143. Romerne 6. kapittel

Vet I ikke, at vi, så mange som er døpte til Kristus Jesus, er døpte til hans død? v. 3.

Det blir ganske ofte talt på en overfladisk måte om å «ta dåp». Det å la seg døpe er ingen overfladisk sak. Vet I ikke, sier apostelen, at vi døpes til Kristi død. Død for synden. Likesom Gud fordum lot den ugudelige verden gå under ved vann, og han frelste Noah over vannet, således begraver vi i dåpen den person som lever i ugudelighet, for at den person som står opp skal leve et nytt liv. Den ugudelige blir under vannet, og den rettferdige kommer over vannet. Synden i kjødet blir ikke uttatt ved dåpen; for det er ingen renselse fra kjødets urenhet, 1. Peter 3, 21., men man inngår en pakt med Gud om ikke å vandre etter og adlyde synden i kjødet. Dette blir en god samvittighets pakt.

Vi er omskårne med en omskjærelse, som ikke er gjort med hender, ved av førelsen av kjødets syndige legeme, ved Kristi omskjærelse, idet vi er begravet med ham i dåpen. Kol. 2, 11 og 12. Kjødets syndige legeme er her det legeme, som fremstillet seg til syndens tjeneste. Dette er avført ved Kristi omskjærelse og begravet under vann. Det legeme som opp står av vannet skal nå ledes og drives av den Hellige Ånd. Under denne drift blir lovens krav oppfylt. Men da synden i kjødet ennå ikke er tilintetgjort, vil man få kjenne samfunnet med Kristus i hans lidelser under denne kamp. Åndens drift går alltid mot kjødets lyster.

For dersom vi er blitt forenet med ham i likhet med hans død, da skal vi og være det i likhet med hans oppstandelse. V. 5.

Dersom vi er døde med Kristus, da tror vi at vi og skal leve med ham. Så mange som er døpt til Kristus har iført seg Kristus. Dette er først en tilstand, deretter et liv. Hva hjelper det å la seg døpe og deretter vandre det gamle liv? Det var jo bedre da ikke å være døpt. Vi skal leve med ham i den Hellige Ånd, i oppstandelseslivet og oppstandelseskraften. Den død det her er tale om er ikke den endelige død innen legemet, hvorved syndelegemet er blitt til intet; men det er en død over syndige gjerninger, så vi lever et nytt levnet.

I det vi vet dette, at vårt gamle menneske er korsfestet med ham, for at syndens legeme skal bli tilintetgjort, for at vi ikke lenger skulle tjene synden. V. 6.

Hva er det gamle menneske? Jo, det er det menneske som lever etter sine lyster. Dette er korsfestet. Vi selv må holde det på korset — i Guds kraft. Gud holder det ikke korsfestet uten min vilje. Jeg vet og kjenner Guds lov og vilje og har i hans kraft å rette meg deretter. Derved blir det gamle menneske korsfestet. Det skal ikke sitte nede ved foten av korset, det skal korsfestes med ham. På denne måte blir synden i kjødet avskåret fra å råde. Sikkerhetsventilen her ligger i mitt eget sinn. Synden i kjødet kommer herved i en klemstilling. Vi lider døden etter kjødet, men blir levendegjort etter Ånden likesom vår dyrebare Herre Jesus Kristus. Syndelegemet blir til intet, og man mister mer og mer makten til å tjene synden.

Altså herske da ikke synden i eders dødelige legeme, så I er den lydige i dets begjæringer. V. 12.

Her ser vi, at synden fremdeles bor i vårt dødelige legeme; men det er ingen fordømmelse for den; kun når vi lyder dens lyster, kommer dommen og fordømmelsen.

Gud sier til Kain: Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren, og til deg er dens attrå; men du skal herske over den. 1. Mos. 4, 7.

Et menneske døpt med den Hellige Ånd har fått kraft til å herske over synden, d.v.s. syndige gjerninger. Derimot blir ikke synden i kjødet uttatt ved Åndens dåp. Men lever og vandrer vi i Ånden, da vil synden i kjødet litt etter litt miste makten. Kristi vitnesbyrd: Ånden, vannet og blodet vil trenge dypere og dypere inn i vårt liv og vesen.

Fremstill ei heller eders lemmer for synden til urettferdighets redskaper, men fremstill eder selv for Gud som den som fra døde er blitt levende, og eders lemmer for Gud til rettferdighets redskaper! V. 13.

Når vi her pålegges å fremstille våre lemmer som rettferdighetens redskaper, så har vi kraft og nåde fra Gud til å gjøre så. Det må gjøres i full bevissthet og i full årvåkenhet fra dag til dag.

Når vi formanes til ikke å fremstille våre lemmer for synden til tjeneste, da ligger jo klart heri, at synden er der, bare den får et redskap å virke gjennom. To krefter står til rådighet: synden og Guds kraft. Den ene fører til liv, den annen til død. For hvem av disse to krefter fremstiller du dine lemmer? Guds Ånd er levende og gjør vår menneskeånd levende. Gjerninger utført ved dens ledelse er levedyktige. La oss derfor betrakte oss som levende, fordi vi er oppreist med ham og gjort levende med ham.

Vet I ikke, at hvem I fremstiller eder selv til lydighet som tjenere, dens tjenere er I, hvem I adlyde, enten syndens til død eller lydighetens til rettferdighet. V. 16.

Fallet kom inn i verden ved ulydighet; nå drives fallet ut av verden ved lydighet. I Kristus har vi både nåde og kraft. Det hjelper ikke å ha en riktig lære, når livet ikke leves ut i troen ved lydighet. Fariseerne hadde en lære så uklanderlig, at Jesus kunne si: Gjør hva de sier, men gjør ikke etter deres gjerninger. Et menneske kan ha mange lærebegreper; men Skriften sier, at livet er menneskets lys. Joh. 1, 4. Altså hjelper det ikke hva man leser og lærer, når ikke livet følger med. Livet er menneskets lys. Av den grunn kan vi se fattige, ulærde mennesker har større lys enn store teologer. Livet og lyset er så enkelt, at det fremkaller forargelse hos det folk, som ved sin religiøse viden vil ta seg godt ut i kjødet. Derfor er dette enfoldige Kristusliv blitt til en anstøtssten, en forargelsens klippe. Ordet om korset er Jødene en forargelse og grekere en dårlighet, men for oss som tror er det en Guds kraft.

Men Gud være takk, at I har vært syndens tjenere, men er nå av hjertet blitt den lærdoms form lydig, hvilken I er hengivne. V. 17.

Ethvert liv danner seg en form, etterdi man er begrenset. Da nå lærdommene i Ånden fremkommer ved livet som livslærdomme, så antar også lærdommene former. Apostelen takker Gud for, at romerne var blitt disse lærdomsforme lydige. De hadde ikke selv levde livet ut til en form; men apostelen hadde levd det ut og funnet formen, hvoretter romerne kunne forme sitt liv. Livets lærdomsform fører til gudsfrykt — død over selvliv.

Men idet I er blitt frigjorte fra synden, er I blitt rettferdighetens tjenere. V. 18.

Synden gjør et menneske til slave. Man kan ikke med sin beste vilje frigjøre seg fra dens fangarmer. Den tvinger et menneske til å gjøre samme synd om igjen og opp igjen. Synden hersker i døden. Rom. 5, 21. Vi må overføres fra død til liv for å bli frigjort fra synden. Døden er et rike hvor i Satan har makt; det er et mørkets rike, hvor man gjør mørkets gjerninger. Overførselen fra død til liv, fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud frigjør samtidig fra synden. Det setter oss i stand til å bli rettferdighetens tjenere, idet nå lyset skinner inn i mørket og spreder dette. Hvor rettferdighetens tjenere kaster lys over mørket, og mørket finner sin forsvarer, der blir forargelse. Mennesket elsker mer mørket enn lyset; for deres gjerninger er onde. Dog, det er tåpelig å forsvare mørket mot lyset. Man må derved trenge seg dypere inn i mørket for å kunne skjule seg. Hvor langt man enn trenger seg inn i mørket, så har dog Kristus banet vei og adgang der til, så hans dommer vil man ikke kunne unnfly. Han er menneskenes sønn, derfor skal han være menneskenes dommer. Det tilhører rettferdighetens tjeneste å finne ethvert menneske på det sted, hvor han befinner seg. Men for den urettferdige å føle seg behandlet av en rettferdighetens tjener er høyst ubehagelig, så lenge han ennå befinner seg i sitt kjøds velmakt. Men for den som har en sønderknust ånd er det til frelse.

Jeg taler etter menneskelig vis på grunn av eders kjøds skrøpelighet; for likesom I har fremstillet eders lemmer som urenhets og urettferdighets tjenere til urettferdighet, så fremstill nå eders lemmer som rettferdighets tjenere til helliggjørelse. V. 19.

Apostelen taler her på menneskelig vis på grunn av kjødets skrøpelighet. Men vi ser — tross det — at mange kristne i våre dager allikevel ikke forstår dette. Det er livet apostelen vil ha frem. Lærdomsformen gagner intet, om den ikke blir utfylt av livet. Tenk hvor enkelt og liketil: Fremstill nå eders lemmer som rettferdighetens redskaper til helliggjørelse. Kan noen ta feil av dette? Er det ikke sagt på menneskelig vis? Etter dette må altså apostelen for å kunne tolke Guds visdom uttalte seg på «ikke menneskelig vis». I slike tilfeller ville han gjøre bruk av ord som den Hellige Ånd lærer, og ikke av ord som menneskelig visdom lærer. Rettferdighetens tjeneste fører til helliggjørelse; for Guds vilje er vår helliggjørelse. Ikke at vi blir helliggjort plutselig; men helliggjørelsen går frem med hver lydighets gjerning — med rettferdighets tjeneste.

For syndens sold er døden; men Guds nådegave er et evig liv i Kristus Jesus vår Herre. V. 23.

Gjør du synd, da vil du dø. Du vil komme inn i mørke, hvor Satan har makt. Hele dette dødsrike skal engang kastes i ildsjøen, Åp. 20, 14, fly derfor ut fra det. Er du kommet ut, da søk ikke mer derinn. Kjødets lyster drar til dødsriket; men Åndens sans drar oss til liv og fred, fordi åndens sans er liv og fred.

Nå er vi i verden og er under påvirkning av to makter, den onde og den gode. Vi kan velge hva vi vil; men lønnen blir etter valget. Velger du synden, da er det til død, men velger du rettferdigheten, da er det til liv. Dette valg står hver dag åpent for oss alle.