146. Trelldom og frihet

For noen år siden var det alminnelig å legge store byrder på de som ville søke Gud. Det ble holdt for en vanskelig sak å bli frelst. Man måtte da først forbedre seg i alle måter, gå med bøyet hode og se sørgmodig ut. Det ble føyet regel til regel og lagt bud til bud, så man segnet under byrden.

Nå er man kommet til motsetningen. Nær sagt alt hva man gjør i retning av gudsfrykt kalles for trelldom. Det tales nå kun om frihet, og man lover frihet. Kom til oss, her er frihet. Midt i et forkomment syndefullt liv påberoper man seg Kristi frihet. Når synden blir altfor påtagelig, glir man ut i den forståelse, at alle må bli frelst; for andre synder jo ikke verre enn jeg selv, og er jeg frelst, så må andre også være det, bare de får se det. Slik resonnerer man og sådan taler man.

Det er sant hva det står i en sang.

Du skal intet gjøre for å frelse få;
nei blott Ordet høre, hvile deg derpå.
Ingen angerens smerte, lege kan ditt hjerte;
nei, men Ordet sier:
Legt ved Jesu sår.

For å bli frelst kan man intet gjøre. For frelsen er til veier brakt på Golgata. Men som frelst har man meget å gjøre; for Gud virker i oss både å ville og å utrette. Vi skal vandre i de gjerninger Gud har lagt ferdig for oss. Fra morgen til aften må nødvendigvis ethvert menneske utrette noe. Enten godt eller ondt. Enten vandre i Ånden eller i kjødet. En vandring i Ånden vil gå i motsatt retning av en vandring i kjødet. Lovens krav vil bli oppfylt.

Når nå noen «fri», «fri» kristen, måler sitt eget liv med vandring i Ånden, blir det trelldom for ham, og uten videre kaller han enhver person, som beflitter seg på gudsfrykt for en «lovtrell».

Hans egen frihet blir da kun en utilladelig frihet i kjødet. En frihet han må frelses fra den dag han våkner av sitt åndelige rus. Jeg kjenner mange slike «frie», som har endt i kjødet med all sin frihet.

På fruktene skal I kjenne treet. Prøv dem, når de kaller deg «lovtrell». Du skal kanskje finne at nær sagt hundre prosent av dem, er lovbrytere midt i sitt skryt av frihet.

Intet menneske på den hele jord kan få brakt sitt kjød i frihet og dertil eie Guds velbehag over seg. De som hører Kristus til har korsfestet kjødet med dets lyster og begjær. Legemet må holdes i trelldom, om vi skal være hans disipler. En hver kristen må — — om han vil følge sin mester — — lide døden etter kjødet for å bli gjort levende etter ånden. Denne kunnskap er dessverre ikke alles, og dog ligger heri den sanne guddommelige frihet.