137. Hvor er de tro og kloke tjenere?

Således akte man oss som Kristi tjenere og husholdere over Guds hemmeligheter. 1. Kor. 4, 1.

Hvem i våre dager kan si seg å være husholder over Kristi hemmeligheter? Hvem kan si: Etterfølg meg, som jeg har etterfulgt Kristus? Finnes det noen, da har et sådant krav på å bli hørt; han er skikket som tjener i den levende Guds menighet.

Forøvrig kreves av husholdere, at de må finnes tro.

Jeg er sikker på at er det noe vår tid mangler, så er det husholdere over Guds hemmeligheter. For å være husholdere over Guds hemmeligheter, må man selv være i besittelse av disse. Gud betror ikke sine hemmeligheter til hvem som helst. Selv et menneske betror ikke enhver sine hemmeligheter. Skal man nå være husholder over disse, så må man være i besittelse av en hel del av dem, så man kan gi ut til den person som har behov for det og i den tid det trenges.

Jesus sier: Derfor vær også I rede! for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker. Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbonde har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Salig er den tjener som hans husbonde finner å gjøre så, når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier. Matt. 24, 44—47.

Her tar Jesus sikte på de siste dager. Det må vel sies, at vi er kommet til de siste dager; men hvorledes er det med husholdningen over Kristi hemmeligheter? Predikantene — så godt som alle over hode — prediker for syndere, fordi de intet har å gi Guds barn. De vet ikke engang om, at det eksisterer noe som heter Kristi hemmeligheter uten så er, at de pr. bokstav har lest noe der om. Det hele ligger nede i en sørgelig forfatning. Men det går an å være prest, pastor, predikant eller hva annet navn man vil sette på det i dødningers forsamling. Ord. 21, 16. Men det skal lite hjelpe, hva man har vært, når Kristus åpenbares, dersom man ikke har vært en tro husholder over Guds hemmeligheter. Om man blir frelst — uten å være dette — så får man ingen lønn for sin gjerning. Det har kun vært et levebrød, hvorfor man allerede har fått sin lønn, akkurat som en skomaker og smed får sin lønn for sitt arbeide.

Vi vil ikke bebreide noen for ikke å eie Guds hemmeligheter uten å henvise til, hvordan man skal finne dem. Les 1. Tim. 3, 16:

Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler osv. Hemmeligheten kalles gudsfryktens hemmelighet. Det er altså anledning til ved gudsfrykt å få Kristi hemmeligheter. Det første hemmeligheten går ut på er: Kristus åpenbart i kjød. Kun ved gudsfrykt åpenbares Kristuslivet i kjød. Vi har vel alle sett religiøse mennesker innen alle partier, som ved sin ferd, sin påkledning og hele sitt vesen, kanskje med en pipe i munnen, ligger så nær an verden, at det er langtfra, at Kristus åpenbart i kjød kommer tilsyne i slike personer. Så har vi sett en av de få, en av de tusener, hvori Kristus har fått sin skikkelse mer enn sedvanlig. Skal man tale om dypere åndelige ting, da må man gå til de sist nevnte. Her må man ikke ta feil; for noen har ved årelangt hykleri ervervet seg en maske, som lett kan bedra. Kristi kunnskap skal stråle ut fra en sådan person. Han har hva han har ved lydighet og troskap. Det ble en dag en trøst for ham, at også Jesus måtte fornekte og fornedre seg selv. Han fant sin trofaste Frelser som sin likestillet i fornedrelsen, i lydigheten, i selvfornektelsen. Tenk hvor stort. Dette er Kristus åpenbart i kjød. Hvor har den storslagne predikant Jesus? Jo, hundreder av mil over skyene. Den gudfryktige og fattige har ham ved sin høyre hånd åpenbart i kjød. Han står ved den fattiges høyre hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel. Salme 109, 31.

Teologiske skoler kan altså ikke bringe en sjel kunnskap om Kristi hemmeligheter, ikke veltalenhet og predikekunst. Alene gudsfrykt.

De som skal være husholdere over Kristi hemmeligheter må altså være gudfryktige folk. Det er forøvrig ganske klart, at Gud ikke setter andre til å gi sine husfolk føde i rette tid. Det er Guds folk som trenger mat. Syndere trenger tilgivelse. Mange er de som prediker for syndere, men hvor mange gir mat??

Da den tid var inne for meg at jeg trengte mat, fikk jeg slag og hugg. Der fantes ikke en eneste, som ga meg åndelig næring. Jeg så meg rundt, som en fattig forsulten ungdom, om det dog ikke var en eneste, som forsto meg, men nei, ingen. Predikantene var de verste til å jage meg bort. Men Gud være takk, han forlot meg ikke. Han førte meg gjennom ild og vann for at jeg skulle rense meg. Etter dette begynte Guds Ånd sitt opplysningsarbeid i mitt indre vesen; og det varte ikke mer enn ca. to måneder, før enn jeg var blitt som en fremmed for min mors barn. Det var ikke lengre rom for meg i predikantenes hjerte og forsamling. Men det gikk med meg som den blindfødte; der ute på gaten traff han Jesus. Der utenfor alt partivesen traff også jeg ham daglig. Intet under derfor, når det står skrevet: La oss derfor gå til ham utenfor leiren. Sant er det at han ikke forlater oss faderløse, selv om vi ikke kan ære mennesker i kjød som våre åndelige fedre.

Vil du lære av Ånden, så skikk din sjel til prøvelser, hør og adlyd. Bli rolig i din ånd. La ære og vanære suse deg om ørene, som om det ikke vedkommer deg. Ta daglig ditt kors opp, og har du erkjent en sannhet, da forsvar den med sverdet. Gjør ikke forskjell på folk, og sett ikke din lit til prest og predikant. De fleste av dem lar seg leie for en sum penger. Din sjels frelse er vel mer verd enn deres forretninger i sjelers omsorg.

Salig er hver den, som i Jesu Kristi tilkommelse befinnes å gi Herrens disipler mat i rette tid. Vi trenger mat og ikke lange predikener. Vi trenger får som kan gi melk; vi trenger predikanter som kan gi åndelig verdier til Guds folk. Bort med disse «dag for dag» historier. Hva kommer det Guds folk ved, hvorledes predikanten fråtser i folks uvitenhet «dag for dag». Var de litt opplyst av Gud, ville de sette slike høye herremenn på siste benk og be dem omvende seg fra alt sitt overmot. Men det skal til massenes store forundring skje en dag, at mange av de som er av de første skal bli av de siste.

Tiden er der nå, at dommen skal begynne fra Guds hus; for det står skrevet: Døm I dem som er innenfor, de utenfor skal Gud dømme.

Er du frelst fra synden, da er du som regel prisgitt vilkårligheter, hvis du ikke selv har øre å høre med; for predikanten vet selv intet om frelsen ved Kristi liv, Rom. 5, 10, og det var da skam å forlange, at han skal kunne gi andre det han ikke har selv.

Når du nå reiser rundt og prediker og lovpriser alle de nye og prektige lokaler du kommer inn i, og du forherliger alle som tar imot deg, og du fråtser i selvforherligelse, fordi massene i sin blinde autoritetstro stoler på deg, da vit, at verdien av den næring du gir lammene skal bestemme din virkelige storhet på hin dag. Allerede nå har mange fått øynene opp for, hva som er mat, og hva som er historier. De forstår deg, når du praler og når du setter forsamlingens lattermuskler i bevegelse for å nyte dens dakapo til kjødets mettelse. Gud være takk, frelsesvognen ruller, og fler og fler blir det av den skare, som i de siste dager lutrer seg selv og renser seg selv. For disse folk skal predikantens drøvtyggede morskaper være som agner for ilden. De kjenner til noe tyngre, noe bedre, noe som veier i vektskålen.

Hvem som har øre, han høre, hva Ånden sier til menigheten.