og danser man som Israel om gull­kalven — lenge etter vekkelsens opphør. Det skrives og tales og agiteres, og beviset på at nettopp vårt parti er det rette, som Gud ved­kjenner seg, er dette at vekkelsen kom til oss og er vår. På denne vekkelse kan man så lage menigheter og tjene penger.

Herren la hver dag dem som lot seg frelse til menigheten. Det står intet om, at man måtte innlegge ansøkning til Peter, Jakob og Johannes om å bli opptatt i menigheten. Hadde Herren lagt til menigheten, så tror jeg apost­lene tok seg i vare for å motta ansøkninger om opptakelse. Men i våre dager skammer man seg ikke for å motta søknader om opptakelse i menigheten, og man skammer seg ikke for å innvilge slike søknader. Det står nå bare igjen at man må betale en viss sum penger for å bli opptatt. Hvem vet hvor det hele ender, når styrelsen er så slett.

Tilhører vi Kristus, da tilhører vi menigheten enten de vil ha oss inn i sin menighet eller ikke. Menigheten er kjøpt med Kristi blod — uten søknad fra vår side til mennesker, som selv trenger frelse.

Meningen med menighetslivet er dette, at Jesus i menigheten skal få dannet oss og få fremstillet sin menighet uten plett eller rynke. Ef. 5, 27. Den enkelte skal der få sin åndelige utdannelse derved, at de forskjellige nåde­gaver kommer i virksomhet. Man har ikke rett til å utelukke den av menigheten, hvis tjeneste det er å holde det rent. Pengespekulasjoner og egeninteresse går som oftest av med seieren, og det hender som skrevet står: I skal utelukkes av synagogene, og I skal hates av alle mennesker for mitt navns skyld. Det blir da intet annet tilbake enn å gå til ham utenfor leiren bærende hans vanære. For det blir nær sagt alltid så, at den som vil renhet og gudsfrykt, han blir vanæret som hard og umedgjørlig. Han gjør dem få ved sin nidkjærhet, som Esaias, og det tåles ikke. Mas­sene har pengene, derfor bort med profeten, bort med sannheten, la oss få mynten — for ikke å si de 30 sølv­penger.

Hva er det så å gjøre? Skal vi ikke skrive oss inn i noen menighet? Nei! Vi er døpt med en Ånd til å være et legeme, det er menigheten. Kol. 1, 24. 1. Kor. 12, 13.

Har Gud skrevet oss inn i livsens bok, så bør vi ikke la mennesker skrive oss inn med penn og blekk i sin bok. Er du ikke innskrevet i livsens bok, og har Herren ikke lagt deg til menigheten, så blir du ingenlunde lagt til menigheten derved, at du lar deg innskrive i en eller annen menighet her på jorden.

Hvor to eller tre er forsamlet i Herrens navn, der er menigheten, og der vil Herren være midt iblant oss. Men den time kommer, og er nu, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i Ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha. Joh. 4, 23. En samling av sådanne tilbedere danner menigheten, og blant dem har han satt apostler, hyrder, evangelister og lærere. Det finnes nådegaver til å tale med tunger, tyde tunger, profetere, helbrede, hjelpe, styre osv.

Bli ikke mennesketrell; for du er dyrt kjøpt.