136. En vei å vandre

De fleste mennesker må i dødsøyeblikket domfelle og fordømme alle sine livsgjerninger. Ja, de er så syndige, at der må bes om tilgivelse for dem. Man slipper da som naken inn i frelsen.

Kun en av tusen av kristne kan si som Paulus: Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet bevart troen. Forhør deg med kristne bekjennere, og du skal finne at slike ting som «løp» og «vei» er noe aldeles ukjent for dem. Jesus er «Veien» — en vei å vandre på. Han er «Sannheten». Man kjenner ham mest og best som «nåde». Dog, hans navn er «Sannheten» — ikke «Nåde». Allikevel har han fullt opp av nåde hos seg for å gi til den som vil la seg frelse ved sannhet. Man kan motta nåde forgjeves om ikke erkjennelse av sannheten følger etter. Kristus er full av nåde og sannhet; men kun sannheten frigjør.

Jeg har hørt en predikant som forkynner, at man skal bare se på Jesus, så blir man ham lik. Tror ikke man blir noen stjerne ved å sitte stille og stirre på en stjerne. Men får Kristus ved sin Ånd virke i oss til å ville og utrette, da vil man bli forvandlet etter hans bilde fra herlighet til herlighet. Det blir en vei å vandre, et løp å fullføre. Vår vilje må bøyes for å bli lik Jesus. Det hjelper ellers ikke hva man ser, og hvor lenge man ser.

La oss holde oss til sannheten, og den skal frigjøre oss fra synden og fra selvlivet. Ja, den skal frigjøre oss fra religiøse eventyrere og deres eventyr. Visdommen skal være vår tro ledsager i dette liv, og ved den skal vi få herske med Kristus i det kommende.