142. Slangebitt før og nå

Under overskriften «Falske lærdommer» har «Misjonæren» for 10. juni d. å. oppregnet en del personers navn, som etter bladets formening skulle komme med de av apostlene nevnte falske lærdommer. Sist i rekken av disse falske profeter kommer da brødrene Smith, hvorfor det kan være av interesse å se litt nærmere på den sak. Bladet skriver bl. a.:

«Originos fremsto i det tredje århundre, Arius i det fjerde århundre. Så fremstod den dyktige og yndede predikant Edvard Irving i London (1822) og forkynte den samme lære at Jesus hadde en syndig natur. Da han også forkynte Jesu snare gjenkomst og gjenoppvåknen av nådegavene (flere begynte nemlig å tale i tunger og profetere), skaffet dette ham megen tillit blant folket, så det i London var syv irvingianske menigheter. Men av den skotske synode ble han i 1833 utstøtt, fordi han lærte at Jesus hadde en syndig natur.

Her i landet følger den samme anskuelse med de moderne teologer, og blant «pinsevennene» fremtrådte brødrene Smith for noen år siden med forkynnelsen av den samme ubibelske lære. Et særkjenne for deres tilhengere er, at de forsøker å snike seg inn blant de frie vennegrupper med sin falske lære og avstedkommer rivninger og splittelser. Samtidig er de ivrige forsvarere av krigsvesenet. «På deres frukt skal I kjenne dem.» Da «smithianerne» også har tungetale, er det så meget lettere for de frie venner å bli ført vill av dem.»

Så langt Misjonæren, hvis redaktør C. M. Seehus, om han ikke selv er forfatter av denne artikkel, dog har samtykket til dens opptakelse i bladet, hvorfor vi tillater oss å gjøre ham ansvarlig for hva deri er nedskrevet.

Må uvilkårlig i denne forbindelse tenke på Paulus, som da han var reddet fra havets farer fikk berget seg inn på øen Malta. De innfødte viste ham atskillig menneskekjærlighet; de tente opp en ild og tok seg av alle sammen, da det begynte å regne og var kaldt. Ap. gj. 28, 1 og 2.

Sådan er det også ute i forsamlingene. Så lenge de får lov til selv å kaste ved på ilden, da viser de menneskekjærlighet. Så lenge man vil varme seg ved deres ild og ved deres tale, da er alt vel. Men så tok Paulus kvister og kastet på ilden, da krøp en orm ut på grunn av heten og bet seg fast i hans hånd. Når man er kommet så vidt til sjels år og alder, at man selv kan sanke kvister til ilden, da kommer ormen ut og biter seg fast. For kun de ledende skal tenke, tale og holde ilden vedlike. Det katolske mørke og presteskap skal råde, hvis ikke kommer ormen og biter. Denne gang har den bitt seg fast i brødrene Smith, som tør driste seg til å tenke selv, og som tør tillate seg å høre etter Åndens røst og selv ransake sin Bibel. De har selv begynt å kaste tørr kvist på ilden, og det tåles ikke. Nå står da alle rundt omkring og undrer seg på, hvordan det vel til slutt skal gå disse mennesker, som tør oppta kampen mot hele det frie pavevelde, og som har den giftige slange hengende ved seg.

Alle spår død og undergang; for det er jo en alminnelig kjent sak at pinselederne har patent på «den reine læra». Vi var jo som forbrytere reddet fra havet; men den hevnende rettferdighet lot en giftig slange møte oss. Når vi nå tross alt dette ryster ormen av oss i ilden; mon de da som hedningene skulle komme på andre tanker og tro at vi var Guder??

Enigheten mellom de frie forsamlinger og pinsevennene er visstnok også temmelig mager; for forleden så jeg en av hovedlederne for de frie forsamlinger rase i sin avis over, at en skomaker hadde vært på Horten og ut fra den gamle menighet, som sang av Schibbolet, hadde han startet en pinsemenighet, som sang av Maran Ata. Skomakeren ble rådet til å holde seg til sin lest; for den frie leders større hevd på verdighet tillot ikke ham å vende om til malerkosten. Når nå den nye pinsemenighet var dannet ble der naturligvis etter bibelsk mønster ansatt eldste. En av disse traff jeg en aften på gaten. Han var oppriktig nok til å si meg, at han visste hverken ut eller inn; for han hadde intet å gi forsamlingen og var dog allikevel valgt som eldste. Jeg bad ham da å komme hjem av og til, så kunne vi sammen gå igjennom bibelske spørsmål, som han igjen kunne meddele sine pinsevenner. Hertil svarte han takk; men han kom ikke; han forlot derimot pinsefolket og lever for seg selv i stillhet. Det viser seg altså at for å få i stand noe, så halvt om halvt tvinger man folk til å påta seg stillinger de med seg selv føler de ikke er modne for å bære. Men så har man jo glimrende seire å rapportere om. Kjødet lever lenge på dette: høy, halm og strå.

For noen år siden kunne skuespillerinnene spasere rett fra teatret til talerstolen. Der ble skrevet vegger opp og vegger ned om disse skuespillerinners bedrifter. Det var som om de kastet en yndig glans over hele Guds rike, og at de gjorde Gud en stor velgjerning ved å omvende seg. Den verdslige dannelse og sjarme, som i pinseledernes øyne synes å fattes Guds rike, ble på en kraftig måte tilført menigheten ved disse skuespillerinner. De gudfryktige tjenestepiker, som i årrekker hadde tjent Gud, hadde etter pinseledernes mening meget å lære ved disse skuespillerinners føtter. Enn i dag er pinselederne blinde for dette skuespill.

Men hva nytter det å si noe. De er jo alle så «bibelske» og de har alle «den reine læra». Kun det, at de mangler øyensalve, så de kan se humbugen. Men, la festene gå rundt, la det skinnende klædebon få hedersplassen, hold øye med at verdslig dannelse og store stillinger ikke blir satt til side for gudsfrykt, fattigdom og ydmykhet; for alt må være «bibelsk» og formentlig ha sin rot i Jak. 2, 2.??? Kommer noen på kant med dette, så slå dem ned med slagordet «falsk lære». Men hold I frem i samme spor og hat dem som refser i porten, så antar jeg I seirer til slutt, selv om livet styrer motsatt kurs av «den reine læra — —???»

Vi skal ikke beklage, at Gud fra ungdommen av har opplært våre hender til krig, og det skal ikke falle oss vanskelig å seile opp i pinseledernes dødvinkler, hvorav der er så mange. For så vidt ynder vi å tale om krig; likesom vi også holder for rett å lyde den øvrighet, som er innsatt av Gud og som ikke bærer sverdet forgjeves. Rom. 13. Tidsåndens forherligelse av militærnektere innen de frie forsamlinger skal ikke forføre oss til å kaste våpen; for meg forekommer det mer effektivt å kjempe med blanke sverd, enn som «Misjonæren» nå å kaste smuss. Dog, vi skal vaske oss rene med vann og ikke for den slags bagateller erklære «Misjonæren» krig. Men vil den ha krig, da må den legge an sin krigsførsel på en hel annen måte. For meg forekommer det, at «Misjonæren» ikke engang har kunnskap om begynnelsesgrunnene for krigsførsel. Hvorledes skal den da som Skriften sier kunne kjempe rettelig. Det gives ærlighet og dyd selv under krig; men dette kan man jo ikke lære, før man har lært å kjempe.

Så lenge disse «smithianerne», som Misjonæren kaller dem, synger og spiller for Saul, da er det som om den onde ånd viker fra ham; men når Saul rykker ut til krig, og de snart «sniker» seg over ham fra den ene kant og snart fra den annen, da opptennes Sauls vrede; for snart tar de hans vannkrukke og snart skjærer de store stykker av hans kappe og vinker seierstrålende over til ham. De skal være farlige i krig og vanker om hvor det treffer seg. 1. Sam. 23, 13 og 22. De skal ha en særlig evne til å fange de frie og pinsevennene, ja selv deres ledere skal vanskelig kunne klare seg for dem; for her forleden hendte det uhørte, at selv Seehus i Skien ba en av dem sette seg midt opp i hans egen broderflokk, og det måtte jo være å innbyde ulven til selskap med lammene. Gi derfor nøye akt og se vel etter alle de smutthuller, hvori de gjemmer seg, og hvor de ferdes; for de skal være meget slu, og du ser det går an for den aller beste å bli narret av dem.

Kan godt forstå at det er kjedelig, når noen begynner å undervise i menigheten; for det russiske mulm og mørke gir lederen fotfeste og rotfeste i menigheten. Når derimot lyset begynner å skinne for den enkelte, da er det som om lederne vakler på sine grunnvoller; for det blir åpenbart, at deres påtagne apostel, profet, lærer, hyrde og evangelistverdighet ikke i praksis duger noe innenfor menigheten. Det eneste de kan er å innby syndere til omvendelse. Er de først omvendte, da vet de intet mer. Det er punktum der.

For nå å redde seg selv og det hele ut fra alle farlige båer og skjær, gir de noen intetsigende får, som de kan stole på, titler av eldste, hyrder og lærere, så er jo alt «bibelsk» og i full harmoni med «den reine læra». Ve den som forstyrrer dette gode forhold, ham skal ormen bite. Hadde vi levd på Ludvig den fjortendes tid hadde vi sikkert forlengst sittet i det beryktede fengsel Bastillen. Den gang var det kun en pave; men nå i dette religionsfrihetens århundrede dukker småpavene opp i hopetall, og sinnelaget tar de som oftest med seg fra sin kjødsfrende i Rom. Den som våger å si dem sannheten er kjætter. Kun mangler makten til å brenne og slå i hjel.

«Misjonæren» får tilgi, at vi tillater oss å tro og lære «Kristus åpenbart i kjød.» Vi tror også, at han var mer enn en statue, som er uten følelse. Vi tror han led, idet han ble fristet. Vi tror også han seiret, så han aldri gjorde synd. Vi tror derfor romerne 8. 3, at Gud sendte sin Sønn for syndens skyld, og at han fordømte synden i sin Sønns kjød derved at Jesus alltid sa «nei» til sin egenvilje. Vi tror han led døden etter kjødet og ble levendegjort etter ånden. Men den løgn «Misjonæren» offentlig vil påføre oss, at vi lærer at Jesus hadde «syndig natur», den returnerer vi «Misjonæren», som mindre heldig servert. «Syndig natur» og «å synde» hører sammen. Men å ha synd i kjød og ikke la den herske er en hel annen sak.

Jeg er vel vitende om at pinselederne tror, at Jesus bare lignet et menneske. At han ikke kom til jorden på annen måte enn i en skikkelse, som etter ytre gestalt lignet syndig kjød. Dog sier Skriften å synden ble fordømt i dette kjød, enten det nå lignet syndig kjød eller var det. Dette spørsmål er av liten interesse for naturmennesket; men skal man skifte natur og motta Guds natur; da kreves lydighet mot Ånden. Herved oppstår lidelser i kjød; synden i kjødet skal fordømmes. Ved en sådan leilighet kommer kunnskapen om Kristi lidelser oss til hjelp og til trøst. Men «de frie» har ikke bruk for noe av dette. Det er trelldom å lyde Gud. Kjødet vil ikke lystre og lide. En lettere lære er mer behagelig og mer «bibelsk». Merkelig at de folk som kommer til oss fra de frie forsamlinger er så forsultne og trellbundne, at de alle som en vitner om, at tross sitt skryt av frihet har de ikke engang hatt seier over alminnelige synder.

Det er en lett sak å «bløffe» med slagordet «bibelsk lære» og i kraft herav og i motsetning hertil sette stemplet «falske lærere» og «falsk lære» på sine brødre, som etter evne også beflitter seg på å leve for Gud med en ren samvittighet. Forstår godt at det ikke er så liketil å skaffe avvekslende stoff til et så vidt stort blad, som utkommer så ofte. «Misjonæren» hadde forleden et pent stykke om redaktørens bestefar. Nå kunne det jo skrive litt om tante og onkel, likesom vi jo har fått vite en hel del om «vår kjære sønn», hvis bedrifter og kamper mot Bergens prestevelde skal være aldeles storartet. Så har bladet jo en korrespondent i København, som soler seg i glansen av forhenværende skuespillere og som nyter saligheten av samværet med grevens døtre. Rekker ikke alt dette stoff til, da gjør enda en lystreise og besku daler og fjell, nyt naturen, hør lerken synger osv. osv. Tenker nok ekstrakten av dette sammensurium vil opp blandet med en rik fantasi være et utmerket fødemiddel for nyfrelste, som jo skal leve av den åndelige uforfalskede melk. De som trenger hardere føde kan vel fordøye det uten nærmere forklaring. Kanskje slikt «vrøvl» følger hakk i hæl den «bibelske, reine læra»?

Sørgelig bare, at ikke disse brødrene Smith kan ti stille med seg. At virkelig trykke- og skrivekunsten også står til deres disposisjon, så dårskapen, som jo burde sitte på de store høyder skal bli trukket slik frem i lyset på en så krass måte.

«Vill i troen» er nylig utkommet i annet opplag og anbefales på det beste til alle Misjonærens lesere, pinsevenner og frie venner. De av dem som ennå ikke er hoppet tilbake til Rom. 7. kapittel kan der få anvisning på, at det går an å komme dit i lære, hvor de hver dag lever sitt liv.

Kjære «Misjonær», har du ord, så svar meg, tal! for jeg vil gjerne erklære deg rettferdig. Hvis ikke, så hør du på meg! Ti, og jeg vil lære deg visdom. Job. 33, 32 og 33.

Forstår vi er fremmede svenner for «Misjonæren», men hvem er du, at du dømmer en fremmed svenn, han står og faller for sin egen herre; dog, han skal bli stående; for Herren er mektig til å holde ham oppe. Rom. 14, 4.

«Misjonæren» og dens forbundsfeller hater visstnok krig og våpen; men nå da sosialistene begynner å begripe, at de ingen vei kommer med avbrutte geværer, så er det som «Misjonæren» også kommer på andre tanker. For det er nå så at ingen fiende i landet overgir seg godvillig; de må alle tas med krig. Josva 11, 19. Det er vel også derfor nå bladet har gjort sin første start.

Nå er det så, at man på ansøkning kan bli opptatt i pinsemenigheten. Man må da erkjenne og godkjenne en hel del regler, som pinselederne har funnet for godt å oppsette. I Hebr. 12, 23 heter det, at vi er kommet til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen. Når vi nå er kommet dit og er oppskrevet der, hvordan kan da pinselederne la trykke skjemaer for ansøkninger om opptakelse? Den som søker om opptakelse erkjenner jo dermed, at han i forveien ikke er opptatt, og etter dette skulle pinsemenigheten kun bestå av medlemmer som ikke er opptatt, annet enn av mennesker. Jeg tillater meg å spørre, hvem har gitt pinselederne fullmakt, så de kan herske over sine brødre, så man må søke dem om å bli opptatt? Hvor i Bibelen står dette skrevet? Der skal atskillig overmot og oppblåsthet til for å til rane seg en slik pavelig myndighet. Og i kraft av all denne galskap drister de seg til fra sin høye pidestall å peke ut over Guds folk og si: Du har den «reine læra»; men du har «den falske læra». Pakk sammen eders teorier. Trekk i sekk og strø aske på eders hoder, gå og gjem eder alle tilhope i en krok, inntil doms- og fortærelses ånd har brent opp denne eders «reine lære.»

Pinselederne har naturligvis blant alt annet stort også hatt et stort hus i bunnen av sitt hjerte. I anledning herav reiste da også selve stifteren av pinsemenigheten for endel år siden til Amerika for å tolke sitt hjertens ønske og tigge penger til dette «store hus». Men amerikanerne, der er vant ved tiggerier lot ham ikke få synderlig, så det hele ble en fiasko. I sin nød herover ydmyket han seg, og Gud velsignet ham med Åndens dåp. Men røttene til «det store hus» ble aldri opprykket, så nå er den samme mann ute igjen med sitt stor tiggeri. Det er som om Guds rike skulle bestå av penger, mange penger, av hus, store hus. Tror Guds rike var mer tjent med, at det hele gikk overstyr igjen, slik som det gjorde i Amerika. Eller har I aldri lest: Se alt dette gjør Gud to ganger, ja tre, mot en mann. Job. 33, 29.

Når vi nå ikke tillates å stå innenfor de frie forsamlinger i vårt land og undervise om Guds vei, så får I finne eder i, at vi nå og da sier et ord her utenfra. I Esaias 54, 17 heter det: Intet våpen som dannes imot deg skal ha fremgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt; dette er Herrens tjeneres arv og deres rettferdighet fra meg, sier Herren.

Dersom nå «Misjonæren» og lederne for «pinsefolket» og «de frie» virkelig er Herrens tjenere, da sørg for å få denne vår lære domfelt ad overbevisningens vei. Hvis I ikke makter det, går jeg ut fra at I ikke er noen Herrens tjenere for oss. Vi skal ikke rose oss utover det mål Gud har gitt oss; men i hans kraft og ved hans visdom tør vi driste oss til å si, at I skal få en hard tørn med det I kaller for «falsk lære» om I skulle ha lyst til å stampe mot denne brodd. På dette skal I kjenne, at eders tjeneste for Gud mot oss er verre enn intet.

Skulle I tross alt allikevel ha lyst til å rykke ut mot oss til krig, da løp ikke, som «Misjonæren» nå har gjort, av gårde i kjødet. Vent til I hører lyden av fottrinn på bakkatrærnes topper; det er død og undergang å stikke nesen frem før den tid. 2. Sam. 5, 24.

Forstår godt at hvilen kan være søt i dødningers forsamlinger (Ord. 21, 16), og at man kan sove trygt på den «reine lære»; men selv om drømmene og fantasiene kan være storslagne, så er dog slaget tapt den dag man våkner.

Så tilslutt en hjertelig hilsen med Job 12, 2.