145. Kristi menighet og Herrens folk

Giv akt på meg, mitt folk! Vend øret til meg, du min menighet! For lov skal utgå fra meg, og min rett vil jeg fastsette til et lys for folkeslag. Es. 51, 4.

Herrens folk skal gi akt på ham; men menigheten skal vende øret til ham. Legg merke til forskjellen. For lov skal utgå fra ham, nemlig til hans folk; men i menigheten vil han fastsette sin rett til et lys for folkeslag. Menigheten er hans legeme, del av ham selv; men Herrens folk, som lever ved den lov som utgår fra ham tilhører ikke legemet som legeme, men vel som eiendom. Du skal kalle hans navn Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Dette er min pakt med dem, at jeg borttar deres synder. Rom. 11, 27.

Menigheten er ikke blott gitt en pakt til bortaelse av synden, som er utenfor legemet, en pakt til kjødets renhet; den er gitt en pakt til borttaelse endog av synden i kjødet — en pakt til fjernelse og frelse fra syndelegemet, d. e. syndens rot. Rom. 6, 6. Herrens folk frelses fra kjødets besmittelse og urenhet; menigheten derimot frelses endog fra åndens besmittelse og urenhet. Herrens folk frelses ved Jesu død; menigheten frelses ved hans liv. Rom. 5, 10. Herrens folk har fått tilgivelse for synden; menigheten er døpt med en ånd til å være ett legeme. Herrens folk er frelst fra Egypten og Farao; menigheten er frelst fra ørkenen og trelldommen. Den er kommet over Jordan og inn i landet.

Herrens folk ser opp til Jesus på korset, som Israel så opp til kobberslangen; menigheten er korsfestet med ham. Menigheten hører og ledes ved hørselen, Herrens folk ved lov utenfra. Menigheten har loven i seg selv, den er kjød av hans kjød og ben av hans ben. Den er bruden. Ef. 5, 30.

Det forhold vi personlig inntar til Kristus avgjør, hvorvidt vi er av hans folk eller av menigheten. En og samme mann kan være far til en, bror til en annen, venn av en tredje, herre for en fjerde osv. Således også med Kristus. Er han din ektefelle, eller er han din venn? Er han din herre, og du hans lovlydige trell? Eller er du hans frigivne, så hans lover er din lyst?

Det er vanskelig både å tale og skrive klart om dette forhold, så det er anledninger i hundredevis til å forvrenge, hva som skrives om disse ting; men sikkert er det, at det er forskjell — om man bare kunne klare å gjøre forskjell.

Menigheten har foran seg en vei, en ny og levende gjennom forhenget, hans kjød. Herrens folk har foran seg Jesus som syndoffer. Menigheten er vasket på legemet med rent vann og renses videre på de indre veier — innen legemet — fra den nedarvede synd i kjødet. Herrens folk gjør telttjeneste og renses fra den iboende synds frukter uten derfor å få tilintetgjort syndelegemet.

Å innbille seg at man er av bruden er en ting, å være det noe helt annet. Bruden følger Lammet hvor det går; gjennom ild og vann, gjennom lidelser og trengsler. Åndens dåp er en sann nytelse; men ilddåpen, hvem og hvor mange tåler den? Ånden gir nåde til å tåle ilden. Ildens dåp er rettferdighetens dåp; mens Åndens dåp kan sies å være en nådens dåp. Derfor kan Åndens dåp komme i en akt, i ett nu; mens derimot ilden virker som en prosess. Ilden virker som lidelsessamfunn og borttærer syndelegemet, den nedarvede synd i kjødet.

Brudens beredelse foregår innenfor legemet. Derfor er den skjult, og man kan ikke peke, se her eller se der. Det kommer an på personlig lydighet og skjulte ofre. Det går ikke an å lage en synlig menighet av bruden, så man kan si: se her er den. Den som følger Lammet, hvor det går finnes innimellom over alt. Om man søker å samle dem under den rette lærdoms form, så viser det seg, at man også der har flere slags folk. Kun ganske få følger sin brudgom. Det skal vise seg på hin dag, at mange bedrar seg selv ved å tro seg å ha den rette lære og å stå i den rette menighet. På den dag vil det spørres etter livet; hvorledes har du og jeg levd? For livet er menneskets lys. Ikke læresetninger overlevert av andre. Lærdomsformen er god som pekepinn; men livet som fyller formen er noe ganske annet verdifullt. På hin dag vil det ikke spørres etter formen, men etter livet i formen.

Om denne frelse har profetene gransket og ransaket, de, som har spådd om den nåde, som skulle bli eder til del idet de ransaket til hvilken eller hvordan en tid Kristi Ånd som var i dem hen viste, da han forut vitnet om Kristi lidelser og der på følgende herlighet. 1. Pet. 10 og 11.

Legg merke til «om denne frelse». Det var ikke syndenes forlatelse; for den kunne de få i den gamle pakt. Men det var en frelse hvortil der trengtes nåde, en frelse som ennå ikke var åpenbart. Nåden hersker ved rettferdighet. Rom. 5, 21. Kristus hadde ennå ikke banet vei gjennom sitt kjød, derfor kunne han ikke sende nåde til at andre gikk en vei, han selv ikke hadde gått. Men så snart Kristus hadde gått veien, sendte Faderen den Hellige Ånd, som var oss lovt. Vi fikk da nåde og kraft til å følge Lammet på de indre veier, vi fikk nåde til å tåle samfunnet med ham i hans lidelser, og vi fikk nåde til å tåle samfunnet med ham ved døden i hans kjøds legeme. Kol. 1, 22. Alt dette for at vi skulle kunne fremstilles hellige, ulastelige og ustraffelige for hans åsyn.

Dette er menighetens frelse ved hans liv, etter at en død har funnet sted fra overtredelsene under den første pakt. For denne pakt er Jesus blitt formidler og yppersteprest. Bak dette forheng ligger arven; de helliges arvedel i lyset. Bak forhenget oppholder bruden seg; derfor er hun skjult. Vil man finne henne, så ser man bare et forheng.